reilstad kom

Jeg har brukt helga bl.a. til å følge opp med en kronikk om sist ukes vedtak i Stavanger kommune om ikke å satse på realisering av Alfredo Jaars Requiem. Harald Flor skrev en kommentar i Dagbladet på lørdag: “Poet, ikke pr-agent”. Yr.no hadde laget eget oppslag på sine sider om saken: “Nei til negativ klimakunst“. Ja, selv NRK har brukt ressurser på avslaget, siden det luktet kontrovers. Kronikken nedenunder oppsummerer og reflekterer, før den kommer med et forslag, i tråd med kunstnerens oppdaterte intensjoner (flammebildet er lenke til prosjektsiden, lokaliseringsbildet er lenke til kunstnerens egen side om prosjektet):

Sist tirsdag sa politikerne i Stavanger nei til realisering av ”Requiem”, av Alfredo Jaar, etter innstilling fra kultursjefen. Det var for dyrt og mørkt for en by som ønsket seg noe mer ”positivt”. Underforstått er kunstens rolle å reklamere for byen, og ”Requiem” ga ikke god nok reklame. Det kan se ut som om kultursjefen og kulturpolitikerne har hatt et vel magert faglig utbytte av kulturhovedstaden, mens det i resten av Norge samtidig har forekommet flere etterlysninger av kunstneriske ytringer med klimatrusselen som forståelseshorisont.

Det var f.eks. gode spørsmål som ble stilt av nå avdøde Steinar Lem (RIP) og WWF-leder Roger Hansson i et debattinnlegg i fjor høst. De serverte der noen mulige forklaringer på hvorfor det er slik at norske kunstnere ikke skaper klimadebatterende og –forpliktende verk: Norge har ennå ikke ristet av seg skamfølelsen fra 1970-tallets plakatpolitiske ml-kunst. Kunstinstitusjonen er en motehore. Kunstnerne er ikke selvstendige nok, trenger lapp hjemmefra kunstinstitusjonen for å delta i samfunnet. Eller: ”Norske kunstnere er opptatt av å utforske språket, skildre familien, melankolien, de ironiske små hverdagstingene, og de er ikke uten interesse for sex”.

Det er antagelig litt hold i alle disse observasjonene. Jeg kunne legge til den norske kunstens nevrotiske forhold til alt som lukter didaktikk og dialog, budskap eller nytte. Eller den generelle regresjonen i kunstverden etter 9/11, fra den mellommenneskelige sfæren mot den enkeltes irrasjonelle indre. Den norske kunstverdens konservative habitt er fortsatt godt synlig, der kunst er ”museum + modernisme”. Kunstens klima i Norge tillater tilsynelatende ikke noe som kan kalles ”klimaets kunst”.
Med Stavangerpolitikernes holdninger til ”Requiem” synliggjøres en annen dimensjon ved mangelen på kunst som fortetter og aktualiserer tidens politiske hovedspørsmål. Nemlig de offentlige og private kapitalkreftenes holdninger til kunst i det offentlige rommet som sådan, som jo de få modige kunstnerne, slik som Alfredo Jaar, er helt avhengige av for å kunne realisere noe som helst.

Historien om ”Requiem” går slik: I 2006 ble den chilenske kunstneren Alfredo Jaar invitert til Stavanger, der vi utfordret ham på hans eget kunstneriske credo: ”Det viktigste for kunstneren er å finne det sentrale stedsspesifikke problemet, og så si til seg selv: Jeg skal løse dette problemet, hvordan gjør jeg det?” Han svarte raskt, med miljømonument ”Requiem”, et verdenskart på 10×15 meter som hver kveld fem på midnatt skulle heves til overflaten i Oljehovedstadens havnebasseng, hvoretter hele verden løper i flammer i ett minutt, før verden synker ned i dypet igjen, som et annet Atlantis.

For hvem er de rette avsenderne av verdens første miljømonument mot global oppvarming? Svaret er enkelt. Det er vi. Det vellykkede oljelandet Norge, som står for 3% av verdens utvinning av olje og gass, og som kanskje dermed abonnerer på 3% av den eventuelle regningen.

Den viktigste kunstpolitiske diskusjonen som ledsaget ”Requiem”, var utvilsomt om kunsten kan og bør arbeide innenfra og med de kapitalkreftene som i stor grad bidrar til det problemet som verket ønsker å signalisere aksjon mot? Ville ikke bare oljeindustrien f.eks., som mulig finansiell part i realiseringen av ”Requiem”, skaffe seg et miljøalibi den ikke fortjener, som kunne avlede verdensopinionen fra deres virkelige miljøsynder og mangel på reelle miljøtiltak.

Og ville ikke Oljehovedstaden eventuelt bare smykke seg med ”Requiem” for sitt eget omdømme og merkevarebygging utad av en spennede by, for å tiltrekke seg turister og arbeidskraft? Kultursjefens saksframstilling bekrefter dessverre dette. Men med den konklusjon at ”Requiem” ikke hadde godt nok reklamepotensiale. At verdens første miljømonument, med en så spesiell estetikk og plassering i det offentlige rommet, og med et slikt verdensbilde og en slik signalkraft, ikke skulle ha ”positiv” reklameeffekt, det stiller vi oss tvilende til, i en tid der verdens fremste forskere, politikere og tenkere mener at den virkelige krigen menneskene har foran seg, er krigen for miljøet og kilmaet. Kultursjefens innstilling og politikernes beslutning får en spesiell resonans i en av verdens oljehovedstader.

I en kommentar i Dagbladet i helgen skrev Harald Flor at Stavanger nå igjen har funnet tilbake til seg selv som oljeby, uten forpliktelser til modig kunstsatsing. Slik blir kanskje ”Requiem” i Stavanger mest et vitne om hva den europeiske kulturhovedstaden var for noe, kultur som ”branding” gjennom eventer, slik også Trond Hugo Haugen var inne på i en kommentar til NRK forleden.

Alfredo Jaar er en kunstner som tør å ta risiko. Kunstens autonomi er relativ, og ivaretas bl.a. av kunstnerens etikk og selvstendighet i møte med verden. Kunstens nytte er dens mot til å delta og forme. I 2005 sa Alfredo Jaar følgende om hva slags politisk rolle kunsten kan spille i dag: ”The first is that art can foretell, warn. The second is that it has no effect and nobody listens. And the third is that, even so, there is a ray of light: people can see that there are artists capable of sensing what is going on, and working with what they sense.”

Oljehovedstaden fikk forelagt en mulighet til å realisere ”Requiem”. Det var et miljømonument som ville spille en rolle både som lokal utsmykking av det offentlige rommet og som forpliktelse for lokale myndigheter. Men kunstens klima i oljehovedstaden tillot ikke en slik klimakunst. I den prosessen som har vært har vi lagt merke til at det har vært minimalt med negativ kritikk av Jaars prosjekt, noe som kan tyde på at folk har identifisert seg med verket og budskapet på en helt annen måte enn f.eks. tilfellet var med Antony Gormleys verk.

Alfredo Jaar har likevel et dusin interesserte byer verden over på en venteliste. Men! ”Requiem” er skissert og laget med oljelandet Norge som rett avsender. Alfredo Jaar har arbeidet i en rekke av verdens oljeland, og han var forbløffet over den måten Norge hadde klart å takle sin nyrikdom, med et demokratisk velferdssamfunn med ytringsfrihet og kulturelt mangfold, der andre oljeland stadig går i den historiske rikdomsfella.

Om ikke oljehovedstaden – kanskje ”Requiem” er noe for nasjonens hovedstad å realisere i sitt havnebasseng? Det ville der i ennå større grad kunne få estetisk kraft og utsmykkende funksjon i Oslos indre havn. ”Requiem” vil med sitt politiske budskap forplikte ikke bare lokalt, men nasjonalt og internasjonalt. ”Requiem” ville sende et bilde kloden rundt, og ville de neste 25 årene fortsette å synliggjøre hver dag den miljøkampen vi alle har et ansvar for å ta del i. ”Requiem” er et humanistisk signalverk som med sin daglige insistering ikke glemmer like lett og fort som verken kunstverden, nyhetsindustrien eller kapitalkreftene. Det ville i tillegg vært en honnør ikke bare til Steinar Lems miljøinnsats, men en brennende logo for alle menneskers framtidige miljøinnsats. Med Norge som ansvarlig avsender.

Kunstens klima og klimaets kunst

Arkivert tekst