reilstad kom

Walter Benjamin – Kritikerens teknikk i 13 teser (i lett utbedret versjon for samtidskunsten):
I.    Kritikeren er strateg i kunstkampen.
II.    Den som ikke kan ta parti, skal ikke ytre seg.
III.    Kritikeren har ingenting å gjøre med fortolkeren av forgangne kunstepoker.
IV.    Kritikken må snakke i kunstnernes språk. For cénaclens (nattverdsalens innvidde) begreper er paroler. Og bare i parolene lyder stridsropet.
V.    ”Saklighet” må alltid ofres for partiånden, når den saken kampen står om er verdt det.
VI.    Kritikk er et moralsk anliggende. Når Goethe miskjente Hölderlin og Kleist, Beethoven og Jean Paul, skyldes ikke det hans kunstforståelse, men hans moral.
VII.    For kritikeren er kollegene en høyere instans. Ikke publikum. Aller minst ettertiden.
VIII.    Ettertiden glemmer eller roser. Bare kritikeren dømmer i kunstnerens åsyn.
IX.    Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mindre man studerer verket, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
X.    Ekte polemikk tar et verk like kjærlig for seg som en kannibal tilbereder et spedbarn.
XI.    Kunstbegeistring står kritikeren fjernt. Kunstverket er i hans hånd det blanke våpenet i åndenes kamp.
XII.    Kritikerens kunst i et nøtteskall: Skape slagord uten å forråde ideene. En utilstrekkelig kritikks slagord fallbyr tanken til moten.
XIII.    Publikum må stadig ha urett og likevel alltid føle at kritikeren representerer dem.
@@@@@@@@
Det er bare den sjuende, niende og trettende av Walter Benjamins teser fra Enveiskjøring (1928) som trenger korreksjon i dag, om de skal anvendes på den sosiale kunsten i det offentlige rommet anno 2009. Ellers står de seg godt. Disse tre tesene kunne i dag med fordel omskrives til følgende:
VII. For kritikeren er verken kollegene eller publikum en høyere instans. Aller minst ettertiden.
IX. Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mer man studerer den kunstneriske og kulturelle prosessen, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
XIII. Publikum kan stadig ha rett og likevel alltid alltid føle at kritikeren ikke representerer dem.

OK. Her kommer invitasjonen: Hvem vil flytte inn sammen med oss i en ny bygning på Hinna med fire til åtte boenheter og et felleshus i form av et 62 m2 glasshus (hothouse), som blir vårt fellesrom med grønn karakter - en slags overdekket hage i bygningen? Boligene strekker seg over ett, to eller tre plan og varierer størrelsesmessig mellom 47 - 126 m2 BRA. We are talking kollektiv altså. To minutt fra stadion. Ett minutt fra bybanen. Midt mellom Stavanger og Sandnes. B8 Jåttå som dette Norwegian Wood-prosjektet nå heter har visstnok akkurat fått godkjent bebyggelsesplanen. Hos April Arkitekter ligger mer informasjon om utbyggingsprosjektet, som er basert på vinnerprosjektet «Hothouse» fra EUROPAN 7, en europeisk arkitektkonkurranse arrangert allerede i 2003. Utsalgsprisene er foreløpig ukjent, men det har tidligere vært på tale at Stavanger Boligbyggelag skulle være utbygger. Jeg har personlig ganske lang ansiennitet…

Jeg svarte slik da Uke-Adressa sist helg spurte om følgende i forbindelse med Åge Aleksandersens 60-års dag:
1. Hvilke av Åges tekster liker du best/har du sterkest forhold til?
Det må bli “Æ e trønder æ”, som han vel gjorde med Prudence allerede i 1975 på Takk te dokk-plata. Som de fikk fortjent spellemann for. Og som jeg tok med i samtidslyrikkEN i 2004.
2. Hvorfor?
En av de første store tekstene på dialekt fra den norske rockescenen på 1970-tallet. Bereder grunnen for rockens geografiske og språklige utbredelse i landet, som han til og med ironiserer over på forhånd. Her er innhold og form ett. Seig trøndersk Jethro Tull. Sangkraft som beviste at engelsk var fremmedspråk for norske rockere. Gjorde trøndere til skremmende verdensherskere for en 12-åring i Stavanger i 1975.
- Leserne stemte selvsagt fram “Lys og varme“, som var den andre jeg tok med i antologien, mens Idar Lind holdt en knapp på “Levva livet“.

To brev til forleggere fra refuserte forfattere:
“Bäste förläggare! Tack för ert refuseringsbrev som inkom till oss för litet drygt fyra månader sedan. Vi inser att ni har fått vänta länge, men det är många som refuserar oss just nu och vi gör vad vi kan för att hinna svara på allt. Ert brev är välformulerat, personligt utan att bli privat, ledigt utan att bli slarvigt. Ändå ställer vi oss frågande till fraser som ”känns inte så spännande” och ”verklig glöd saknas” – en av våra läsare anmärkte att det i ett brev av den här arten inte är så lyckat med sådana ospecificerade smakomdömen. Kanske är ert brev alltför kortfattat för att riktigt nå ner på djupet. Om vi skulle våga oss på att ge ett gott råd, så vore det att låta fler personer läsa era refuseringsbrev innan ni skickar iväg dem. Måhända finns det fler duktiga brevskrivare i er närhet som ni kan diskutera med? Tyvärr får vi alltså tacka nej denna gång till er refusering. Ni är naturligtvis välkommen att skicka en ny refusering; annars tar vi för givet att boken kommer i produktion snarast, 1500 exemplar, 6000 i påföljande pocketupplaga. med vänlig hälsning - Erik Andersson.”
Det andre brevet er sendt av forfatteren Stefan Merken til en forlegger som hadde refusert en av hans noveller: “Please forgive me for not accepting your rejection letter. At this time I cannot accept a rejection of my short story. I accept more than 99 percent of the rejections I receive. Many I don’t agree with, but I realize that accepting a piece of fiction for publication is a very subjective judgment call. My acceptance of your rejection letter is also a subjective process and therefore I am returning your letter to you. I did read your letter. I read every letter I receive. Your letter was well-written, but due to time constraints from my own writing schedule, I am unable to make editorial comments. I do make mistakes. Don’t you, as an editor, be disheartened by this role reversal. The road of publishing is long and tedious. You need successful publications and I need for successful publications to print my stories (….) I will expect to see my story in your next publication. Good luck in the future.”
Historiene er stjålet bl.a. fra Frode Molvens Facebook-side. De er verdt en utvidet lesning. Kunsten å takle nederlag er en av de største. Hvordan avslå avslag?

Kommunalstyret for kultur får den 10. mars følgende forslag til vedtak på bordet, som bystyret antagelig endelig vedtar den 23. mars (hele saken kan lastes ned HER). Det er bare å legge hodene i bløt folkens…:
1. Kommunalstyret for kultur godkjenner at bevilgningen til langtidseffekter av kulturhovedstadsåret, det såkalte ”etterbruksfondet”; gis navnet Kulturbyfondet
2. Kommunalstyret for kultur vedtar at det skal opprettes et faglig råd til å vurdere og anbefale disponering av midler fra Kulturbyfondet. Rådet skal bestå av 5 nasjonale medlemmer som på en best mulig måte ivaretar fagfeltene litteratur, visuell kunst, musikk, scenekunst, kulturvern/-arv, film og nye medier, samt barne- og ungdomskultur. Ingen av rådets medlemmer skal ha bosted eller annen direkte tilknytning til Stavanger-regionen. Det faglige rådet opprettes av rådmannen.
3. Kommunalstyret anbefaler bystyret å godkjenne følgende prinsipper for Kulturbyfondet:
•    Søknader må være forankret i gjeldende kommunale planer for kulturfeltet.
•    Prosjektforslag må ha en gjennomarbeidet forretningsplan som beskriver mål, finansiering, fremdrift, samarbeidsrelasjoner med mer.
•    Midler kan søkes av privatpersoner, organisasjoner, ulike institusjoner eller lignende.
•    Prosjekter som bidrar til nyskaping, utvikling og kompetansebygging, og som har et høyt kvalitetsnivå, vil bli prioritert.
•    Tilskudd skal ikke benyttes til dekning av ordinære driftsutgifter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som strekker seg over flere år.
•    Tilskudd bør kunne stimulere til regionale og tverrsektorielle prosjekter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som utvikler kulturnæringer.
•    Prosjekter som styrker det internasjonale kultursamarbeidet skal prioriteres.

Da Georg Johannesen i 1989 utga den satiriske Romanen om Mongstad var det dikterfilosofens reaksjon på den doble skandalen; at Mongstad-raffineriet fikk en budsjettoverskridelse på ca 6 milliarder offentlige kroner, og at sjefen sjøl, Arve Johnsen, snakket i Ibsen-sitater om dette til mediene. I ettertid sa dikterfilosofen at han aldri skjønte at den boka ikke kom i flere opplag. Norge ble ikke seg selv igjen etter Mongstad, heller ikke Statoil. Budsjettoverskridelsens størrelse var så enorm og uvirkelig for det norske folket, at tallbenevnelsen “en mong” ble innført om summen. I 1988 regnet merkelig nok Dagbladet også summen om til AG3-geværer, tilsvarende hele den nyrike norske befolkning på 4,5 millioner. 20 år etter Romanen om Mongstad har AIG satt verdensrekord i underskudd, når selskapet i et helt kvartal har gått med nærmere en mong i underskudd hver eneste dag. Og vi leer ikke på øyet en gang, når myndighetene nå spytter inn 210 milliarder for å redde selskapet. I dagens næringsliv er det en liten notis.