reilstad kom

Multimedieredaktør og mediekommentator Sven Egil Omdal skrev en besynderlig kulturkommentar i avisa si her om dagen, hvor han tok til orde for at Mary Miller måtte bli “superdirector” av Stavangerregionens kulturliv. Én god grunn skulle være at “hun var kontroversiell”. Til det er å si: det finnes to måter å være kontroversiell på, alt etter hvem som føler seg provosert. Mary Miller er kontroversiell hos kunstnerne og kulturarbeiderne, som hun var ment å serve (for nå å ta det på hennes eget morsmål), mens hun er husvarm i alle maktens korridorer - også hos Aftenbladet. Omdal’en har vært kulturredaktør i Aftenbladet en gang, bare så det er sagt. På den tiden sablet han bl.a. ned Arild Reins roman Kaninbyen, i en anmeldelse som bar tydelig vitne om at han ikke ville ha noe av bøker som antydet at Stavanger ikke var verdens smukkeste navle. Samme år - 2004 - uttalte han at det beste med Broken Column var merkevarebyggingen av byen. Det er altså ikke noe overraskende ved at Omdal nå vil ha Mary Miller som en permanent ordning for regionens kulturliv, da hennes Kulturhovedstad så overtydelig var i lomma til den politiske makta og deres merkevarebyggende agenda for kulturlivet i byen. Sven Egil Omdals kulturforståelse kan synes begrenset til det perspektivet som dårlige lesere av Richard Florida får ut av hans bøker om betydningen av byers kulturliv, f.eks. i The Rise of the Creative Class eller i fjorårets Who’s your City (med den talende undertittelen: “How the creative economy is making where to live the most important decision of your life”)? Mary Miller har kanskje ikke noe kulturbegrep i det hele tatt. Hennes kunstbegrep er meget begrenset, feltmessig til musikk og scene, men all in all mest kun som spektakkel, for å si det med en dialektisk vri på Guy Debord. Det er interessant, som Liv Runesdatter poengterer i en kronikk i SA dag, at da avisa sist uke selv skulle sjekke ut oppslutningen om Omdals generalidé, så intervjuer de bare de store musikk- og sceneinstitusjonenes oppmenn eller de normalt servile, som allerede slurper vin i byens kulturmaktnettverk (som ligner på det politiske maktnettverket), og som er de samme som under Kulturhovedstaden fikk lov til å ha hendene nedi fru Millers pengefylte lommer. Apropos: En kompis sa forleden at Omdals innlegg må bety at det er mer enn hendene han har nedi Marys underlivsgevanter. Fraværet av debattinnlegg etter Omdals utspill tyder enten på at Stavanger er blitt en “Closed Port” eller at folk flest i kulturlivet synes forslaget er så meningsløst at det ikke er replikkverdig. At det var Gunnar Roalkvam - arbeidssom forfatter, kristensosialist og gammel 68-er med kulturell ballast fra mange versjoner av kulturbyen - som først stod frem, i et intervju, er vel også betegnende. Han ble provosert, sa han. Og den fyren, kan jeg love dere, har en meget lang vei til slike følelser, og ennå mye lengre til å ytre dette offentlig. Fra Ittepålandet kom det et dobbeltkommuniserende innlegg, hvor det skinner gjennom at Trond Hugo ikke feirer forslaget med sjampis, men han skriver likevel alarmerende nok: “Gi henne gjerne en superkulturministerjobb på tvers av kommunegrensene.” Det må selvsagt aldri, aldri skje. Hun kan jobbe i turistinformasjonen, spør du meg, eller direkte i symfoniorkesterstaben, det er greit. Spørrende konklusjon: Sven Egil Omdal i rollen som Mary Millers spøkelse over ittepålandet… eller spøker Sven Egil Omdal med Mary Miller - og oss?

Sven Egil Omdal som Mary Millers spøkelse?

Arkivert tekst