reilstad kom

Baktruppen rører på seg. 20. frebruar anmeldte Tommy Olsson en samleboks med lyden av Baktruppen fra de siste 22 årene, i Morgenbladet: “Tverrfaglig var liksom aldri en term å ta alvorlig her, håpløst utilstrekkelig fra det øyeblikk disse folkene rotet seg sammen. Og nå om dagen, når nær sagt alt man for lengst hadde fortrengt før eller siden blir skrapet sammen og solgt videre i bokser (apokalypsekapitalistiske likkister for de aller siste kulturkonsumentene, i dette krisens øyeblikk da noen av oss må begynne å odle poteter for å klare neste vinter), lanserer de altså +3db, denne usannsynlige samlingen med munter støy fra de siste 22 årene. Lyden av landets merkeligste outfit. 105 spor fordelt på tre cd-er, med godt over tre timers spilletid. Easy listening er det ikke. Morsomt er det ofte. Titler som «Gay Pig Sperm Test» og «Boing Boing» ved siden av titler som «Europavariasjoner» og «Holmenkollmarsjen» sier i grunnen ganske mye om hva slags forvirring som nødvendigvis vil oppstå i en uforberedt lytter. Og det er viktig å huske på hva dette er: dette er lyden av Baktruppen. Alle visuelle komponenter mangler, bortsett fra noen fotografier.” Samtidig er de selv på vei til Svalbard, med dette farvelbrevet lagt ut på Facebook: “Dear Friends. Sunday 1st. of March Baktruppen leaves for Svalbard and Barentsburg to develop their new product Crème Universelle with Polar Bear Fat. Crème Universelle removes wrinkles, revitalizes your sexlife, smoothes all engines and is a must for modern human beings. Crème Universelle will be developed in cooperation with local tradition bearers, circumpolar knowledge and global science. Product presentation at the Cultural House in Barentsburg, Svalbard, 6th. of March. Welcome.” Den norske kunstverden er endelig satt i bevegelse igjen. Da Bo Krister Wallström i et intervju i 2001 ble spurt hvordan truppen øver, svarte han: “Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig - hvem skal du snakke til i et prøverom?” Om Baktruppens metode forteller han videre: “Forankring er viktig, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 - 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig.” Om Norge og norsk kunst er meldingen ganske likefram: “Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge, for i Norge stilles kun spørsmålet: Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge.” Når Tommy anmelder cd-boksen av dette året ender han med: “Hører du konsentrert gjennom hele greia, er du sannsynligvis ikke lenger helt den samme etterpå. Jeg anbefaler moderat lytting i porsjonerte doser. Jeg blir kåt av å høre på disse platene.” Hvor man faktisk får kjøpt +3db-lyden av Baktruppen, det tar jeg gjerne imot tips på…

Multimedieredaktør og mediekommentator Sven Egil Omdal skrev en besynderlig kulturkommentar i avisa si her om dagen, hvor han tok til orde for at Mary Miller måtte bli “superdirector” av Stavangerregionens kulturliv. Én god grunn skulle være at “hun var kontroversiell”. Til det er å si: det finnes to måter å være kontroversiell på, alt etter hvem som føler seg provosert. Mary Miller er kontroversiell hos kunstnerne og kulturarbeiderne, som hun var ment å serve (for nå å ta det på hennes eget morsmål), mens hun er husvarm i alle maktens korridorer - også hos Aftenbladet. Omdal’en har vært kulturredaktør i Aftenbladet en gang, bare så det er sagt. På den tiden sablet han bl.a. ned Arild Reins roman Kaninbyen, i en anmeldelse som bar tydelig vitne om at han ikke ville ha noe av bøker som antydet at Stavanger ikke var verdens smukkeste navle. Samme år - 2004 - uttalte han at det beste med Broken Column var merkevarebyggingen av byen. Det er altså ikke noe overraskende ved at Omdal nå vil ha Mary Miller som en permanent ordning for regionens kulturliv, da hennes Kulturhovedstad så overtydelig var i lomma til den politiske makta og deres merkevarebyggende agenda for kulturlivet i byen. Sven Egil Omdals kulturforståelse kan synes begrenset til det perspektivet som dårlige lesere av Richard Florida får ut av hans bøker om betydningen av byers kulturliv, f.eks. i The Rise of the Creative Class eller i fjorårets Who’s your City (med den talende undertittelen: “How the creative economy is making where to live the most important decision of your life”)? Mary Miller har kanskje ikke noe kulturbegrep i det hele tatt. Hennes kunstbegrep er meget begrenset, feltmessig til musikk og scene, men all in all mest kun som spektakkel, for å si det med en dialektisk vri på Guy Debord. Det er interessant, som Liv Runesdatter poengterer i en kronikk i SA dag, at da avisa sist uke selv skulle sjekke ut oppslutningen om Omdals generalidé, så intervjuer de bare de store musikk- og sceneinstitusjonenes oppmenn eller de normalt servile, som allerede slurper vin i byens kulturmaktnettverk (som ligner på det politiske maktnettverket), og som er de samme som under Kulturhovedstaden fikk lov til å ha hendene nedi fru Millers pengefylte lommer. Apropos: En kompis sa forleden at Omdals innlegg må bety at det er mer enn hendene han har nedi Marys underlivsgevanter. Fraværet av debattinnlegg etter Omdals utspill tyder enten på at Stavanger er blitt en “Closed Port” eller at folk flest i kulturlivet synes forslaget er så meningsløst at det ikke er replikkverdig. At det var Gunnar Roalkvam - arbeidssom forfatter, kristensosialist og gammel 68-er med kulturell ballast fra mange versjoner av kulturbyen - som først stod frem, i et intervju, er vel også betegnende. Han ble provosert, sa han. Og den fyren, kan jeg love dere, har en meget lang vei til slike følelser, og ennå mye lengre til å ytre dette offentlig. Fra Ittepålandet kom det et dobbeltkommuniserende innlegg, hvor det skinner gjennom at Trond Hugo ikke feirer forslaget med sjampis, men han skriver likevel alarmerende nok: “Gi henne gjerne en superkulturministerjobb på tvers av kommunegrensene.” Det må selvsagt aldri, aldri skje. Hun kan jobbe i turistinformasjonen, spør du meg, eller direkte i symfoniorkesterstaben, det er greit. Spørrende konklusjon: Sven Egil Omdal i rollen som Mary Millers spøkelse over ittepålandet… eller spøker Sven Egil Omdal med Mary Miller - og oss?

Det eneste man kan lære av Hijab-saken, er at den norske politikken er en bitteliten råtten sei (som så ofte før gjennom at medietrålerne overfisker den politiske andedammen). Med finanskrisen stort sett avskrevet på journalistenes lønningslister, stod de en dag i samlet flokk overfor en sak av samme dimensjon. Kunne én eller flere islamske kvinner få innpass i politiets rekker om de bar skaut? Ja, sa et utvalg. Ja, sa en statssekretær og en politisk rådgiver. Ja, sa en justisminister og en statsminister. Endelig en godsak etter den helvetes blasfemiflausa, tenkte de vel. Det er noe rotnorsk med skaut og sydvest og stilongs. Vel, ikke når skautet kalles hijab og bæres av muslimske kvinner. Da er det symbol på kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking og hellig krig. Dette fra potensielt statsrådsnivå i Norge. Det samlede norske mørkeblå politikorps tok seg fri fra sitt daglige pyramidespill og den hellige alminnelige nøytrale sutring, for nok en gang å bruke offentligheten til å underminere det flerkulturelle samfunnet. Alle mediekommentatorene snudde som alltid kappen etter vinden, som nå kom fra nord. Lik en hvilken som helst hobbypsykopat glemte de alle gårsdagens kommentatorholdning med et kjapt knips med fingrene, ikke ulikt gale Burt i den der komisåpa på 1980-tallet, som trodde han kunne gjøre seg usynlig: Now I am here, (knips) now I am not. Bør ikke justisministerens retrett medføre hans avgang? Altså ikke på grunn av saken, men retretten? Bør ikke retretten få feltoverskridende virkning nå i ettertid, slik at skaut nå også blir forbudt i forsvaret og tollvesenet og alle andre steder det hittil har vært lov uten at verken politiet, mediekommentatorer, Frp, AP eller andre har brydd seg filla? I går skreiv Aftenposten at det var grasrota i Arbeiderpartiet og folket i nasjonen som ikke ville at én kvinne fra Sandnes skulle få lov til å søke politiskolen, og at det var derfor justisministeren måtte gjøre retrett. Frank Aarebrot antyder ubevisst rasistiske motiver hos mediene, når Hadia Tajik (som klarte seg meget bra i Nytt på Nytt i går), justisministerens politiske rådgiver, får gjennomgå i mediene i stedet for statssekretæren. Men hva med statsministeren, spør jeg? Hvorfor kan vi ikke ta ham, for faen? Eller hva med den kristne guden, som vel har en finger med i spillet, og kanskje har innsatt junior direkte? Hvem er på toppen her, av denne pyramiden? Hva med de frivillige idiotene i mediene, spør jeg også, som på få dager klarte å underutvikle landet på en slik lønnsom måte for seg selv? Selv har jeg en muslimsk kjortel i heimen, som jeg bruker til ledig kveldsplagg. Et fantastisk tøystykke, som ikke minst lufter understellet godt - og gjør det lett tilgjengelig for meg selv og fruen. Det er noe annet enn dyre og giftige Bjørn Borg-truser og trange designerjeans som viser rompesprekk (selv om akkurat det kan være flotte syn på traurige dager). I dag har jeg tenkt å kjøpe meg en hijab også, bare for å holde hodet godt på plass nå. Noen burde sende hijaber til Norges medieredaktører, våre partiformenn og -kvinner, til grasrota i AP, samt det norske folk også. Hva med å få designet en hijab med “nisselue” påskrevet i en nøktern font og med moderate farger? Og tenk at så mange nordmenn sammen har reddet det norske demokratiet fra religionshelvete på bare en uke? Jeg tror mange nordmenn tar seg en ekstra drink denne helgen på vegne av sin første politiske deltagelse på mange år, før de denger kona i IKEA-sofaen - eller var det omvendt? Jeg lover likevel å le med dere når det snart helt garantert blir in igjen med skaut i landet. Snarlig avisoverskfit i VG: “Hijab skaut fart med norsk nisselue”. Jeg må i hvert fall ha drukket for mye i går, siden jeg bruker lørdag formiddag på dette her. I kveld skal jeg drikke mer, det er bedre enn å være edru i Norge denne helga. Bruker man forresten susb i politiet? Kanskje tar jeg meg en tur på byen…

Postmordernismen er død. En ny universalisme er på vei. Nicholas Bourriaud bruker Tate-komplekset til å legge nye manifest ut for debatt: “A new modernity is emerging, reconfigured to an age of globalisation – understood in its economic, political and cultural aspects: an altermodern culture. Increased communication, travel and migration are affecting the way we live. Our daily lives consist of journeys in a chaotic and teeming universe. Multiculturalism and identity is being overtaken by creolisation: Artists are now starting from a globalised state of culture. This new universalism is based on translations, subtitling and generalised dubbing. Today’s art explores the bonds that text and image, time and space, weave between themselves. Artists are responding to a new globalised perception. They traverse a cultural landscape saturated with signs and create new pathways between multiple formats of expression and communication”. Tate Triennial 2009 på Tate Britain presenterer en kollektiv diskusjon omkring dette faktum - at postmodernismen er under avslutning, og at vi erfarer oppkomsten av en global altermodernitet. Tate Triennial varer fra 4 Februar – 26 April 2009. London kanskje… Bourriaud ikke bare gir videointervju for å underbygge sin tese (nederst), han har til og med fått laget en tegneserie om den første altermodernist:

”Somebody told me you people are crazy, but I´m not so sure about that, you seem to be alright to me”. Lux Interiors (RIP) intro i 1984 da The Cramps entrer scenen på Napa State Mental Hospital:

Du finne annonsen på FINN. Kun 314.000 spenn. Et røvarkjøb. Går fort om du vil, går stille om du trenge det. Kan brugas te alt: Fisking e perfekt, alt fra makrellharping te dybvannsfiske. Fiskahjul e montert. Øvenatta i går fint, for to te fira alt itte ka du ska gjørr om kvelden og nåttå. Dra ongane på vannski eller et gummidekk e kein problem. Nyda havet og naturen. Spisa frokost. Drikka lunsj. Sleppa onna tidsklemmå. Pendla. Rekka fram i tide. Sola deg på. Varma deg i. Føla deg rige i. Dette e ein ekta allbrugsbåd i all slags ver for ekta mennesker.

Jeg kom akkurat over talen til den gode Trond Hugo Haugen, som han holdt under åpningen av Ittepåland sist helg. Jeg klipper ut siste delen av talen, som en slags bekymringsgest. Talen viser vel at hans opprinnelige initiativ, den kunstneriske aktivismen som lå til grunn for “Ka då ittepå” har endret betydelig karakter, og vel nå fremstår som noe som ligner mer på representasjon av makten i Stavanger-regionen. Vekkelsespredikanten er retorisk intakt, som du vil se, men det virker mest som om THH nå vil vekke kunstnere og kulturarbeidere - “absintdrikkende skattesnyltere”, som han lystig nok kalte oss - til forståelse for maktens personlighet og disposisjoner. Tanken bak er kanskje vettug. Bygg ned terskler, eller noe slikt. Skap en fellesarena. Men det spørs om ikke THH, med opsjon på ittepå-logoen, og dermed antagelig også med talerett i forhold til forvaltning av “Ittepåfond” og lignende, med “Ittepåblogg” i Aftenbladet, og med utvidet tilgang til maktens kulturpolitiske samtalestoler, er i ferd med å blande kortene litt for mye. At Ittepålandet blir for grenseløst, og dermed konturløst. At han ikke ser at han fort som f og kanskje allerede, suges opp, og gjøres til marionette for, dem som han i første omgang gjerne ville regissere? Det spørs om ikke - Gud forby! - THH med denne talen er i ferd med å melde seg inn i den borgerlige småbykonsensus heller enn å bidra til utvikling av en sak- og kamporientert offentlighet? Med relasjonelle øyne: At han bekrefter det bestående heller enn å tilføre alternative modeller? Når alle skal spille på lag med alle, ja så vinner som kjent alltid makten alle sakene. Talen går slik:
“Vi må ha andre der, andre borgere av ittepåland. Og det er nettopp det som skal skje nå, vi skal invitere andre inn hit, inn til oss, som borgere av ittepåland. Det blir den politiske gesten i kveld. Vi må ha med oss de folkevalgte, næringslivet, alt publikum, kulturbyråkratiet, hele Rogaland og den frie presse. Derfor roper jeg opp følgende representanter, med begrunnelse, opp hit for å motta et synlig bevis på at de er ønsket inn til oss: Som representant for DE FOLKEVALGTE er ordfører i Stavanger kommune - Leif Johan Sevland - den 31. januar 2009 tatt opp som en sunn visjonær, fornuftig kritisk og ivrig lyttende politikerborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for NÆRINGSLIVET er adm. dir. i Næringsforeningen i Stavanger-regionen - Jostein Soland - den 31. januar 2009 tatt opp som en konstant samarbeidssøkende, forståelig profesjonell og spenstig risikovillig næringsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for ALT PUBLIKUM er helt vanlige - Britt-Helen Lindal - den 31. januar 2009 tatt opp som en spent nysgjerrig, rimelig utholdende og stolt overbærende publikumsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for KULTURBYRÅKRATIET er kultursjef i Stavanger kommune - Siri Aavitsland - den 31. januar 2009 tatt opp som en glad hardtarbeidende, alltid positiv og balansert kravstreng byråkratborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for HELE ROGALAND er leder av Regional- og kulturutvalget i Rogaland fylkeskommune - Jarle Braut - den 31. januar 2009 tatt opp som en raus støttende, heftig nytenkende og kjært tilstedeværende borgernabo av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for DEN FRIE PRESSE er redaktør i Stavanger Aftenblad - Sven Egil Omdal - den 31. januar 2009 tatt opp som en lett tilgjengelig, nyansert fulldekkende og engasjert voktende presseborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager.” MINE SPØRSMÅL BLIR: Hva skal Ittepåland være for noe, for hvem? Hva er det kulturpolitiske målet? Hva slags kunstforståelse forvaltes her? Hva er de viktigste konkrete sakene? Hva slags offentlighet skal skapes, hvordan? Hva ønsker THH å oppnå på landets og egne vegne? Hva og hvem er han dannelsesagent for nå, etter 2008, og etter “Ka då ittepå?”?