reilstad kom

Aftenbladet ringte meg i går om hva Arne Næss hadde betydd for meg, hva jeg ville fremheve fra hans mangslungne liv med filosofi, natur og samfunn? Det første jeg tenkte på var det fotografiet av ham der han står og rekker tunge til verden, mens hele ansiktet revner i et stort og ektefølt smil. Så jeg sa at det viktigste med Arne Næss var at han hadde et så lekent og fullstendig fordomsfritt forhold til kunnskap og kunnskapsformidling. Og at han alltid tok folk på rammeste alvor. F.eks. da han i 1960-70 åra i London tok seg en trip med LSD-rus bare for å sjekke hvordan studentene hadde det om studentopprørsdagen. Der har du omsorg for studentene, sa jeg til journalisten. (Det kom ikke med i avisa.) Det ligner på hva som en gang ble sagt om Sigmund Skard, at han oversatte Vagant-viser uten en eneste gang å ha gått på fylla. Underforstått: Oversettelsene var verdiløse, når vagantene var omstreifere som tok seg tid og råd til å gå mye på fylla. Erfaring og praksis er viktige saker, som må kunne gjenfinnes i tanke og handling også hos kunnskapsforvalterne. Arne Næss ble Norges yngste professor, men han var ingen dypdykkende akademiker, han var det motsatte: en generaliserende intellektuell, med blikk for å lenke det sosiale og politiske hverdagslivet til filosofi, gjerne via naturen og dypøkologien (et begrep som han nærmest fant på helt av seg selv), eller via politisk ikkevoldsaktivisme á la Gandhi, med sosiale demonstrasjoner eller bare ved elementær logisk språkføring. At ikkevoldsaktivisten hadde en forkjærlighet for boksing og håndbak og styrkeprøver, gir meg et ennå sterkere bånd til fyren og hans idéverden. Jeg skal jammen kjøpe meg en frittstående boksesekk til minne om deg, jeg, Arne Næss. Det er sagt: Verden handler ikke om det onde mot det gode, men om å være for livet eller ei. Fysisk og metafysisk lek og livslyst var høyeste prioritet for Arne Næss helt til hans 96tte år, når han nå forlater kulturen for godt, til fordel for naturens ubønnhørlige “ashes to ashes”. Det aller viktigste han etterlot seg var kanskje dette bidraget til forståelse av hva leken betyr for menneskets utvikling og livslyst. Det var han som sa: “Brekker du ikke et bein i oppveksten, så har du ikke levd skikkelig.” De trygghetssøkende nordkvinner av alle kjønn bør tenke nøye gjennom den, før de overbeskytter sine barn mot verden med sin egen redsel for den samme verden. Arne Næss svarte slik en gang, da en journalist spurte ham hvorfor han hadde begynt å klatre: “Det var ikke jeg som begynte, det var du som sluttet.” Den doble meningen: Vi er ville naturbarn, små lekne apekatter uten pels. Som den reflekterte ateist og naturmystiker han var, har han i egne øyne antagelig bare hoppet et steg videre nå, klatret til et høyere nivå på intethetens enorme fjellvegg, til et sted hvor ingen kommer tilbake fra, tilbake til denne verden i hvert fall - ny bolteteknikk eller ei. Måtte du le godt der du er. I all evighet for min del. Kanskje har du bare tatt spranget fra “fun to funky”… (Bildet under er fra 2004, Næss var 92 år og boksesugen, i anledning innspilling av Sjur Paulsens film Loop, som jeg har skrevet om tidligere, her sammen med Kristen Reagen, som også var med i filmen.)

Morgenbladet har levert en liste over landets 10 minst mektige mennesker. Aftenposten var raskt ute med et eget oppslag, siden Dagbladets redaktør Anne Aasheim vant avstemningen, og siden de selv med Knut Olav Åmås i spissen har gjort det til sport å bestemme de 1000 mektigste. Av de utkårede er det i grunnen bare prestene og revisorene jeg har en tydelig begrenset tillit til som til og med nærmer seg et slags nag, stort sett basert på selvsyn og nærkontakt. Det er vel også de eneste som jeg mener faktisk har og bruker mye makt inn i samfunnet på ulike nivå, og som derfor burde vært utelatt fra denne gullista. Selv Dagbladet er jo blitt bedre de siste årene. De fleste utkårede ville jeg i grunnen lyttet til med ganske stor respekt og en god porsjon velvillig innlevelse. Men så har jeg aldri søkt makt heller, mens jeg alltid har følt meg tiltrukket av avmakt. Slik Anon sier: Kunnskap er sorg, lykke er en form for dumhet. De beste taper alltid. Verden går ikke fremover, men i hytt og pinevær med maktinteresser stort sett drevet fram av profitthensyn - og maktbegjær. Avmaktspanelet konkluderte slik:

1. Anne Aasheim, sjefredaktør i Dagbladet. Juryen uttaler: Aasheim forvalter den stolte Dagblad-tradisjonen, og forsøker å gjenreise den med alle de metodene hun rår over. Snart er nyheter og sport satsingsområde, snart er det debatt og kultur, snart er det magasiner, mens gull og grønne skoger loves på hver eneste forside. Men uansett hvilke krampaktige forsøk Aasheim gjør på å selge flere aviser, skjer det samme. Dagbladet bare faller og faller, og kanskje skyldes det ikke engang krefter Aasheim rår over. Slik blir Aasheim en avmektig leder av avmaktens avis.

“Florian Schneider leaves Kraftwerk… Florian Schneider leaves Kraftwerk after a 40 years partnership with Ralf Hütter. This partnership has generated an incredible music and huge advances in music technology. Florian is a great musician, always seeking the perfect sound through technology. Refined and perfected sounds and vocoders to impossible
levels of perfection. Our thanks for the state of art that led to Kraftwerk’s music all these years. And our wishes for success Florian’s new projects as well as to this new kraftwerk.” Det står på Kraftwerks hjemmesider. Jeg ny-dedikerer Bowies 1977-hyllest V2 Schneider til ham via YouTube. PS! Glem forresten ikke å anskaffe Bowies fenomenale instrumentalsamling All Saints, fra 2001. Minner meg på Per Petterson i et Morgenblad-intervju nylig, som sa: “Jeg gikk på studiesirkel i 1970, ble ml-er i 1971. Sekstitallet var uttømt. Enten ble du David Bowie eller ml-er, liksom. Selv tok jeg ikke inn over meg Bowie før ti år etter. 1981 eksploderte han inne i hjernen min.” Skjønner jeg ennå bedre hvorfor jeg liker Bowie - og Kraftwerk.

“Enter through the narrow gate; for the gate is wide and the road is easy that leads to destruction, and there are many who take it. For the gate is narrow and the road is hard that leads to life, and there are few who find it.” (Matthew 7:13-14)

SJEKK min gode venninne Monica Narulas notater og informasjonssider på Facebook: Walk a mile in a Palestinian’s shoes

Øverst: “Remembering the forgotten”. Nederst: “Horrors of war”.