reilstad kom

Ukens oppsummering: Snåsamannens krefter dokumenteres og understøttes av to helseministere og flere helsepolitikere i Norge, som ikke kjenner til begrepet “placebo” eller fagfeltet psykologi, foruten at de underkjenner kraften i mest mulig dokumentert vitenskap, til fordel for skrift stjernebiografisert fram av selveste Mr. Ingar Sletten Kolloen. En annen av Norges kjæreste forfattere, Tore Renberg, som fortsatt tror at Internett er noe tull og bør avvikles, hyller Ari Behns gjenkomst til den kulturelle offentligheten som en etterlengtet redning for Norge som kulturnasjon. Sjefredaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen, selve dödaren av “postmodernismen” i Norge, mener at kunstens produksjonsforhold ikke har noen betydning for kunstens kvalitet, som kun handler om virkning og effekt. Snakk om arbeider- og klassekamp! Terje Vareberg, styreleder i den norske sparebankforeningen, tok endelig sats for en viktig sak i den norske offentligheten, nemlig at det i disse tider er viktig å sørge for best mulig utviklingsmuligheter for finansnæringens lederlønninger. Senterpartiets partileder, Liv Signe Navarsete, hele utkant-Norges og bedehuskulturens politiske fortropp, fikk lett med seg - eller var det tvang i kne? - Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at den norske Regjeringen skal utvide rasismeparagrafen til å “omfatte sterkt hånende ytringer mot religioner eller livssyn”, hvilket betyr at Regjeringen vil innføre et “strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Hvorfor ikke la den nye loven få tilbakevirkende kraft, så har mediene noe enda mindre fornuftig å gjøre på de neste tiårene? Holocaust-senterets leder, historikerkjempen Odd-Bjørn Fure, og andre med ham stod fram og sa at det ikke var snakk om noe folkemord i Gaza, hvilket vel må bety at “folkemord” enten er avviklet som begrep eller nå betraktes som “religionskritikk”. På det nye Aftenbladet TV så jeg i går en reportasje der en eller annen ekspert sa at de som spiser og trener sunt lever 10 minutter lengre for hver eneste time de lever, og at det ikke er noe problem å leve til man blir 130 år med slik livsførsel. Reporteren glemte helt å spørre etter det empiriske materialet for hans undersøkelse, i sin logrende iver etter å kunne formidle slike fantastiske nyheter til alle abonnentene i Stavanger-regionen. Dette er bare det jeg kommer på i farten. KONKLUSJON: Norge er hjernedødt. Den politiske, kulturelle og mediale makten består tilsynelatende av ravende gale eller komplette idioter. Spørsmålet er nå bare hvilken by i hvilket land i hvilken verdensdel man skal flytte til? Vi kan ikke melde oss ut av verden, men vi kan melde oss ut av Norge.

May you never lay your head down without a hand to hold.
May you never make your bed out in the cold.
May you never lose your temper if you get hit in a barroom fight.
May you never lose your woman overnight.

Well, you’re just like a great, strong sister to me,
And I know that your love is true,
And you hold no blade for to stab me in my back;
I know that there’s some that do.

Under debatten om samtidskunst under 2008, i regi av et utskremt Kritikerlag den 9. desember 2008 på Tou Scene - og med Trond Borgen som fanefører for at all samtidskunst er billedkunst, eller var det omvendt..? - fortalte jeg om en tidligere kulturhovedstad, enten Graz eller Lille, som hadde hatt som ambisjon å skape 100 “Tou” i løpet av kulturhovedstadsåret. Jeg fastslo at Stavanger hadde et halvt Tou på plass da 2008 startet, og at vi ennå ikke hadde et helt på plass, etter ett år som europeisk kulturhovedstad. Ordføreren gjorde mine ord til skamme i sin nyttårstale på Ledaal, da han passe uventet utbasunerte offentlig oppkjøp av hele den brukbare delen av Tou bryggeri, for å sikre at Tou bryggeri blir det store samtidskunstsenteret for produksjon og formidling som vi har jobba for så lenge. For å si det slik: Tou Fabrikk er viktigere enn Tou Scene, og Tou Scene er viktigere enn de fleste andre scener. Nå er saken endelig på gang til formannskapet og bystyret, den 5. og 9. februar, med følgende forslag til vedtak:
1. Stavanger kommune kjøper gamle Tou bryggeri i Storhaug Bydel fra Tou Næringspark AS for en kjøpesum stor NOK 60 mill.
2. Kjøpet omfatter de deler av eiendommen som er regulert til annet byggeområde og felles gårdsplass i plan 1785 B9.
3. Kjøp av eiendommen skjer for øvrig på de vilkår som fremgår av saken og i henhold til kjøpekontrakt som er under forhandling med selger.
4. Rådmannen gis fullmakt til å godkjenne kjøpekontrakten.
5. Kjøp av eiendommen finansieres ved låneopptak.
6. Dersom den økonomiske utviklingen, herunder regnskapsresultatet for 2008, muliggjør at kjøpesummen helt eller delvis kan finansieres ved bruk av frie fondsmidler, kan slik alternativ finansiering foreslås ved første budsjettoppfølgingssak pr. 30.04.2009.

“Hei, du er velkommen til en kopp kaffe og foredrag i Musikkbiblioteket i morgen kl. 9 (ring 99382776 om du står utenfor og ikke kommer inn :-).” Beskjeden lå i innboksen i går. I dag, altså fredag den 23 januar fra kl. 9-10 er The Wire-redaktøren Rob Young på Sølvberget og snakker om sin kommende bok, med den fabelaktige tittelen: Electric Eden: Unearthing Britain’s Visionary Music. Tittelforklaringen lyder: “A book which explores the connections between British folk and pagan culture, landscapes, utopian politics and visionary art through the music of the past 100 years. From the folk-inspired compositions of Vaughan Williams and Holst, to the 1950s revival of Ewan MacColl and Shirley Collins, the 1960s folk-rock of Fairport Convention, Nick Drake, John Martyn, the acid folk of Incredible String Band, to more recent organic music by Talk Talk, Kate Bush and Julian Cope, the book is a panorama of the British musical imagination.” I dag vil han ta for seg hovedtemaene og spille seg gjennom noen musikkeksempler. Stavanger er en kulturby altså. For kulturbyer er slike byer som har mange skitgode happenings, hardcore debatter om kultur og politikk samt bevissthetssprengende programoppslag, og, der kulturbyinnbyggeren ikke får med seg alt det som man faktisk vil delta på. Takk for invitasjonen!

Kjøpte første sesong av The Wire til jul, etter at halve den norske (halv)intellektuelle verden (ca 35 stk.) har skrytt på seg serien i årevis og lenge før den kom til Norge og NRK3. Nå er det pysjen på rundt halvti, vannrett i sofaen med noe flytende kvess, og en episode til kvelden. I går opplevde vi denne scenen utspille seg, når McNulty & Bunk ankommer et åsted altfor lenge etter drapet, rekonstruerer hendelsesforløpet og på kort tid utvikler ny teori om drapet ved hjelp av ett eneste ord: Fuck…

Ein Jurancon dessertvin te rondt ein 180-lapp, så bare e heilt sinnsygt goe sjøl om du hate søde dessertvin. Merr så ein revolusjon. Nå gjelde desserten. 93 poeng.
Ein Albarino te rondt ein 190-lapp, så trengs for å fyll ud det tetta Albarino-kartet, denne ein dridfeide og gulgrønne fra spanskesidå, Rias Baixas. Fisk altså, eller skalla dyr. 92 poeng.
Ein Chateau Leret te ein 150-lapp, den fra 2002, med 90% Malbec-drua i bånn, fra Cahors, mod sørvest den og altså, mørke & moden med hestastall og kjøtt i nasen. Liden forrett med någe halvvilt på. 90 poeng.
Ein Riesling te ein 160-lapp, spätlese, søde kvidvin altså dette, med bare 7% alkohyl, for di så ikkje tåle så møje og lige møje søtt i trynet, fyldige med gule frukter. Aperitif te någe søde frukt. 92 poeng. Eller la vera og kjøra et lass med musserande så vanligt (sjøl har eg vært på den superknusktørre, usukra italienske Borboni‘en i det sista, te ein 150-lapp, som får 87 poeng og løp-og-kjøp-anbefaling hos f.eks. DN).

Noen formulerte en gang den moderne treenigheten slik, med et geografisk blikk på verden: USA er Gud. Israel er Jesus. Norge er Den Hellige Ånd. Det kan tenkes at den hellige ånd er i ferd med å ebbe noe ut, mer slik som i vitsen om ballongen: “Se opp for kaktusen. - Hvilken kaktusssss….”. I så fall er det uten tvil Mona Levin og hennes like, som f.eks. den israelske ambassadøren i Norge, som er kaktusene i denne ørkenen av brennende byområder som ligger i Jesu fotspor, og som sørger for at den hellige norske ånd heldigvis fisler ut. Når Levin på ramme alvor klarer å kalle Willoch for antisemitt, og får Viggo Johansen og NRK til å lage et program der et tospann av israelere får fortsette å kalle ham antisemitt, da først skjønner man betydningen av ord som Holocaust-industri, offermentalitet og politisk-religiøs schizofreni, i tillegg til forståelsen av Norges plass i treenigheten. Det finnes ingen større kilde til antisemittisme i Norge i dag enn Mona Levin og den israelske ambassadøren i Norge. Hver gang Mona Levin sier noe offentlig utvides kretsen av antisemitter, det er jeg dessverre temmelig sikker på. Jeg kjenner det rett og slett på kroppen, kan se det i byen og lese om det i enkelte aviser. At Levin og ambassadøren selv er ute av stand til å skjønne dette, der de lever enten for 2000 år siden eller for 65 år siden, er én ting. Problemet er som det alltid er, når det kommer til stykket i mediesamfunnet, at NRK ikke skjønner dette, og tror de fremfører et balansert og nøytralt program med opplysningskraft, når Willoch må forsvare seg mot slike kontekstløse beskyldninger om antisemittisme. En sjelden tabbe også av Willoch å stille opp i et slikt program, som signaliserer at han tar deres beskyldninger på alvor, selv om munnen sier noe annet. Problemet er motsatt av det 90% av de norske mediene skvaldret om denne uka også, at dekningen skal være nøytral og balansert. Norske medienisser stod forrige uke mannsterke sammen, for hver eneste gang Gilbert og Fosse ga intervjuer fra Gaza, å bruke mest tid på å melde og diskutere at de begge er pro-Palestina og ikke nøytrale journalister. Akkurat som det var det viktige der de stod, midt i bomberegnet med legehansker på. Problemet er at kritikken av Israel ennå ikke har nådd fram til realitetene, at et regelrett og grusomt massemord igjen pågår rett framfor nesa vår. Jeg mener: Israel ut av Europa og Grand Prix er nå en ting. Den treenigheten som trengs og finnes nå er slik: USA må bli Moses eller Abraham. Israel er Pontius Pilatus og Barrabas i en og samme person. Norge kan med fordel slutte med treenighet og ta fatt på kritikken. Medie-Norge kan slutte å være så satans selvopptatte. PS! Ser at den gode Kristin Halvorsen også har problemer med å fatte Mona Levins bruk av begrepet antisemitt, i Aftenposten i dag. Dessuten hadde John Olav Egeland en kommentar i Dagbladet i dag, som vel gir deler av media mer kreditt og vidvinkelsyn enn jeg gjør her, i kommentaren “Sannhetens bønnetellere“.

Litt boksenostalgi fra en bokseentusiast noen dager etter Arne Næss’ død. Åttende runde fra “the rumble in the jungle” (1974), mellom Muhammed Ali og George Foreman, etter at Foreman har slått Ali ut over tauene i 24 samfulle minutter, så skjer dette, som bare skjer fordi Ali skal vinne, for de svarte afrikanernes skyld. Har du ikke sett filmen “When we were Kings“, lei den på video med en jævla gang, og smak på virkelig frykt og smakløst mot. Muhammed Ali er der oppe sammen med Martin Luther King og Malcolm X - like fantastisk rapp i kjeften også, og kanskje snart Barack Obama, om han viser seg å ha hårete baller i tillegg til lysebrun hud, og ikke bare er en borgerlig tulling han også - som så mange amerikanske presidenter: