reilstad kom

“Verden reagerer som om de ser på en film”, sier Gazas ordfører til Klassekampen i dag. Der har du den reelle utfordringen til hele verden i dag med åtte små ord; det gjelder politikere, økonomer, byråkrater, prester, tenkere, kunstnere, folk og fe. “Vi lever i en film, en vill en, som spiser solnedganger som drops”, slik Dum Dum sang en gang. Og, det gjelder alle verdens ting i det totalt visuelle samfunnet, ikke bare om krig eller verdens innerste krise i Midt-Østen, som har eksplodert igjen, med nok et massemord fra langt hold. I anledningen gjengis et intervju med Georg Johannesen om krigens vesen som Bjørn Kvalsvik Nicolaysen gjorde i Dag og Tid i 2003, trur eg det var, i kjølvannet av 9/11 og Afghanistan og Irak:

Få norske forfattarar har vore meir opptekne av krigens vesen enn militærnektaren Georg Johannesen. Heilt sidan han tok til å publisere, har han lagt fram refleksjonar om fred og krig. Dag og Tid har sakna Georg Johannesen (GJ) sine merknader til den talen om krigen som spreier seg over alt. Vi fekk såleis Bjørn Kvalsvik Nicolaysen (BKN)til å ta opp spørsmålet med han om korleis vi kan forhalde oss til det å leve i ei førkrigstid.

GJ: Vi lever ikkje i ei førkrigstid. Verda er i krig, slik ho har vore sidan Guernica, i alle høve sidan Hiroshima. –
Fylgjande må vere klart når vi skal tale om dette: Eg trur ikkje nokon amerikansk politikar les det eg skriv, heller ingen norsk. Vi vender oss her berre til intelligente menneske som ikkje trur det er noko samfunn i Noreg. Det gjeld ikkje å vinne ein debatt eller overvinne nokon, men å overleve.

• The crows maintain that a single crow could destroy heaven. This is beyond doubt, but doesn’t prove anything against heaven, since heaven means, precisely, the impossibility of crows.

• Kan eg forandra meg

  eller må eg bare godta at

  eg er som eg er?

  Om du godtar
  at du er som du er,
  så har du forandra deg.

Lørdag trettende bærer det avsted til Andalucia og det sørligste Spania, med Terje V. og Stein J. Vi lander i Malaga, øst for vår destinasjon. Kjører et stykke sørover mot Gibraltar, før vi retter fartøyet vestover og innover i landet. Arcos de la Frontera er en av disse hvite andalusiske byene. Som navnet antyder, er Arcos plassert på en klippe, og var mellom 1000-1250 siste mauriske skanse i kampen mellom spanjoler og maurere & mixed fractions. Den ene av mine medreisende sa forresten her om dagen at han hadde gjort opp kjærlighetslivet i Malaga en gang, på telefon, etter 17 års samboerskap, hvoretter han sporenstreks hadde investert tid i en brasiliansk gledespike av beste merke, før han tok taxi fra Malaga til Granada, som er et stykke vei i privatsjåførstyrt bil… Min andre medreisende pleier å holde hus bak kirken i Malaga, når han tidvis avlegger Andalucia besøk inni mellom arbeidet med å hjelpe ledere til å skape fungerende og levende bedriftsorganisasjoner i Stavanger-regionen. Billedkunstelsker som han også er, sendte han meg forleden en kopi av Knut Jørgensens maleri, innenfra Alhambra i Granada, det mauriske palasset som nylig ble kåret til ett av vår verdens syv underverker. Det er ifølge Stein påstått at Knut Jørgensen hadde fotografisk hukommelse, og at han hadde laget bildet nedenunder 14 dager etter studieturens hjemkomst. Stein reiste selv til Alhambra for å sjekke bildet mot virkeligheten, og fant at alt stemte! Vel, fra Arcos er det en halvtime til kysten på Atlanterhavssida, kort vei ned til Jerez og sherrydistriktet altså, eller til Cadiz. Nordover til Sevilla går det spansk motorveiradig, med Cordoba noe lengre nordøst, og Granada helt i øst. Sørover venter magot-apene på The Rock i Gibraltar, denne fortsatt eksisterende engelske kolonien, som Churchill mente skulle være engelsk så lenge det var aper på klippen, og derfor hentet en skokk med aper fra Afrika i sin tid. Ennå lenger sør: Marokko og Afrika. Men også to små spanske bykolonier i Afrika, Ceuta og Melilla. Midt i mellom: En stim med illegale innvandrere og dyriske menneskehandlere, langt fra “Open Port”. Det blir uansett et besøk i den lille byen Jabugo, nordvestover fra Arcos, hvor verdens beste skinke slippes i desember under stor festivitas. Google Earth angir to og en halv times biltur, men skitt, alt for det som Vinmonopolets Aperitif-sider beskriver slik: “Glem serrano og pata negra. Verdens beste spekeskinke heter jámon ibérico de bellota og ikke noe annet. Den stammer fra Sørvest-Spania og lykkelige svarte griser kun fôret med eikenøtter og gress.” Rundt juletider valfarter spanjoler ned til Jabugo i Huelva-provinsen for å prøvesmake årets Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas. Arcos de la Frontera har ca 30.000 innbyggere og ligger i provinsen Cadiz i den autonome regionen Andalucia. Byen har faktisk sin egen lille corrida gjennom gamlebyen, som ligger øverst oppe på byhøyden. Det vil si at hver påske løper det okser gjennom byens trange gater også her, slik som i Pamplona, hvor vi jo har vært før. Arcos er visstnok det eneste stedet i Andalucia hvor det lages skikkelig rødvin, i hvert fall i følge Henry Notaker. Det er jo ellers sherryen som gir det største og beste alkoholiske bidraget til det andalusiske drikkemønsteret. Utover samtaler og jobbing med noko attåt blir det derpå følgende alenejul før første alene-med-alle-tre-barna-nyttår. Times-they-are-a-changing. Nasen settes nordover igjen 3. januar, til avbrunings-haciendaen i Sandnes, og et godt såmannsår 2009. Neste års motto: “You reap what you sow”. Eller som det står i dagens logos, av spanske Miguel de Cervantes: “desire nothing and you will be the richest man in the world“. Joda. Feliz Navidad. Feliz Ano Nuevo.

Det er tid for kulturmakta å ta kampen om Kulturhovedstadens ettermælet. Vi vil gjerne bidra til striden. Våren 2007, godt i forkant av selve kulturbyåret, oppsummerte vi ståa så langt og spurte, i en kritisk kronikk: ”Får vi et 2008 med kvantitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen?” Svaret er per 1.desember 2008: Ja.

Open Port – holdning eller pynt?
Men allerede sommeren 2004, i en 6-siders reportasje i Klassekampen, var vi mange som fremholdt at Stavanger2008 måtte unngå mer festivalisering og altfor brede eventkalendere med altfor mange oppslag som alle fikk relativt liten betydning, men heller ta ut potensialet i noen utvalgte hovedprosjekt samt sikre frie ressurser til kreative miljøer og de beste kunstnerne og kulturarbeiderne. Videre: Det var viktig å unngå et politisert styre. Det var viktig å få på plass en kunstnerisk leder med en selvstendig visjon. Man måtte skape refleksjon heller enn trivsel. Fremme deltagerkultur med kunstnerisk kvalitet, heller enn å oppfordre til kulturkonsum. Styrke befolkningens evne til å utforme og selv delta i kulturarbeid. Byen måtte bruke statusen til å uttrykke noen holdninger, komme med noen budskap, til seg selv og resten av verden.
Høsten 2004, skriver Ingunn Økland i Aftenposten en kommentar etter Kapittel-festivalen, der hun går oljehovedstaden rundt i fotsporene på den engelske forfatteren Iain Sinclair, som utbasunerer: ”Her er så underlig… stille.” Økland hører Obstfelder lyde i det fjerne, samtidig som hun fortsetter med å beskrive den småborgerlige småbyen uten fungerende offentlighet, slik det er blitt gjort fra Alexander Kielland fram til Jostein Soland. Eller for den saks skyld, av Nils Rune Langeland, innflytter fra Noreg, med fast arbeid på det nye universitetet, som sa følgende til Aftenbladet ved tilflytting, så seint som i april 2008, midt i kulturbyåret: “Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterande offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskeleg å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.” Med dette som utgangspunkt burde ”Open Port” være det perfekte mottoet for Kulturhovedstaden, men det ble dessverre mest reklamepynt. Var Kulturhovedstaden en åpen port? Innfridde den sitt eget motto? Det er vanskelig å svare bekreftende per 1.desember 2008.