Sist uke ringte jeg anonymt til Morgenbladet og tipset dem om en tiltagende torpedo-look på en kompis i Lindorff med hang til å gjemme seg bort på utilgjengelig hytte. I helga hadde journalist Håkon Gundersen tatt slegga i egne hender. Det vil si: Det virket som han allerede satt med hendene fulle av regninger fra Lindorff, som han ikke kunne betale. Det virket på mange måter som han hadde opplevd det samme som meg, en tiltagende torpedoisering av nesten-vennekretsen. Man må berømme den åpenbare skrivegleden Gundersen har gått til verket med, stor leseglede der, for meg, men ikke for kompisen min - selv om sjangeren “fattig-idealistisk-forfatter-tar-rotta-på-de rike-jævlene-som-skal-ha-penger-av-ham”-kommentaren har en tendens til å slå like hardt tilbake som Espen Lie i sin tid gjorde. Bildematerialet var heller ikke førsteklasses. Jeg burde ha sendt et bilde av kompisen min før og nå, forstår jeg, som de gjør med slankemidler, for å forklare den spesielle torpedoeffekten. Jeg har aldri sett Håkon Gundersen i levende live, men fikk under lesning en følelse av at han er smittet, lett torpedoisert, uten at han aner det selv. Allerede på mandag var første sure kjeftesmella på plass, i E24, i form av Elin Ørjasæter - det er lenge siden hun fikk torpedo-look; hvor hun starter med å presisere at det er en lang vei fra det intellektuelle Morgenbladets virkelighetsfjernhet til næringslivets kamp for å overleve. Hun skriver: “Journalist Håkon Gundersen presenterer seg selv som forfulgt av torpedoer, i dette tilfelle torpedoene i Lindorff […] Det er et hovmodig kjekkaseri fra livsfjerne skribenter som ikke tar gjeld på alvor.” For meg virket det som Gundersen tok gjelda vel alvorlig. Jeg angrer nesten på den anonyme telefonen til Morgenbladet nå, for det kan se ut som torpedoiseringen av samfunnet er aldeles ustoppelig, at ordet smitter, så og si. Torpedoisering er uansett et annet begrep for at vi slutter å snakke sammen, at argumentene kollapser, tenner faller ut og øyehuler åpenbares. Og slik sett kan det være en god idé å starte på scratch igjen, med Monty Pythons didaktiske sketsj “Argument Clinic”: