reilstad kom

Ifigenia er skrevet av Finn Iunker med Euripides Ifigenia av Aulis som utgangspunkt. Det er den frie teatergruppa VERK som står bak produksjonen, med Fredrik Hannestad som regissør og Per Platou som musikkansvarlig (og skuespiller). Sounds terrific and terrifying. Jon Refsdal Moe skrev følgende resymé i den første anmeldelsen i Morgenbladet for noen år siden: “Prins Paris har røvet den skjønne Helena, og hellenerne skal ut og ta hevn. Trojanerkrigen er ved å bryte ut, og vestens litterære arv likeså. Men først av alt skal en byttehandel finne sted. En jomfru for prisen av en jomfru: den skjønne Helena for den unge Ifigeneia. Skal grekerne sikres en god vind til Troja, fønikerne slaktes og Helena bringes tilbake til Hellas, må Agamemnons datter først legge hodet på blokken. Det har nemlig gudinnen sagt. Og gudinner kan som kjent være ganske slu. Her begynner den europeiske kultur. Med bruderov, barnemord og en skitten transaksjon. Uten denne handelen, ingen Illiade, slett ingen Odyssé, og et betraktelig mindre antall klassiske tragedier. Store ting står derfor på spill når en nordmann ubeskjedent tråkker inn i verdensarven med spørsmålet: Hva om Helena ikke var bortført? Hva om hun aldri var i Troja? Lett pedagogisk gjengitt: Hva skjer med krigen når den mister sitt motiv? Historien raser sammen foran oss, Trojas murer gjenreises, noen bind strykes fra verdenslitteraturen og Agamemnon griper godslig etter konas kjoleliv. Så går den grufulle konklusjonen opp for oss: Det hadde antakelig ikke spilt noen rolle. For krigen vil følge sin egen logikk, uavhengig av motivene vi velger å gi den.” Troja forever. Eller som Heraklit så enkelt og tragisk sa det: Krigen er alle tings mor - eller var det far? I kveld kl 20 blank på Tou.

Postmodernism, or, The Cultural Logic of Late Capitalism, av Frederic Jameson, kom ut på Verso, i 1991. To seksjoner fra første kapittel er tilgjengelige på nett, fra dette hans mest berømte verk, en moderne klassiker. Boka startet opprinnelig opp som en artikkel i New Left Review (svært anbefalinsgverdig abonnement) i 1984, og brukte altså 7 år på å bli endelig utklekket. Han er regnet som en andregenerasjons marxist sammen med størrelser som Zizek og Eagleton. Blant hans hovedbegrep om verden finnes “de sosiale formers poetikk”, i betydningen av at det alltid finnes et forhold mellom de sosiale formasjoner og de kulturelle former, en slags “kulturelle superstrukturer”. Han sier: “Hver produksjonsmåte har sin egen poetikk, eller estetikk om du vil. Det avgjørende for meg er å kombinere poetikken med økonomien.” Kapitalismens former endres, men den kapitalistiske kjernen forblir den samme. Jamesons kritikk av det postmoderne er av det interessante slaget, i og med at han mener at postmodernismen mer eller mindre er utviklet av marxister, og at postmodernisme og marxisme ikke utelukker hverandre, som vel er som å banne i den norske Venstrekjerka. Hans mest kjente slagord for tenkning overhodet er: “Historisér alltid!”. I Klassekampen i dag, sier Atle Møen følgende om hans bidrag: “- Han har gjort et spesielt arbeid med å se på samsvaret mellom finanskapitalismen og kulturutviklinga. Jameson ser på dette som to parallelle utviklinger som i stigende grad blir gjenstand for en abstraksjonsprosess. Mens hovedkilden til profitt i finanskapitalismen er knyttet til pengerelasjoner langt unna menneskelige behov, er kulturutviklinga knyttet til bildestrukturer langt utenfor den hverdagslige menneskelige erfaring. For å eksemplifisere dette, viser Jameson hvordan dette for eksempel arter seg i filmen: - Den narrative strukturen blir utvisket, og det er ikke lenger fortellingene som er sentrale - men hurtige sceneskifter og overladete scener. - Rommet dominerer over tiden. Dette er knyttet til et begrep om en schizofren tilstand, som kjennetegnes ved en overlastning av erfaringer. En schizofren opplever verden veldig intenst. Slik er også den postmoderne kulturen. Den har en overladning av alle visuelle tegn.” Holbergprisen deles årlig ut til forskere som har gitt fremragende bidrag til humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi. Prisen er på intet mindre enn NOK 4.5 millioner. Heia di så vinne! Jon Elster har allerede protestert.

“Bakgrunnen for konferansen var boka «Bak humanismens ansikt», redigert av dr. Manfred Gerstenfeld. Blant bidragsyterne til boka er Erez Uriely, leder for Senter mot antisemittisme i Norge. Uriely er enig i påstandene om norsk antisemittisme. – Det eksploderte her til lands rundt år 2000. Det går på alt fra oppfordringer om boikott til demonisering av Israel som farligere enn de verste regimer, sier Uriely. Han mener den norske venstresiden har mye av skylda, med bruk av retorikk som «apartheidstat» og det Uriely kaller to målestokker: en for Israel og en for nabolandene.” Det er Dagsavisen som også har fått til oppfølgeren “Avviser norsk jødehat“, med gode lenker og mange tilsvar foruten et lass debattinnlegg. Den alltid værende Knut Olav Åmås var raskt på pletten i dagens Aftenposten med “Antisemittisme på norsk“, som må kalles et forsvar for herr Urielys historieløse syn på saken. På herr Urielys hjemmeside hos Senter mot antisemittisme i Norge finnes denne vesle logoen:

Sist uke ringte jeg anonymt til Morgenbladet og tipset dem om en tiltagende torpedo-look på en kompis i Lindorff med hang til å gjemme seg bort på utilgjengelig hytte. I helga hadde journalist Håkon Gundersen tatt slegga i egne hender. Det vil si: Det virket som han allerede satt med hendene fulle av regninger fra Lindorff, som han ikke kunne betale. Det virket på mange måter som han hadde opplevd det samme som meg, en tiltagende torpedoisering av nesten-vennekretsen. Man må berømme den åpenbare skrivegleden Gundersen har gått til verket med, stor leseglede der, for meg, men ikke for kompisen min - selv om sjangeren “fattig-idealistisk-forfatter-tar-rotta-på-de rike-jævlene-som-skal-ha-penger-av-ham”-kommentaren har en tendens til å slå like hardt tilbake som Espen Lie i sin tid gjorde. Bildematerialet var heller ikke førsteklasses. Jeg burde ha sendt et bilde av kompisen min før og nå, forstår jeg, som de gjør med slankemidler, for å forklare den spesielle torpedoeffekten. Jeg har aldri sett Håkon Gundersen i levende live, men fikk under lesning en følelse av at han er smittet, lett torpedoisert, uten at han aner det selv. Allerede på mandag var første sure kjeftesmella på plass, i E24, i form av Elin Ørjasæter - det er lenge siden hun fikk torpedo-look; hvor hun starter med å presisere at det er en lang vei fra det intellektuelle Morgenbladets virkelighetsfjernhet til næringslivets kamp for å overleve. Hun skriver: “Journalist Håkon Gundersen presenterer seg selv som forfulgt av torpedoer, i dette tilfelle torpedoene i Lindorff […] Det er et hovmodig kjekkaseri fra livsfjerne skribenter som ikke tar gjeld på alvor.” For meg virket det som Gundersen tok gjelda vel alvorlig. Jeg angrer nesten på den anonyme telefonen til Morgenbladet nå, for det kan se ut som torpedoiseringen av samfunnet er aldeles ustoppelig, at ordet smitter, så og si. Torpedoisering er uansett et annet begrep for at vi slutter å snakke sammen, at argumentene kollapser, tenner faller ut og øyehuler åpenbares. Og slik sett kan det være en god idé å starte på scratch igjen, med Monty Pythons didaktiske sketsj “Argument Clinic”:

Det å betrakte fitter i bevegelse var noe som klarnet hjernen min. Alt sånt som de motstridende retningene innen moderne videokunst, eller balansen mellom ivaretagelsen av kulturarven på den ene siden og oppmuntringen av levende kunst på den andre… alt dette ble blåst vekk av magien ved fitter i bevegelse […] Innerst inne hadde jeg ikke særlig mye respekt for miljøet omkring samtidskunst. De fleste kunstnerne jeg kjente oppførte seg som selvstendig næringsdrivende. De fulgte nøye med hver gang det oppsto en nisje eller åpning i markedet, og så forsøkte de å posisjonere seg så fort som mulig. Og akkurat som de næringsdrivende kom de stort sett fra de samme skolene, og var blitt støpt i samme form. Men noen forskjeller fantes tross alt. I kunstens verden var belønningen for å finne på noe nytt mye større enn i de fleste andre deler av arbeidslivet. Dessuten opererte ofte kunstnere i bander eller sammenslutninger, i motsetning til næringsdrivende, som var ensomme ulver, omgitt av fiender, så som aksjonærer som til enhver tid kunne finne på å avskjedige dem, eller overordnete som til enhver tid kunne finne på å svikte dem. Men i de kunstnerpapirene jeg hadde med å gjøre, var det sjelden jeg kunne spore noen virkelig indre drivkraft.

Cappelen forlag har to LIVEOPPTAK allerede,  sies det, fra den Café Stingske opplesingshistorien, med Erlend Loe (L) og Kjartan Fløgstad (Pyramiden) visstnok. I morgen leser Vigdis Hjort sin roman 17.15 til Tønsberg. Så sender Cappelen ut en lydboks med alle tre opplesningene fra Café Sting. Til jul? Du kan være med, sitte stille og lytte, klappe når du føler for det. Boka er slank som med 109 sider rundt beltet. Cirka tre timer Sting-opphold det, i rein lesetid. Drikkepauser selvsagt. Fra vaskeseddelen: “Å lese Vigdis Hjorths bøker er å kjenne igjen henne, men ikke minst å kjenne seg selv igjen. I bøkene sine skildrer Hjorth komplekse følelsesmønstre, identitetsproblemer, behov for hengivenhet og seksuell utfoldelse – temaer som berører de fleste. Vigdis Hjorth forteller mer om privatlivet sitt enn andre forfattere, og mange forbinder henne med beskrivelser av folk som drikker for mye og pulserende erotikk. Romanen 17.15 til Tønsberg den stilleste og mest melankolske i Vigdis Hjorths forfatterskap, for den handler om sorgen over tapt kjærlighet. I denne fortellingen skildrer Hjorth de mentale bevegelsene som gjør at sår leges og overlevelseskreftene som hjelper når vi tror det er umulig å bli glad igjen.” Et sted sier hovedpersonen med Olav H. Haugesk innsikt: ”Nullpunktet er også et punkt”. Motsatt av: Café Sting er også en café.

Fra “Bleu Remix“, av Yann Marussich, i går på Tou Scene, fra åpningen av Article08. Dansen mellom det indre og ytre, i form av svettens manifestasjoner på kroppen. Én times destabiliserende danseforestilling - helt i ro. For de som tåler blått blod. Article er biennalen for ustabil kunst, bare så det er sagt. KART over de 12 verkene som er utstilt i Stavanger-regionen de neste 14 dagene, finner du HER. Verdt besøk.