reilstad kom

PS! Du kan få dette med deg på eget nett-teve på Regjeringens sider.

“Til eieren av pengekapital framstår produksjonsprosessen mer som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde for å tjene penger. Alle nasjoner med en kapitalistisk produksjonsmåte blir derfor grepet av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten innblanding av produkjsonsprosessen.” TIPS: Ikke Groucho, Harpo, Chico, Gummo eller Zeppo, men Karl. Ikke 2008 eller 1994, men utgitt 1894 - det vil si, det er antagelig skrevet i perioden 1860-1880. Sitatet er fra tredje bind av en murstein i fire bind som ingen økonomer som er medlemmer i den nasjonale og globale konformitetsmaskinen overhodet leste - inntil nylig. Men hvem sa dette: “Nu står världens största kris för dörren”, sade den kommunistiska agitatoren. Men farsan var tunghörd, så han hörde: “Nu står världens största gris för dörren”, og lade til, “det är bra det, för potatis, det har vi själva“. TIPS: Svensk progg (som er alternativ musikk i Sverige mellom 1967-1984) med basis i og fra Norrbottens Järnverk, fra gruppa som ga ut Drömmarnas Värld og Järnet i 1975-1976. (Takk for tipset til Knut Kjelstadli i kronikk i KK.)

Det kan godt være at Geir Egil Bergjord fortsatt sitter på noen eks. Det er snakk om fotografiske relikvier fra Stavanger-området fra det fruens år 2008. De kunne stemples med følgende Li Po-dikt:

Solen varer lengre enn mitt blikk
Treet varer lengre enn min kropp
Klærne varer kortere enn huden
Skoene varer kortere enn min vei

Uret varer lengre enn mitt håndledd
Diktet varer lengre enn min munn:
Kalenderen er den eneste boken
jeg gjerne skulle ha skrevet

Hvem sa dette i uka som gikk: “I 40 år har jeg basert meg på en ideologi som viser seg å være feilslått.” Joda, det er Alan Greenspan som åpenbarer seg for Kongressen, han som var USAs sentralbanksjef i 18 år, selve personifiseringen av den ideologiske grunnmuren i den markedsfundamentalistiske varianten av kapitalisme som bedrives i USA, også kalt kvartalskapitalisme eller rovdyrkapitalisme - noe som antyder denne politisk-økonomiske samfunnsformasjonen som enten anti-konservativ (med kvartalet som tidshorisont for visjonen må alt alltid vokse og nyskapes i ekstrem fart, med endringsvilje som i den mest ekstreme radikalisme) eller anti-kulturell (rovdyr bruker ikke mye tankekraft på den menneskelige sivilisasjonen, men dreper for ikke å bli drept selv, og for at den andre regelrett er mat og ikke et menneske - eat or be eaten - en avansert form for kannibalisme). Hvem sa på den andre siden at “nå må jammen den norske venstresida slutte å meske seg i finanskrakket, og slutte å påstå slike uhørte ting som at det f.eks. har noe som helst med ideologi å gjøre”? Joda, det er den norske høyresida, dessverre også ved noen av de mest ideologisk oppegående av dem, slik som Torbjørn Røe Isaksen. Hvem sa at sosialismen, selv som utopi, må alltid ugyldiggjøres, kan ikke gis stemme, for den antyder alternative samfunnsformasjoner og politisk-økonomiske system? Joda, det var filosofen Alain Badiou. Men hvilken filosof sa følgende om den amerikanske offentligheten og Oliver Stone og hans film Wall Street spesielt: “Oliver Stone er et godt eksempel på at måten man leverer budskapet på, underminerer det. Hans budskap er progressivt, måten han leverer det på motsatt. Er det ikke et paradoks, at storyen offisielt skal fordømme umoralsk profittjag på Wall Street, men skurken, Gordon Gekko, er den eneste karismatiske, attraktive personen i filmen? Alle vitsene er hans. All fascinasjonen i filmen er på hans side.” Joda, det er den samme filosofen som Kjartan Fløgstad i går sa var den nålevende internasjonale versjonen av Georg Johannesen, nemlig Slavoi Zizek, filosofiens siste superstjerne (HER kan du høre et intervju med ham på odeo.com om finanskrisa). Jeg har for min del aldri likt Oliver Stones filmer, men har ennå ikke sett hans Castro-portrett eller hans nye Bush-film for den saks skyld. I uka så jeg derimot Michael Moores film Sicko, som i grunnen forteller det meste om hvordan og hvorfor den spesielle formen for rovdyrkapitalisme oppstår i USA. I grunnen forklarer den også hvorfor subprimelånene kan gis, og den forteller, nedenfra, hvorfor det kan gå til helvete med USA, økonomisk og kulturelt, selv om den ikke forteller hvorfor alle andre på jordkloden skal betale for noen menneskelignende rovdyrs tankeløse handlinger. Anbefales! Hvem sa, i 1959: “Mange tror de skriver tendensfritt, det kommer bare av at tendensen hos dem er så konvensjonell at de ikke merker den.” Og i samme Dagblad-intervju fra 1959: “Se på reklamen f.eks. Den er propaganda for det kapitalistiske menneskebilde. Den får folk til å oppfatte seg som konsumroboter.” Joda, det var Georg Johannesen - for 50 år siden. Hvem sa: “Den norske tenkemåten ble avslørt nok en gang på den svarte mandagen den 6. oktober 2008, i den norske tenkemåtens hovedorgan, Aftenposten, hvor avisa samme dag som finansøkonomisen kræsjet, brukte to forsider og ett dobbeltoppslag til å avskrive arbeiderromanen. Hvorfor? Arbeiderlitteraturen truer estetiseringen av forbruket, den truer selvbildet vårt som uskyldige forbrukere. Den gir alternativ virkelighetsforståelse, og er forbudt hos de upolitisk korrekte.” Joda, det var Kjartan Fløgstad, som også sa: “Det går et gjenferd over jorden - i kjeledress. Han er en del av jordens fordoblede arbeiderklasse de siste tiårene, og han bor i Kina eller Østen.” Hvem sa: “Det eneste som er obskønt å vise frem i verden i dag er fysisk arbeid.” Det var Slavoi Zizek igjen. Hvem sa, om Norge og Vesten: “Det er lykkehjulene som går, ikke tannhjulene.” Joda, det var Kjartan Fløgstad igjen. Hvem sa: “Det er håpløst, men vi gir oss ikke”, og hvem svarte: “Det er bare håp, om vi gir oss”. Den får du klare selv, og denne også, til slutt - for hvem sa: “Du e morgenpular, eg e kveldspular. Ka med å spisa ein goe lønsj samen ein dag?”

All KUNST anno 2008 er først og fremst lidenskapelig meningsproduksjon til et åpenbart handlingsrom, resten er enten rent design av interiør eller eksteriør med ymse visuelle- og/eller brukskvaliteter, eller urent håndtverk av ymse visuell- og/eller brukskvalitet.
(Jiri Raska)

Ja-Ja Architects - Jan Y. Tanaka og Jakob S. Christensen - har sammen med Nils-Thomas Økland levert “Green Square” til offentlig fordøyelse i Sandnes’ politiske og økonomiske andedam. Det er gutter som kjenner sin besøkelsestid, og som har fulgt med i de lange Sandnes-timene om Rutens tragiske byfunksjon og den eltende evighetsmaskinen for passiv byutvikling som går og går i Sandnes bystyre, etter dyrekjøpt rådgiving fra Sandnes Sentrum og eget byråkrati i kultur- og byutvikling. Kulturhovedstaden Sandnes har bare i år brukt penger på estetiserende lyskunst av luksustypen via Snøhetta, de bidrog til Nabolagshemmeligheter og disputten rundt Lars Rambergs prosjektforslag “Troja”, før de selv brukte penger på en ukes park på Ruten - bare for å kjenne på parkfølelsen i den sandnesiske asfaltjungelen. Så kom grasrotinitiativet for permanent park på Ruten, med egen Facebook-gruppe. Det er videre kjent at kommunen har lovet at de skal komme opp med et gjennomtenkt forslag til “Nye Ruten”, antagelig med parkeringshall under bakken. Ja-Ja timer suverent. Og Ja-Ja leverer pene saker. Forslaget er organisk fintfølende på Festplassen, med estetiske lyskvaliteter, og viktigst, ivaretar en fremtidig urban bruk - de gjør altså Ruten til et menneskelig sted, man kan formelig se byens bankende hjerte i “Green Square”, kjenne seg selv puste. Men, for her er det jammen snakk om menn, de leverer også varene til de byutviklingshemmede politikerne og pengefolka som har styrt hittil, og som fortsatt styrer. Ja-Ja bør ta det som et tankekors at alle disse nå roper: Ja, ja! Når Ja-Ja spør som de gjør innledningsvis: “How can we create the combination of an event space, city park and parking lot on the same site?”, da blir svaret et halleluJa-Ja også fra byens maktelite, som har en eneste virkelig viktig agenda: Parkering på Ruten. “Hestene hoster i sine gjenferd”. Det er et klart minus med forslaget at det ikke har en bedre løsning på byens fremtidige trafikk- og parkeringsmønster. Her tar man hensyn til de antiurbane bilfetisjistene og de miljøuvennlige på et vis som strider med forskning f.eks. på universitetshøyden her i regionen, for ikke å glemme i de aller fleste internasjonale sentrumsundersøkelser. Og helt til slutt: Det mangler en tenkning om Rutens forhold til Jernbanen og om Festplassens mediering av den gamle og den nye byen. Det kommer jeg tilbake til. Så jeg gir to pluss og to minus. Og håper Ja-Ja kan si Nei-Nei, og forbedre sitt eget forslag - eller i hvert fall bruke den medieoppmerksomheten de nå får til å ta makteliten littegrann i skole, for den har i realiteten vært presset den siste tida, på sine apolitiske byholdninger (polis er det greske opphavet til bybegrepet, og handler om menneskelighet, offentlighet og demokrati, ikke biler og parkering) - og ikke bli for kåte og sutteklare, for de får helt sikkert en velluktende smiskeklut stukket i trynet nå, av ordfører og byplansjef og senterledere. PS! Ja-Ja var arkitektene som vi brukte i 2005, da Localmotives gjorde 1:1 i Rogaland Kunstsenter. Finner du også på nettsida deres, selv om de da kalte seg ArtiU.

I går kveld var det teve-premiere for Kulturhovedstadens innbyggere på den første av i alt seks episoder av “Det é någe så går“. I kveld kan du se reprisen til samme tid, kl 19.30. Såpeserien er én del, kanskje den viktigste delen, av kunstprosjektet It runs in the Neighbourhood, med Jeanne van Heeswijk som kunstnerisk leder, og Svein Lunde som regissør - som igjen er ett av åtte kunstprosjekt under Nabolagshemmeligheter. Såpeserien er et kollektivt portrett. Det er et bilde av kollektivet på SUS og deres relasjon til byen. Men det er også et portrett laget av SUS-kollektivet selv, når alt fra manus, skuespill til sminke er gjort av ansatte ved SUS, bare ledet gjennom den utfordrende prosessen - vi snakker om to år - av den hollandske kunstneren. Såpeserien er den endelige og muligens ypperste visualiseringen av dette prosjektet, som tidligere er visualisert bl.a. gjennom lounge på Sykehuset og happenings som public audition, live shooting, premiere party og city screening, for å holde oss til hollywoodsk. Den interaktive nettsida skal ikke glemmes når den brukes på toppen av prosjektet og såpeserien, eller som SUS selv sier: “Formålet med serien er å skape et engasjement og en dialog med publikum. Fra og med denne uken kan du følge bloggen til en av våre ansatte i akuttmottaket, delta i nettmøte med en av våre sykehusprester - eller gi dine råd til karakterenes dilemma gjennom serien. Alt dette skjer på www.sus.no/serie.” Og så har de laget en gruppe på Facebook selvsagt, for alle oss som bruker arbeidspausene til å pynte det virtuelle relasjonelle fjeset vårt i ny og ne. Mer om “Det é någe så går” finnes også på Aftenbladet. Prosjektet er garantert enestående i verden, og det vil neppe gjentas noen gang - at det lages en tevekvalitets såpeserie med alle slag ansatte på et fullt operativt sykehus. Det har vært en formidabel gjeng av ansatte som har drevet prosjektet fram i all sin relasjonelle og demokratibyggende tyngde, mennesker fulle av gjennomføringskraft og arbeidsvilje. Det er de, og det som finnes mellom dem og foran dem, som er det viktigste verket og frøkjernen i prosjektet.

Thom Hell skal ha konsert på Parkteatret i Oslo til helga. Helt siden God if I Saw Her Now ble sluppet i april har tida flydd helvetes fort på bilstereoen, med artisten som ga ut den beste norske popplata i år - muligens foruten Rockettothesky alias mest av alt Jenny Hval, som kom med Medea nå nettopp, den 13. oktober, og som skrev essayet “David Bowie, min mor” i siste Samtiden, hvor DB visstnok blir en moderne Medea i henhold til Hval. Dagsavisen skriver at “i den omstridte «beste kvinnelige artist»-kategorien er Jenny Hval nærmere Maja Ratkje enn Marit Larsen”. Sistnevnte er hun med “If a song could get me you”, nettopp ute med plata Chase, og en eldre halvdel av en gang purunge M2M - og forresten dama til Thom Hell. Maja Ratke er tidligere medlem av Spunk (med titler som: Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger) og Fe-mail, en eksperimentell eksplosjon av kvinnerøst og manneklang, med bl.a. Stalker på samvittigheten, vinylutgivelse i kun 5oo eks. som fletter sammen japansk noise og en Brecht-historie (hun gir ut på Rune Grammofon). Popmagi har vært kritikernes stikkord om Thom Hell, mens konserten annonseres med at “alle med sans for tidløs og melodiøs kvalitetshygge á la Paul McCartney og Brian Wilson bør sette av kvelden til Thom Hell!”. Yo! Han finnes på MySpace, på sin egen nettside har han lagt ut en Hellpod for lytterne, og han er godt representert på YouTube, f.eks. med “Get me home”: