reilstad kom

Jan Zahl rapporterte i Aftenbladet om “Murar på symposium”. Han satt to dager til endes på årets Kapittel-seminar The Conditions of Hospitality, et arrangement med co-regi av UiS ved Thomas Claviez. All in english fikk ikke Zahl’en kontakt med de filosofisk orienterte urinnvånerne og deres stammespråk i sal tre på Clarion Hotell. Med akademiske verdensstjerner som Homi Bhabha på plass (se bilde), foruten franske eksistensfilosofer som har skrevet bøker sammen med Jacques Derrida, ikke minst den som konferansen bygde på, nemlig hans bok til Emmanuel Levinas - Adieu: To Emmanuel Levinas - samt Derridas foredrag “On Hospitality” på 1990-tallet; var det likevel bare Thomas Hylland Eriksen som var i nærheten å snakke engelsk på en måte som kunne forstås av de fire personene som ikke var utskremt fra UiS, herunder Jan Zahl og meg selv - selv om det var tydelig at skaren av akademikere fra UiS forstod ennå mindre enn oss, for de nikket hele tida.
For min egen del var antagelig det største utbyttet THEs referanse til Runar Døvings bok Rype med lettøl, som jeg lenge har ønsket meg til kvelds sammen med et glass hvitvin. Her gjør Døving antropolgisk feltarbeid på et lite bygdested i Østfold, hvor matvaner undersøkes, ikke minst kaffens dypere rolle i og for samfunnslivet. Kaffe er antagelig gjestfrihetens innerste materielle virkelighet i Norge, og sikkert i de fleste land hvor te ikke er førstedrikk, ikke minst lest i en kontekst som innringer betydningen av slike gaver for samfunnsmaskineriet, så godt utlagt i verket Gaven, av THEs antropologiske idol Marcel Mauss. Der én har gitt en gave som er tatt vel i mot av en annen som har returnert og der den første har tatt vel i mot returgaven, der finnes jo faktisk kimen til et virkelig samfunn - i tillegg til begynnelsen på korrupsjonen av det samme samfunnet. Gaveøkonomien ligger slik i bunnen av et sosialt fungerende samfunn. Uten sterke røtter vil den mest profittdyrkende markedsøkonomien fort erodere bort den sosialitet og stabilitet som er skapt av gaveøkonomien og som samfunn krever gjenskapt hele tida. THE etterlyste i samme slengen boka om kaffen og dens kulturhistorie, hvilket gjorde meg glad, i og med at jeg neste år skal i gang med bok om Café Sting og sitter på en bunke med gode bøker om kaffehusenes historie og kaffens betydning for samfunnsutviklingen. Så boka kommer, om alt går bra med meg og verden.
Enkel konklusjon: Kaffe er den første gaven. Cognac en av de siste. Men kanskje en enda bedre gave, om du har råd - for den kan avle enda mer snakk og til og med symposium om gjestfrihet og kjærlighet.
Bildet over viser for øvrig Bhabha og Emily Jacirs videoinstallasjon “Ramallah / New York”, to menn på to kontor uant hvilket hvor. Bhabha brukte det som eksempel på hvordan innføre en tredje i forholdet mellom den ene / deg og den andre, gjennom en relasjonell strategi hvor det handler om å la den andre komme inn i deg og la deg se deg selv fra den andre, for å utjevne eller bevisstgjøre assymetriske relasjoner. Den beste kunsten og litteraturen klarer dette.
Kompleks konklusjon: Gjestfrihet er en form for fremmedgjøring. Derridas uforbeholdne gjestfrihet er en del av Platons idélære og finnes kun i hans hule, som vi vet ikke finnes, men likevel forholder oss til. Hvilket minner meg på Sokrates’ gave til Athenerne, nemlig hans omvandrende enmannsseminar med stående invitasjon til debatt, særlig med de unge, som ble så pass dårlig mottatt at han ble dømt til å tømme giftbegeret eller å forlate Athen. Sokrates mottok returgaven med å velge giftbegeret, for han kunne ikke være Sokrates om han ikke var blant sine egne athenere. Det var verre enn døden, gjorde livet meningsløst, å være så fremmedgjort. Sokrates var det Aristoteles senere kalte et zoon politikon - et politisk dyr med en dypere forståelse av både seg selv og samfunnet og den økonomien han inngikk i. Han tømte giftbegeret som fantastisk returgave i 399 f.Kr.
Gjestfrihet som en form for fremmedgjøring kan vi si vi har f.eks. etter Brecht og Benjamin, som kan sies å ha ment at dannelse er en form for fremmedgjøring. Kunsten og litteraturen trenger fremmedgjøringsgrep, både innad og utad. Gjestfrihet skapes av vilje til å tale om gjestfrihet, der finnes det etiske momentet for gjestfrihetens kår. Så snakker du om gjestfrihet? Forestiller du deg den? Å tenke er allerede å ønske velkommen den andre og fremmede i en selv. Det er derfor så mange velger ikke å tenke. De er redde for å bli fremmedgjort. Samtidig: Tidens narrativer spiller en rolle for vår oppfattelse av den andre. Terrorisme-narrativet som rir Vesten er råsterkt og sammenfaller med klimahysteri og epidemiske redsler fra U-land på en slik måte at gjestfrihet blir nesten umulig i en større geopolitisk sammenheng. Alle bygger murer; fysiske, mentale, kulturelle. Alle er redde for å tape ansikt og penger og for å dø. I sin ytterste konsekvens er gjestfrihet en refleksjon over hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Historisk talt er muren alltid en snarvei til undergangen.
Siste spørsmål: Hva er det mest brukte fornavnet i Oslo akkurat nå? (Svar: Muhammed) Hvilken plass ligger dette navnet på i Norge totalt sett? (Svar: 57de plass). Det er håp. Med god nok kaffe. (På Hotel Clarion var kaffen bare sånn passe, og man kunne ta så mye som man ville uten å måtte takke eller gi noe tilbake. Det vil si: Vi hadde jo betalt konferanseavgift.)
Epilog: Gjestfrihet krever at noen er hjemme. Det er ikke sikkert at noen er hjemme, noen gang. Vi er bokstavelig talt trykket inn i verden. Vi skrumper ut av den, om vi lever lenge nok. Historisk talt er kanskje baskerne ur-europeerne, de eneste overlevende fra før den indo-europeiske innvandringen. All sivilisasjon er bygget på etnisk utrenskning, ikke minst vår. Dessuten er ethvert menneske mange masker og mange agendaer, som kanskje bare er hjemme til gjestfrihetens kår av og til - knapt uten å vite det selv en gang. Til slutt er også gjestfriheten tuftet på en slags politisk kamp, med seg selv og omgivelsene - og altså noe mer enn en enkel form for uforbeholden relasjon eller eksistensiell spenning.
Siste ord: Men sier du om litt er kaffen klar, så har du laget en glipe, lagt til rette for et sprang inn i et noe vennligere herværende. Spe på med Moccabønner i sjokoladeform og du er godt i gang med det evigvarende fredsarbeidet som en gang skal belønnes med noe som er mørkere enn selv den svarteste kaffe.
MOTTO FOR EN GJESTFRI FREMTID (etter Hugo av St. Victor, 1100-tallet): Den som synes at han bor i et godt land, er en bløthjertet nybegynner, den som synes at ethvert land er hans eget, er allerede sterk. Men bare den som ser hele verden som et fremmed land er fullkommen.
PS! Jan Zahls kritikk av konferansen spiller på lag med Tore Renbergs kritikk av festivalen i ettertid, som er en årviss forlengelse av hans lenge lydende kritikk om blandingen av hummer og kanari, altså litteratur og ytringsfrihet. Det er en viktig men forfeilet kritikk. Litteraturen må hektes på samfunnet og de store spørsmålene. Da synes Knut Hoems kritikk mer relevant: Hvor er de nære og lokale/nasjonale temaene? Hvor er oljen? Og bøkene om det sorte gullet som renner gjennom statens årer og byens gater og forgifter miljøet? Hvorfor oppholder Kapittel seg tilsynelatende alltid i Midt-Østen? Vel, de hadde et slags alibi dette året - med Arild Reins Kaninbyen som byfelles leseprosjekt. Den fremmedgjør Stavanger og oss selv.

Nei, ikke filmen som forener jenter og kvinner til verdens lykkeligste og frieste mennesker. Men Mia Gundersen. Den norske kvinnen som spiller norsk diva så godt at alle suger hennes tær eller bare der hvor de kommer til. Hvem kan fremstille sin egen mors livslange rusmisbruk med helsevesenet som eneste skurk, formidlet med bifall fra og med NRK, TV2, alle riksavisene samt de fleste lokalavisene? Mamma Mia! Hvilken kollektiv mediebevegelse! Mia G. er vanskelig å plassere. Etter dette mistenker jeg henne for å være performancekunstner mer enn skuespiller, kapitalismekritisk samtidskunstner mer enn dum blondine. Stealth art kaller man dette - kunstuttrykk som arbeider i det skjulte, under radaren. Hun har satt opp og bevist at alle mediene er drevet av Nelvik som et underbruk av Se & Hør, uten at de merker det. I går hadde både VG og Dagbladet hele forsider med Mia, den ene signaliserte sengehygge med Røkke, den andre signaliserte at det ble smått med sengehygge på det odde paret - som er det kuleste personbeviset på Bourdieus tenkning om den økonomiske og kulturelle kapitalens mingling så langt i Norge. Pluss at det beviser at den kulturelle kapitalen er mer verdt enn den økonomiske, i og med at man henger ut Røkke på denne ganske sikkert uetiske måten. Pluss at det beviser at de to avisene samarbeider usedvanlig godt. Hvem makter å gi sjalusien og trekanten et menneskelig ansikt, som får avisene til å masseintervjue kvinner i alle samfunnslag om deres sjalusi- og trekantforhold? Hvem får Hege Storhaug til å bli ukritisk tabloidjournalist på en slik måte at man lurer på om deres forhold er basert på mer enn en økonomisk forfatteravtale? Har du tenkt på det Marcel? Jeg traff Mias mor på et guttenachspiel hos en kompis på Kristianlyst da jeg var 15-16 år - rundt 1979. Hun var ikke edru, men svært lystig og uten skam, og ville heller være med oss enn hennes eget familiefølge. Vi øynet en moden trekant, men vi hadde ikke noe mere drikke å by på. Dessverre, må jeg si, for vår seksuelle frigjørings skyld den gang i 1979. Jeg vet ikke om det hadde hjulpet henne om hun hadde blitt, og satset mer på seksuell kjærlighet med mindreårige enn på flaska. Lurer på om ikke den tanken er noe å forfølge for en utleverende bok.

At a time when social and sexual taboos were just starting to break down, he created a world where the possibilities were limitless. You could be whatever you wanted to be.” — Boy George om Bowie (Klikk på bildet for lenke til Out Magazine og kåringen.)

100. The Beatles - Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band

99. Joni Mitchell - For The Roses

98. Ferron - Testimony

97. Janis Ian - Between The Lines

96. Nick Drake - Bryter Layter

95. Culture Club - Kissing To Be Clever

94. Hair Original Broadway Cast - Hair

93. Sade - Lovers Rock

92. Morrissey - Viva Hate

91. Grace Jones - Nightclubbing

90. Kate Bush - The Kick Inside

89. Fifth Column - To Sir With Hate

Dagbladets sommerøvelse i sakprosakåring har fått redaktøren av Prosa, Karianne Bjellås Gilje, til å skrive følgende i sin siste leder: “Forslaget om å erstatte dagens vagt definerte «språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter» med kriteriet «offentlighetsverdi», virker fornuftig. Særlig om man finner gode presiseringer av hva dette er.” Redaktøren bør kanskje tenke gjennom de «språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter» ved sitt eget språk før hun uforbeholdent hopper på upresiserte forslag som kommer fram i den ferske evalueringsrapporten om innkjøpsordningen for sakprosa, utført ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO med professor Tore Slaata som leder, på oppdrag fra Norsk kulturråd. Jeg ser helst at sakprosaens offentlighetsverdi presiseres til «språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter», i det minste før definisjonen nærmer seg den breiale journalistens nyhetsverdi eller den dypdykkende akademikerens egennytteverdi. Eller for å si det på en annen måte: Sammensetningen av juryen vil være ganske avgjørende for forståelsen av offentlighetsverdien, for ikke å glemme forståelsen av hvem som er den ideelle leseren av bøker med ideell offentlighetsverdi. For sikkerhets skyld er det best om jeg sitter i juryen selv. Det sagt må ordningen utvides og utbedres. Presisering av offentlighetsverdi er antagelig en morsom øvelse, som det godt kan hende jeg gjør i smug. Eller hva med å be Dagbladet om å lage en kronikkserie? Se ellers min reaksjon på kåringen i “Om den norske lesemåten“.

Slik lyder svaret fra redaktørhold i Aftenbladet på mine spørsmål om deres syn på Høyesteretts dom i saken mellom ekteparet Lars Lillo / Andrine Sæther og Se & Hør: “Støtter dere dommen? Og støtter dere kollega Anne Aasheims prinsippielle lesning av dommen? Til slutt: Støtter dommen og den samla positive mediereaksjonen fra norsk presse Dag Solstads forståelse av den norske medieoffentligheten og en fundamentalistisk form for ytringsfrihetsbegrep?“. Svaret lød: “Det blir som å hoppe etter Jiri Raska dette (jeg brukte psevdonym, red.), men: Ja, jeg ville stemt med Høyesteretts flertall - noe jeg også diskuterer i morgendagens Medieblikk. Ikke uten motforestillinger og tvil, men jeg deler flertallets syn på dette bryllupets offentlige karakter: På en holme, med et mannskor, med fritt utsyn. Jeg tilhører ikke Se og Hørs tilhengerskare, og det er synd at det er dette bladet og dets journalistikk som blir brukt til å trekke opp grenser for norsk offentlighet. Men akkurat i denne saken mener jeg de hadde sitt på det tørre. Derimot er jeg ikke enig med Anne Aasheim i at dommen er tydelig. Når fire av ni fagdommere som har behandlet saken, kommer til motsatt konklusjon, og det i dommen blir understreket at det er det spesielle ved bryllupet som gjør at flertallet lander som de gjør, er jeg redd den ikke vil få stor prinsippiell betydning.” (Sven Egil Omdal, sjefredaktør Aftenbladet Multimedia, 05.09.2008 19:23) Dagblad-redaktør Anne Aasheim sa følgende etter dommen: “Dette er en viktig prinsipiell seier for norsk presse fordi den er tydelig i definisjonen av det offentlige rom. Vi har en lang tradisjon i Norge for frihet i det offentlige rom, og jeg er glad for at Høyesterett nå har sagt noe om dette.” Problemet er at vi allerede begynner å få en lang tradisjon for frihet til idioti i det medieoffentlige rom i Norge, og dommen får antagelig stor betydning når den så åpenbart undergraver mediene som forvalter og garantist av en demokratisk offentlighet. Det er dypt alvorlig i et mediesamfunn hvor tilliten til medienes formidling, dannelse og selvforståelse er avgjørende for folks følelse av frihet i det offentlige rom, men i tråd med mediekapitalismens vesen - underholdning over holdning, idioti over samfunn, privatisering over regulering, penger over verdier, kjendis over rettferdighet. Folk flest må ta situasjonelle avgjørelser hver bidige dag om trivielle og moralske ting. Det undergraver norsk presse som bidragsyter til kvaliteten på det offentlige rommet, at den ikke engang gidder å skille Se & Hør-papparazziene ut fra sin storartede visjon om frihet i det offentlige rom. Det er ikke bare en høy hest, det er en trojansk hest. For nå å bruke Tolstois smitteteori: Dommen smitter i folks øyne selvsagt over på resten av pressen på en måte som ikke kan sidestilles med den mulige effekten av at makta & idiotene ville brukt motsatt domskonklusjon for å skape presedens for at det ikke er love å ta bilder av private i det offentlige rom - som bare ville krevd ytterligere nyansering for å sikre en demokratisk og fri offentlighet. Men nyansering er antagelig for mye arbeid for jurister og journalister. De er ikke vant til slikt. Av prinsipp og latskap og mangel på dannelse - foruten en god idé om det offentlige rommet.

“Mine bøger e di sunnaste så någen gang e kommt ud i Stavanger”, sa goaste Arild Rein itte Stavangertrilogien va vel i indre havn med Kaninbyen i 2004. Det va ein Kiellandske udtalelse, skreiv eg i et essay te Vagant så hette “Bare det sanne er vakkert”. I dag lese forfattaren - med det kulaste sjølportrettet någen gang i verdenslitteraturens kolofonhistorie - Kaninbyen høgt nere på Sting fra kl 16.00 sjarp. Eg ofre te og med Travderby på TV for dette her (så vidt altså!). For di lade e det perfekt å komma her i kveld, siden Kaninbyen e den bogå adle i byen ska lesa i høst. Sleppe du det og, bare hørra på. Forresten Gilka alias Geir Egil Bergjord så har lagt omslagå te adle tri bøgene; Hundedagene, Grisekoret og Kaninbyen - med tegningar av Andreas Soma så udgangsponkt. Snart komme del fira i form av filmen Rottenetter med Arild Østin Ommundsen så regissør og med manus av Rein og regissøren, med handling fra Stavanger sitt olja- og finansmiljø. “I det nyrike og sjølgode Norge tror jeg dette blir en veldig viktig film”, udtale langfilmkonsulent i Norsk filminstitutt, Nikolaj Frobenius. Han e glad i dyrariget, Arild Rein.

Fant følgende ekstrakt på ABC Nyheter i går: “Tilhengere av countrymusikk er ofte maurflittige. De som lytter til jazz eller klassisk er som regel kreative, går det fram av undersøkelsen som ble gjort over internett av forskere ved Heriot-Watt-universitetet i Edinburgh. En forkjærlighet for punk avslører en viss mangel på selvbevissthet og en tendens til oppfarenhet, heter det videre.” Ka i helvete satan e det for någe fittesnakk, freste eg høgt te meg sjøl nå eg leste det, før eg klikka meg inn på People into Music si websida. Me snakke ein skotske web-undersøgelse her, og du kan bidra sjøl med dine musikkpreferanser inn i det globala forskningsprogrammet, preferansar så di måle opp mod din egen forståelse av dine nærmaste relasjonar. Eg ga sjøl høgast score te pønk, country, klassisk og jazz i tillegg te elektronika, reaggae og klassiske rock - di hadde ikkje visekategori. Heilgardering altså. Mens bloggen her ganske tydeligt avsløre at eg ein gang stort sett dansa te Sex Pistols. Men det kan ver eg lure deg, sånn så Sex Pistols lurte verden og seg sjøl, eller sånn så di to norske überPistoldisiplane - kunstpønkaren Tommy Olsson i Morgenbladet (”Fet, femti og forbannet” - du trenger MB-abonnement) og Trygve Mathiesen, han med Ym:stammen og ei bog om den norske pønken på samvittigheden (”Hvor faen er Johnny?“) - lure seg sjøl nå di skrive om gudane sine ugå så va, siden Johnny Rotten og resten av SexPistolane spelte konsert i Tromsø forleden. Eller bare sånn så forskarane lure seg sjøl og så oss og heile verden. NRK in the UK. (Sjekk gjerna You Tube for Sex Pistols-stoff, for ikkje å glemma Rotten-intervjuer!)