reilstad kom

Jan Zahl rapporterte i Aftenbladet om “Murar på symposium”. Han satt to dager til endes på årets Kapittel-seminar The Conditions of Hospitality, et arrangement med co-regi av UiS ved Thomas Claviez. All in english fikk ikke Zahl’en kontakt med de filosofisk orienterte urinnvånerne og deres stammespråk i sal tre på Clarion Hotell. Med akademiske verdensstjerner som Homi Bhabha på plass (se bilde), foruten franske eksistensfilosofer som har skrevet bøker sammen med Jacques Derrida, ikke minst den som konferansen bygde på, nemlig hans bok til Emmanuel Levinas - Adieu: To Emmanuel Levinas - samt Derridas foredrag “On Hospitality” på 1990-tallet; var det likevel bare Thomas Hylland Eriksen som var i nærheten å snakke engelsk på en måte som kunne forstås av de fire personene som ikke var utskremt fra UiS, herunder Jan Zahl og meg selv - selv om det var tydelig at skaren av akademikere fra UiS forstod ennå mindre enn oss, for de nikket hele tida.
For min egen del var antagelig det største utbyttet THEs referanse til Runar Døvings bok Rype med lettøl, som jeg lenge har ønsket meg til kvelds sammen med et glass hvitvin. Her gjør Døving antropolgisk feltarbeid på et lite bygdested i Østfold, hvor matvaner undersøkes, ikke minst kaffens dypere rolle i og for samfunnslivet. Kaffe er antagelig gjestfrihetens innerste materielle virkelighet i Norge, og sikkert i de fleste land hvor te ikke er førstedrikk, ikke minst lest i en kontekst som innringer betydningen av slike gaver for samfunnsmaskineriet, så godt utlagt i verket Gaven, av THEs antropologiske idol Marcel Mauss. Der én har gitt en gave som er tatt vel i mot av en annen som har returnert og der den første har tatt vel i mot returgaven, der finnes jo faktisk kimen til et virkelig samfunn - i tillegg til begynnelsen på korrupsjonen av det samme samfunnet. Gaveøkonomien ligger slik i bunnen av et sosialt fungerende samfunn. Uten sterke røtter vil den mest profittdyrkende markedsøkonomien fort erodere bort den sosialitet og stabilitet som er skapt av gaveøkonomien og som samfunn krever gjenskapt hele tida. THE etterlyste i samme slengen boka om kaffen og dens kulturhistorie, hvilket gjorde meg glad, i og med at jeg neste år skal i gang med bok om Café Sting og sitter på en bunke med gode bøker om kaffehusenes historie og kaffens betydning for samfunnsutviklingen. Så boka kommer, om alt går bra med meg og verden.
Enkel konklusjon: Kaffe er den første gaven. Cognac en av de siste. Men kanskje en enda bedre gave, om du har råd - for den kan avle enda mer snakk og til og med symposium om gjestfrihet og kjærlighet.
Bildet over viser for øvrig Bhabha og Emily Jacirs videoinstallasjon “Ramallah / New York”, to menn på to kontor uant hvilket hvor. Bhabha brukte det som eksempel på hvordan innføre en tredje i forholdet mellom den ene / deg og den andre, gjennom en relasjonell strategi hvor det handler om å la den andre komme inn i deg og la deg se deg selv fra den andre, for å utjevne eller bevisstgjøre assymetriske relasjoner. Den beste kunsten og litteraturen klarer dette.
Kompleks konklusjon: Gjestfrihet er en form for fremmedgjøring. Derridas uforbeholdne gjestfrihet er en del av Platons idélære og finnes kun i hans hule, som vi vet ikke finnes, men likevel forholder oss til. Hvilket minner meg på Sokrates’ gave til Athenerne, nemlig hans omvandrende enmannsseminar med stående invitasjon til debatt, særlig med de unge, som ble så pass dårlig mottatt at han ble dømt til å tømme giftbegeret eller å forlate Athen. Sokrates mottok returgaven med å velge giftbegeret, for han kunne ikke være Sokrates om han ikke var blant sine egne athenere. Det var verre enn døden, gjorde livet meningsløst, å være så fremmedgjort. Sokrates var det Aristoteles senere kalte et zoon politikon - et politisk dyr med en dypere forståelse av både seg selv og samfunnet og den økonomien han inngikk i. Han tømte giftbegeret som fantastisk returgave i 399 f.Kr.
Gjestfrihet som en form for fremmedgjøring kan vi si vi har f.eks. etter Brecht og Benjamin, som kan sies å ha ment at dannelse er en form for fremmedgjøring. Kunsten og litteraturen trenger fremmedgjøringsgrep, både innad og utad. Gjestfrihet skapes av vilje til å tale om gjestfrihet, der finnes det etiske momentet for gjestfrihetens kår. Så snakker du om gjestfrihet? Forestiller du deg den? Å tenke er allerede å ønske velkommen den andre og fremmede i en selv. Det er derfor så mange velger ikke å tenke. De er redde for å bli fremmedgjort. Samtidig: Tidens narrativer spiller en rolle for vår oppfattelse av den andre. Terrorisme-narrativet som rir Vesten er råsterkt og sammenfaller med klimahysteri og epidemiske redsler fra U-land på en slik måte at gjestfrihet blir nesten umulig i en større geopolitisk sammenheng. Alle bygger murer; fysiske, mentale, kulturelle. Alle er redde for å tape ansikt og penger og for å dø. I sin ytterste konsekvens er gjestfrihet en refleksjon over hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Historisk talt er muren alltid en snarvei til undergangen.
Siste spørsmål: Hva er det mest brukte fornavnet i Oslo akkurat nå? (Svar: Muhammed) Hvilken plass ligger dette navnet på i Norge totalt sett? (Svar: 57de plass). Det er håp. Med god nok kaffe. (På Hotel Clarion var kaffen bare sånn passe, og man kunne ta så mye som man ville uten å måtte takke eller gi noe tilbake. Det vil si: Vi hadde jo betalt konferanseavgift.)
Epilog: Gjestfrihet krever at noen er hjemme. Det er ikke sikkert at noen er hjemme, noen gang. Vi er bokstavelig talt trykket inn i verden. Vi skrumper ut av den, om vi lever lenge nok. Historisk talt er kanskje baskerne ur-europeerne, de eneste overlevende fra før den indo-europeiske innvandringen. All sivilisasjon er bygget på etnisk utrenskning, ikke minst vår. Dessuten er ethvert menneske mange masker og mange agendaer, som kanskje bare er hjemme til gjestfrihetens kår av og til - knapt uten å vite det selv en gang. Til slutt er også gjestfriheten tuftet på en slags politisk kamp, med seg selv og omgivelsene - og altså noe mer enn en enkel form for uforbeholden relasjon eller eksistensiell spenning.
Siste ord: Men sier du om litt er kaffen klar, så har du laget en glipe, lagt til rette for et sprang inn i et noe vennligere herværende. Spe på med Moccabønner i sjokoladeform og du er godt i gang med det evigvarende fredsarbeidet som en gang skal belønnes med noe som er mørkere enn selv den svarteste kaffe.
MOTTO FOR EN GJESTFRI FREMTID (etter Hugo av St. Victor, 1100-tallet): Den som synes at han bor i et godt land, er en bløthjertet nybegynner, den som synes at ethvert land er hans eget, er allerede sterk. Men bare den som ser hele verden som et fremmed land er fullkommen.
PS! Jan Zahls kritikk av konferansen spiller på lag med Tore Renbergs kritikk av festivalen i ettertid, som er en årviss forlengelse av hans lenge lydende kritikk om blandingen av hummer og kanari, altså litteratur og ytringsfrihet. Det er en viktig men forfeilet kritikk. Litteraturen må hektes på samfunnet og de store spørsmålene. Da synes Knut Hoems kritikk mer relevant: Hvor er de nære og lokale/nasjonale temaene? Hvor er oljen? Og bøkene om det sorte gullet som renner gjennom statens årer og byens gater og forgifter miljøet? Hvorfor oppholder Kapittel seg tilsynelatende alltid i Midt-Østen? Vel, de hadde et slags alibi dette året - med Arild Reins Kaninbyen som byfelles leseprosjekt. Den fremmedgjør Stavanger og oss selv.