Slik lyder svaret fra redaktørhold i Aftenbladet på mine spørsmål om deres syn på Høyesteretts dom i saken mellom ekteparet Lars Lillo / Andrine Sæther og Se & Hør: “Støtter dere dommen? Og støtter dere kollega Anne Aasheims prinsippielle lesning av dommen? Til slutt: Støtter dommen og den samla positive mediereaksjonen fra norsk presse Dag Solstads forståelse av den norske medieoffentligheten og en fundamentalistisk form for ytringsfrihetsbegrep?“. Svaret lød: “Det blir som å hoppe etter Jiri Raska dette (jeg brukte psevdonym, red.), men: Ja, jeg ville stemt med Høyesteretts flertall - noe jeg også diskuterer i morgendagens Medieblikk. Ikke uten motforestillinger og tvil, men jeg deler flertallets syn på dette bryllupets offentlige karakter: På en holme, med et mannskor, med fritt utsyn. Jeg tilhører ikke Se og Hørs tilhengerskare, og det er synd at det er dette bladet og dets journalistikk som blir brukt til å trekke opp grenser for norsk offentlighet. Men akkurat i denne saken mener jeg de hadde sitt på det tørre. Derimot er jeg ikke enig med Anne Aasheim i at dommen er tydelig. Når fire av ni fagdommere som har behandlet saken, kommer til motsatt konklusjon, og det i dommen blir understreket at det er det spesielle ved bryllupet som gjør at flertallet lander som de gjør, er jeg redd den ikke vil få stor prinsippiell betydning.” (Sven Egil Omdal, sjefredaktør Aftenbladet Multimedia, 05.09.2008 19:23) Dagblad-redaktør Anne Aasheim sa følgende etter dommen: “Dette er en viktig prinsipiell seier for norsk presse fordi den er tydelig i definisjonen av det offentlige rom. Vi har en lang tradisjon i Norge for frihet i det offentlige rom, og jeg er glad for at Høyesterett nå har sagt noe om dette.” Problemet er at vi allerede begynner å få en lang tradisjon for frihet til idioti i det medieoffentlige rom i Norge, og dommen får antagelig stor betydning når den så åpenbart undergraver mediene som forvalter og garantist av en demokratisk offentlighet. Det er dypt alvorlig i et mediesamfunn hvor tilliten til medienes formidling, dannelse og selvforståelse er avgjørende for folks følelse av frihet i det offentlige rom, men i tråd med mediekapitalismens vesen - underholdning over holdning, idioti over samfunn, privatisering over regulering, penger over verdier, kjendis over rettferdighet. Folk flest må ta situasjonelle avgjørelser hver bidige dag om trivielle og moralske ting. Det undergraver norsk presse som bidragsyter til kvaliteten på det offentlige rommet, at den ikke engang gidder å skille Se & Hør-papparazziene ut fra sin storartede visjon om frihet i det offentlige rom. Det er ikke bare en høy hest, det er en trojansk hest. For nå å bruke Tolstois smitteteori: Dommen smitter i folks øyne selvsagt over på resten av pressen på en måte som ikke kan sidestilles med den mulige effekten av at makta & idiotene ville brukt motsatt domskonklusjon for å skape presedens for at det ikke er love å ta bilder av private i det offentlige rom - som bare ville krevd ytterligere nyansering for å sikre en demokratisk og fri offentlighet. Men nyansering er antagelig for mye arbeid for jurister og journalister. De er ikke vant til slikt. Av prinsipp og latskap og mangel på dannelse - foruten en god idé om det offentlige rommet.