reilstad kom

Henrik Fexeus heter den sleipe fyren som har guidet svenskene gjennom Hjärnstorm. Nå er det vår tur, hver mandag kveld på NRK2. Her kan mennesker lære at de knapt finnes som selvstendige vesen eller opphav til egne tanker eller verdier, eller bare oppdage hvor lite man oppdager i løpet av en dag - hvor dårlige og lettlurte fortolkningsmaskiner vi er blitt under mediekapitalismen.  Slikt er selvsagt av det gode, særlig i Norge. Fexeus er en morderne etterfølger av Kopernikus, Darwin og Freud - han undergraver jeget. Det är kul. Du kan f.eks. velge Arkiv (klikk papirhaugen over), før du velger Program 6 og videosnutten “Basketeksperimentet”; og telle pasninger - og straks er du tilbake hos Darwin. Eller du kan prøve deg på en av illusjonene hans, f.eks. trekanten under: Ka ser du? Og ka e illusjonen?
Et annet program verdt å se - av den andre og ennå bedre grunnen at det er meningsløst nok til at det virker på TV - er Ylvisbrødrene møter veggen, et konsept rappet fra Japan og deres Human Tetris. Det er perfekt avkobling, særlig i den japanske versjonen, sikter kun på de mest naturgitte slapstick-lattermusklene slik at hjerneaktiviteten skrus helt ned på et nødbluss svært nær total nedstenging. Perfekt TV altså. Og noe annet enn Himmelblå, NRKs “enslig sterk og pen kvinne med to barn og evenukk-slavemann reiser til romantisk norsk sted med en skare bygdetullinger”-serie, som er hakket verre enn Hvaler, TV2s serie med noenlunde samme konsept, bare kvinnen her er psykolog og i familie med de-litt-mindre-bygdetullingene! Det er seriekonsept av den norske typen, som kortslutter hjernen til den står og gløder og som får sjela til å grine ennå den egentlig ikke vet hva gråt er. Det er Human Tetris uten humor og avkobling. Her får du det japanske konseptet, hvor publikum til og med får oppgitt vekt og høyde på deltagerne:

Jeg blogger for da tenker jeg ikke

“Lasting between one and four days, involvement with unfinished business or perhaps with things that are happening behind the scenes is prominent now. This is a time to do things by yourself and to learn from your mistakes. You are more psychic and intuitive now. Today could either be approximately eight weeks before, or after your birthday. If eight weeks before, then this is a time to recount and review this past year’s achievements and then prepare yourself for the next birthday year ahead. Eight weeks after your birthday you will again have the chance to reassess and, if necessary, readjust certain decisions, goals and ambitions to ensure that you are moving in the right direction.” Joda. Bursdagen min er akkurat om to måneder på dagen, og de neste åtte ukene skal jeg akkurat revidere årets begivenheter når jeg skal lage bok om Nabolagshemmeligheter. De åtte ukene deretter skal jeg til Andalucia, nærmere bestemt Arcos de la Frontera, nettopp for å ta opp igjen og justere arbeidet med en ny bok, om Café Sting. Frøken astrologigenerator, for jeg ser for meg en passe moden og ugift kvinne, har forresten gitt meg en meget god idé for de neste fire dagene. At Ingemar er 12 år i dag fikk hun derimot ikke med seg (for det er ikke registrert). En steintøff gutt som lever opp til alle sine svenske navnefedre. Ingemar Stenmark, Ingmar Bergman. Men først og fremst Ingemar i Mitt liv som hund (av Lasse Hallström, på topp 10 av oppvekstfilmer sammen med bl.a. Jim & piratene, en annen svensk, av Hasse Alfredsson, som jeg nettopp fikk kopi av fra Eia’en etter hans mors begravelse - jeg har sett begge ca 5-6 ganger) og filmens bakgrunnsfigur, den eneste svenske bokseverdensmester i tungvekt, nemlig Ingemar Johansson. Foruten spurttrøya i Tour de France, som ingen Ingemar ennå har vunnet, tenkte jeg å spandere ei plate med Ingemars på ham + filmen han har fått navn fra. Foruten en grytidlig julepresang av større format, jf. katolsk feiring á la spansk/maurisk tradisjon i den andalusiske byen Arcos de la Frontera! Med Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas i stedet for fenalår, og Jerez i stedet for akevitt - hvilket betyr mindre for Ingemar.

Facebook har mange fantastiske tilbud og interaktiviteter. Jeg sender mye fantastisk dritt rundt forbi; anarkistgaver, god karma-animasjoner, punk rock singles, jeg kaster filosofer og bøker etter folk, sender supre bondage-bilder og diamondway buddhism-fetisjer, inviterer til fantastisk superidiotiske quizzer. Det kanskje mest givende jeg kliner virtutrynet inn med, er daglig astrologisk værmelding for personen Jan Inge (vett da faen hvem det er de skriver om jeg), i “Jan Inge’s Daily Forecast - How you are feeling today”. Ta f.eks. i dag, da lød epostmeldingen som følger: “At the very start of today about 00:22 make yourself comfortable, enjoy something, but try to avoid over optimism in risk-taking and overindulgence in food and drink. Furthermore around 00:35 you need excitement and you may seek out unusual and stimulating situations. You feel restless, wanting to do something new. As the day begins at 07:49 concentrated effort, revival, taking away and alterations, anything to do with check ups, intimacy or therapy, all will go well at this time. Later this morning about 11:05 you tend to feel and sense things normally not noticed. You feel psychic and seem to be able to read people better.” Kl 00:22 sov jeg, antagelig med svett nakke og halvdårlig feeling etter å ha sett Kautokeinoopprøret på video i senga, tror heller ikke jeg drømte om sprit etter den feite Amsterdam-helga. Kl 00:35 trengte jeg ingen stimulanser og lå antagelig helt stilt med begge hendene under hodet og småsnorka. Kl 07:49 spiste jeg müsli og strevde noe jævli med meg selv. Kl 11:05, altså om fem minutter, sitter jeg dønn aleine foran maskinen og strever med å forstå vitsen både med Facebook og blogging og livet. Forresten, jeg venter og ser…. om noe skjer…. nei, det var det - ikke en dritt skjedde. Nå, kl 11:07 fastslår jeg at det beste med dagens astrologiske værmelding er at den virkelig får deg til å slappe av, lærer deg ikke å stresse og fantasere om verden. Tida kommer, den går ikke. Tida er til for å lures, slik jeg gjorde da jeg fikk lagd mitt eget horoskop i 1999, til Artist-boka Prøvebilleder (sammen med Helene og Susanne), og jeg for sikkerhets skyld oppgav 23. november i stedet for 24. november som fødselsdag. Funker som faen. I feel framifrå. Dagens astrologiske værmelding er vel det eneste jeg leser virkelig nøye hver dag, slik det eneste jeg ser med virkelig interesse på TV er snooker- og backgammonsendinger, foruten trav da. Man skal være særdeles nøye med hva man fyller seg selv opp med.

Sjekk ellers heile filmen te Jim Jarmusch - Coffee & Cigarettes - eller kaffibloggen fra Kapittel.

Forretningsdrivaren, idealisten, kunstsamlaren, mesenen og organisasjonspsykologen Stein Magnor Jåtten inviterer til miniseminar med Nils Rune Langeland i morgon, under headinga VI UTFORDRER TIDSÅNDEN, på galleriet Bliss. Krutet som skal skytast med fysste gongen ut er Langelands siste bok, Noreg, ei samling reiseessay & avisartiklar frå våren 2007 i Dag og Tid, då Langeland reiste rundt i heile Noregs land og lodda stemninga, tydde dei offentlege romma og tala med odde innfødde, som blei til boka med arbeidstittelen “Portrett av verdas rikaste og lukkelegaste land” i 2008. (Neste tidsåndutfordrar er Fløgstad som skal snakke om Georg Johannesens Om den norske tenkemåten, nyss kåra til Noregs viktigaste bok i etterkrigstid. Skjer seint i oktober.) Om du klikkar på skilua under får du ein akademisk time med videopresentasjon av boka frå Langeland sjølv. Historikaren som er det siste intellektuelle tilskotet til UiS og miljøet rundt Bjørn Kvalsvik Nicolaysens Lesevitenskap, som nett eller snart fiskar te seg Stephen Walton med. BKNicolaysen synest å velgja seg same typen intellektuelle te åndsbrør, nynorskarar av den øldrikkande bamsetypen, med Dag og Tid & Syn og Segn-erfaring, og helst med rangering frå essaykonkurransar, altså med skrive- og formidlingsferdigheiter. Om det fortsett slik treng me snart to hender for å tella dei - dei antatt intellektuelle på universitetet! Dei kjem visst kun med nynorsk med, av ein eller annan orsak. PS! I boka bler Stavanger til ei halvøy på California kor det er vanskeleg å finne herberge, med eit sivilsamfunn som regulerar moral og kultur på eit slikt vis at sentrum-høgre alltid vil få all makt, samstundes som me produserar dei beste og mest ekstreme liberalistane og sosialistane til kongeriket. Sitat: “Stavanger er eit pittoresk skjermbrett som løyner ein sydande oljelandsby […] Og det er dette Oslo vest drøymer om: Å knekkje dei vestlandske motkulturane er nemleg avgjerande for ein serskild, innhaldslaus form på ein serskild stad skal kunna råde uavgrensa i all æve […] Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket. Då kjem nemlig det økonomiske til å fylgje etter”. Så har han skrive ein egenattest til sitt motkulturelle virke her sørvest. Endå meir treffande poengterte Langeland til Aftenbladets Jan Zahl 11. april i år, om Stavanger-kulturen: “Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterande offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskeleg å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.” Og som mogeleg innleiande sitat til boka me no lagar om “Nabolagshemmeligheter” og Kulturbyen: “Skulle kulturen ha betydning, måtte han vore litterær, intellektuell, debatterande. Du kan setja opp så mange operaballettar du vil, men du endrar ikkje noko med det - ut over dei symbolske og fetisjaktige kvalitetane og at du får eit sus av den store verda.”

Jan Zahl rapporterte i Aftenbladet om “Murar på symposium”. Han satt to dager til endes på årets Kapittel-seminar The Conditions of Hospitality, et arrangement med co-regi av UiS ved Thomas Claviez. All in english fikk ikke Zahl’en kontakt med de filosofisk orienterte urinnvånerne og deres stammespråk i sal tre på Clarion Hotell. Med akademiske verdensstjerner som Homi Bhabha på plass (se bilde), foruten franske eksistensfilosofer som har skrevet bøker sammen med Jacques Derrida, ikke minst den som konferansen bygde på, nemlig hans bok til Emmanuel Levinas - Adieu: To Emmanuel Levinas - samt Derridas foredrag “On Hospitality” på 1990-tallet; var det likevel bare Thomas Hylland Eriksen som var i nærheten å snakke engelsk på en måte som kunne forstås av de fire personene som ikke var utskremt fra UiS, herunder Jan Zahl og meg selv - selv om det var tydelig at skaren av akademikere fra UiS forstod ennå mindre enn oss, for de nikket hele tida.
For min egen del var antagelig det største utbyttet THEs referanse til Runar Døvings bok Rype med lettøl, som jeg lenge har ønsket meg til kvelds sammen med et glass hvitvin. Her gjør Døving antropolgisk feltarbeid på et lite bygdested i Østfold, hvor matvaner undersøkes, ikke minst kaffens dypere rolle i og for samfunnslivet. Kaffe er antagelig gjestfrihetens innerste materielle virkelighet i Norge, og sikkert i de fleste land hvor te ikke er førstedrikk, ikke minst lest i en kontekst som innringer betydningen av slike gaver for samfunnsmaskineriet, så godt utlagt i verket Gaven, av THEs antropologiske idol Marcel Mauss. Der én har gitt en gave som er tatt vel i mot av en annen som har returnert og der den første har tatt vel i mot returgaven, der finnes jo faktisk kimen til et virkelig samfunn - i tillegg til begynnelsen på korrupsjonen av det samme samfunnet. Gaveøkonomien ligger slik i bunnen av et sosialt fungerende samfunn. Uten sterke røtter vil den mest profittdyrkende markedsøkonomien fort erodere bort den sosialitet og stabilitet som er skapt av gaveøkonomien og som samfunn krever gjenskapt hele tida. THE etterlyste i samme slengen boka om kaffen og dens kulturhistorie, hvilket gjorde meg glad, i og med at jeg neste år skal i gang med bok om Café Sting og sitter på en bunke med gode bøker om kaffehusenes historie og kaffens betydning for samfunnsutviklingen. Så boka kommer, om alt går bra med meg og verden.
Enkel konklusjon: Kaffe er den første gaven. Cognac en av de siste. Men kanskje en enda bedre gave, om du har råd - for den kan avle enda mer snakk og til og med symposium om gjestfrihet og kjærlighet.
Bildet over viser for øvrig Bhabha og Emily Jacirs videoinstallasjon “Ramallah / New York”, to menn på to kontor uant hvilket hvor. Bhabha brukte det som eksempel på hvordan innføre en tredje i forholdet mellom den ene / deg og den andre, gjennom en relasjonell strategi hvor det handler om å la den andre komme inn i deg og la deg se deg selv fra den andre, for å utjevne eller bevisstgjøre assymetriske relasjoner. Den beste kunsten og litteraturen klarer dette.
Kompleks konklusjon: Gjestfrihet er en form for fremmedgjøring. Derridas uforbeholdne gjestfrihet er en del av Platons idélære og finnes kun i hans hule, som vi vet ikke finnes, men likevel forholder oss til. Hvilket minner meg på Sokrates’ gave til Athenerne, nemlig hans omvandrende enmannsseminar med stående invitasjon til debatt, særlig med de unge, som ble så pass dårlig mottatt at han ble dømt til å tømme giftbegeret eller å forlate Athen. Sokrates mottok returgaven med å velge giftbegeret, for han kunne ikke være Sokrates om han ikke var blant sine egne athenere. Det var verre enn døden, gjorde livet meningsløst, å være så fremmedgjort. Sokrates var det Aristoteles senere kalte et zoon politikon - et politisk dyr med en dypere forståelse av både seg selv og samfunnet og den økonomien han inngikk i. Han tømte giftbegeret som fantastisk returgave i 399 f.Kr.
Gjestfrihet som en form for fremmedgjøring kan vi si vi har f.eks. etter Brecht og Benjamin, som kan sies å ha ment at dannelse er en form for fremmedgjøring. Kunsten og litteraturen trenger fremmedgjøringsgrep, både innad og utad. Gjestfrihet skapes av vilje til å tale om gjestfrihet, der finnes det etiske momentet for gjestfrihetens kår. Så snakker du om gjestfrihet? Forestiller du deg den? Å tenke er allerede å ønske velkommen den andre og fremmede i en selv. Det er derfor så mange velger ikke å tenke. De er redde for å bli fremmedgjort. Samtidig: Tidens narrativer spiller en rolle for vår oppfattelse av den andre. Terrorisme-narrativet som rir Vesten er råsterkt og sammenfaller med klimahysteri og epidemiske redsler fra U-land på en slik måte at gjestfrihet blir nesten umulig i en større geopolitisk sammenheng. Alle bygger murer; fysiske, mentale, kulturelle. Alle er redde for å tape ansikt og penger og for å dø. I sin ytterste konsekvens er gjestfrihet en refleksjon over hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Historisk talt er muren alltid en snarvei til undergangen.
Siste spørsmål: Hva er det mest brukte fornavnet i Oslo akkurat nå? (Svar: Muhammed) Hvilken plass ligger dette navnet på i Norge totalt sett? (Svar: 57de plass). Det er håp. Med god nok kaffe. (På Hotel Clarion var kaffen bare sånn passe, og man kunne ta så mye som man ville uten å måtte takke eller gi noe tilbake. Det vil si: Vi hadde jo betalt konferanseavgift.)
Epilog: Gjestfrihet krever at noen er hjemme. Det er ikke sikkert at noen er hjemme, noen gang. Vi er bokstavelig talt trykket inn i verden. Vi skrumper ut av den, om vi lever lenge nok. Historisk talt er kanskje baskerne ur-europeerne, de eneste overlevende fra før den indo-europeiske innvandringen. All sivilisasjon er bygget på etnisk utrenskning, ikke minst vår. Dessuten er ethvert menneske mange masker og mange agendaer, som kanskje bare er hjemme til gjestfrihetens kår av og til - knapt uten å vite det selv en gang. Til slutt er også gjestfriheten tuftet på en slags politisk kamp, med seg selv og omgivelsene - og altså noe mer enn en enkel form for uforbeholden relasjon eller eksistensiell spenning.
Siste ord: Men sier du om litt er kaffen klar, så har du laget en glipe, lagt til rette for et sprang inn i et noe vennligere herværende. Spe på med Moccabønner i sjokoladeform og du er godt i gang med det evigvarende fredsarbeidet som en gang skal belønnes med noe som er mørkere enn selv den svarteste kaffe.
MOTTO FOR EN GJESTFRI FREMTID (etter Hugo av St. Victor, 1100-tallet): Den som synes at han bor i et godt land, er en bløthjertet nybegynner, den som synes at ethvert land er hans eget, er allerede sterk. Men bare den som ser hele verden som et fremmed land er fullkommen.
PS! Jan Zahls kritikk av konferansen spiller på lag med Tore Renbergs kritikk av festivalen i ettertid, som er en årviss forlengelse av hans lenge lydende kritikk om blandingen av hummer og kanari, altså litteratur og ytringsfrihet. Det er en viktig men forfeilet kritikk. Litteraturen må hektes på samfunnet og de store spørsmålene. Da synes Knut Hoems kritikk mer relevant: Hvor er de nære og lokale/nasjonale temaene? Hvor er oljen? Og bøkene om det sorte gullet som renner gjennom statens årer og byens gater og forgifter miljøet? Hvorfor oppholder Kapittel seg tilsynelatende alltid i Midt-Østen? Vel, de hadde et slags alibi dette året - med Arild Reins Kaninbyen som byfelles leseprosjekt. Den fremmedgjør Stavanger og oss selv.

Nei, ikke filmen som forener jenter og kvinner til verdens lykkeligste og frieste mennesker. Men Mia Gundersen. Den norske kvinnen som spiller norsk diva så godt at alle suger hennes tær eller bare der hvor de kommer til. Hvem kan fremstille sin egen mors livslange rusmisbruk med helsevesenet som eneste skurk, formidlet med bifall fra og med NRK, TV2, alle riksavisene samt de fleste lokalavisene? Mamma Mia! Hvilken kollektiv mediebevegelse! Mia G. er vanskelig å plassere. Etter dette mistenker jeg henne for å være performancekunstner mer enn skuespiller, kapitalismekritisk samtidskunstner mer enn dum blondine. Stealth art kaller man dette - kunstuttrykk som arbeider i det skjulte, under radaren. Hun har satt opp og bevist at alle mediene er drevet av Nelvik som et underbruk av Se & Hør, uten at de merker det. I går hadde både VG og Dagbladet hele forsider med Mia, den ene signaliserte sengehygge med Røkke, den andre signaliserte at det ble smått med sengehygge på det odde paret - som er det kuleste personbeviset på Bourdieus tenkning om den økonomiske og kulturelle kapitalens mingling så langt i Norge. Pluss at det beviser at den kulturelle kapitalen er mer verdt enn den økonomiske, i og med at man henger ut Røkke på denne ganske sikkert uetiske måten. Pluss at det beviser at de to avisene samarbeider usedvanlig godt. Hvem makter å gi sjalusien og trekanten et menneskelig ansikt, som får avisene til å masseintervjue kvinner i alle samfunnslag om deres sjalusi- og trekantforhold? Hvem får Hege Storhaug til å bli ukritisk tabloidjournalist på en slik måte at man lurer på om deres forhold er basert på mer enn en økonomisk forfatteravtale? Har du tenkt på det Marcel? Jeg traff Mias mor på et guttenachspiel hos en kompis på Kristianlyst da jeg var 15-16 år - rundt 1979. Hun var ikke edru, men svært lystig og uten skam, og ville heller være med oss enn hennes eget familiefølge. Vi øynet en moden trekant, men vi hadde ikke noe mere drikke å by på. Dessverre, må jeg si, for vår seksuelle frigjørings skyld den gang i 1979. Jeg vet ikke om det hadde hjulpet henne om hun hadde blitt, og satset mer på seksuell kjærlighet med mindreårige enn på flaska. Lurer på om ikke den tanken er noe å forfølge for en utleverende bok.