reilstad kom

… er utvilsomt Charles Duffs A Handbook on hanging, første gang utgitt 1928, siste gang oppdatert av forfatteren i 1961, mens 2001-utgaven har et forord av religionshateren og Irakinvasjonselskeren Christopher Hitchens - som kan lastes ned akkurat her (bokas dårligste kapittel). Den detaljerte og historiebevisste beskrivelsen av dødsstraffens mange folkelige gleder og spesielt den offentlige hengingens utvikling og forfall, er intet annet enn en genial satirisk utlegning av mennesket som tvers gjennom feigt, dobbeltmoralskt og blodtørstig - på den gode måten. Forfatteren påpeker innledningsvis at han så vidt berører utkanten av det han kaller “State killing, of which capital punishment is a less important aspect. Yet it must be accorded first place among State killings, because both gas-chamber genocide and the mass-obliteration of up-to-date warfare are the ultimates of its logic.” Som Duff tidlig proklamerer: “Let us begin then by considering hanging as a fine art.” Duff holder det han lover gjennom 195 kullsvart opplysende sider med smilehull og kroppshull. Noe nærmere en tids skrift for 2008 enn dette fra 1928 skal en lete lenge etter. (Takk til Terje Thorsen på Tronsmo som gjorde boka til en del av biblioteket på Kvadrat under Nabolagshemmeligheter.)

Claire Doherty gir et tidlig foredrag på video om bakgrunnen for Situations-programmet og måten dette smått fantastiske forskerprogrammet med base i Bristol tenker. Situations består av fire prosjekt: Material City, Arts & Ecology, Locating the Producers og One-Day-Sculpture New Zeland. Paul O’Neill driver Locating the Producers og gjorde et todagers “avhør” av Jeanne van Heeswijk her en dag, om hennes Blue House-prosjekt i Amsterdam. Sjekk ut Situations-lenkene HER og deltagerne HER. Last ned artikler DER.

Hvilke kjøpte jeg?

Hvorfor vi avsluttet tanken på å springe foran oksene i Pamplona. Bildet henger ved det bordet i den baren i Calle Estafeta vi satte oss ned for å bestemme oss for å delta eller ei.

“Guernica” Gernikara betyr “Guernica” tilbake til Gernika, hvor bildet er tatt og flisemuralen finnes - mens Picassos “Guernica” finnes på Reina Sofia i Madrid.

Hvilken overraskende bra spansk kunstner står bak denne installasjonen, you think?

Dette skrev jeg til Kulturhussjefen da det ble klart at Kaninbyen skulle bli Stavangers kollektive roman i Kulturhovedstadsåret: “Marit, Det er jo faen meg fantastisk, for å sei det med Arild Rein. Du storaste London, det ska ble sjikkeligt gøy nå det stavangerska borgarskabet ska lesa on Kaninbyen sin. Sko tro det va ein del av Jörgen sitt prosjekt…” (Behind every great fortune there is a crime). I Sølvbergets informasjonsmailer står det: “Leseprosessen starter under Kapittelfestivalen i september. Til da vil et stort antall eksemplar av boka bli trykket opp og delt ut til byens befolkning. I september og oktober vil det være en rekke arrangement som fokuserer på Kaninbyen og temaer relatert til boka. Målet er at hele byen blir en gigantisk lesesirkel.” Det ble i alt avgitt 2379 stemmer, hvor av Arild fikk nesten 600, mens bl.a. Harper Lee, Karen Blixen. Jan Wiese, Knut Hamsun, Tore Renberg og Ray Bradbury fikk vesentlig færre. Selv stemte jeg på Amartya Sens Identity and violence (les mer i tidligere blogg), fordi jeg regnet med at slike aktuelle “lokale” verk som Stavangertrilogien og Kron & mynt var for tykke og vanskelige. Nå ble det altså roman 3 i Stavangertrilogien. I 2005 skrev jeg et essay om Reins trilogi for Vagant, det kan du lese her: “Bare det sanne er vakkert“. Der starter jeg med to sitater, ett fra Kielland og ett fra Rein. Kielland (1882): “En forfatter af min Art er ingenlunde en læge, men han er Sygdommen; for ham gjælder det sletikke at helbrede, men at gjøre syg – faa Sygdommen til at slaa ud, saa enhver kan se sin Sygdom, saa faar hver for sig se til at blive frisk igjen som han kan.” Rein (2004): “Mine bøker er de sunneste som er kommet fra Stavanger noen gang.” Jeg foreslår selvsagt at man leser hele trilogien når man først er i gang. Den kan bestilles f.eks. på Bokkilden til 199 spenn.

Den 26.juli stenger Gitte Villesen utstillingen i Galleri Nicolai Wallner i København, hvor hun presenterer en ny versjon av “JuJu (White Magic)”. Amadou Sarr var med på åpningen og gjorde en konsert også der, som han gjorde det under åpningen av Nabolagshemmeligheter i Stavanger den 1. mai. Galleriåpningen gikk av stabelen fredag den 13.juni. Ingen fare når Amadou er med. Amadou gir også trommekurs på Café Sting fremover, pluss at det blir flere konserter. Og, ikke minst, han lager JuJu’s til den som ønsker å kjøpe seg marabouens sikkerhet for det en frykter mest i livet. Jeg skal nedom og be ham om å lage en JuJu for ryggen min. Men hvit voodoo virker bare om du tror, så der har jeg selvsagt en stor utfordring. Terje Vallestad er en søkende mann med mye kraft og evne til å tro, så mye at Café Sting har sin egen JuJu nedfelt i terskelen, som jo var utgangspunktet for Gitte Villesenes prosjekt i første omgang: “Vallestad related how in the middle of the night, Amadou, together with a local carpenter and Terje himself, removed a piece of the door step leading into the café to make an enclosure. Once finished, they placed a JuJu inside, then closed off the opening - making sure to efface any trace that the doorstep had been tampered with. Should you stand before the entrance of Café Sting, you will be overcome by the urge to step across its threshold, assured that something good will happen once inside.” Så tipsene er: Køben og Café Sting.

Nordsjørittet. Eg blei heldigvis ikkje tatt igjen av han med dress på ein gammale sykkel med ballongdekk så han råkjørte med forbi adle de kondomerte på Meridasyklar te 50 tusen spenn. Tandemen tog ég igjen. Formen va halvdårlige nok te atte eg hadde forbedra med 20 minutter på ein normale dag, pluss någen minutter på gearen og resten av utstyret. Kanskje 3:20 e det eg egentligt sykle på? Allerede i fysste bakken på det gamla jernbanesporet fra Egersund så måtte eg ud med snabelen og pissa. Det e kult med 5000 kikkarar i rauå. Itte tri mil viste det seg atte eg ikkje konne stå på sykkelen uden atte krampå satte seg i lårå. I Tinghaugbakken itte Bryne gjekk eg av sykkelen, sko eg aldri gjort, for krampå hogg tag de luxe te adle teskuarenes store fornøyelse - og ingen ville hjelpa. Di med PC kan visstnok se målgangen min HER (du må søga på navnet). Neste år kan det ver eg droppe Nordsjø te fordel for ritt med kortare køar og færre faremoment, f.eks. Garborgriget Rondt eller Dalane Rondt eller Lysebotn-Bryne. Og så bør Nordsjørittet gå andre veien neste år. Sånn atte Egersund får någe aent igjen for å verr med, enn atte 5000 mann komme nerom om morningen og pisse & dride øvealt før di korke adle gadene i byen i mange timar mens starten går.