reilstad kom

Ellers kan jeg i dag anbefale Sigrun Hodnes feminisme-kommentar i Aftenbladet i dag, som er fin å bryne seg på for oss som gleder oss til mannsdagen 01. mai, og som daglig gir varme til feministsjeler bare ved vår blotte eksistens. Gratla!
Legg ellers merke til hvor talkative Victoria Beckham er i DB-intervjuet…

Det handler om verdens første in-house-production av en såpeserie (”real soap”, kaller vi det) på et stort Universitetssykehus som er fullt operativt. Det vil selvsagt aldri skje igjen i verdenshistorien. Inntil 250 mennesker på sykehuset er involvert i produksjonen. Vi hadde 70 ansatte som deltok på audition i fjor høst. Da kunstneren Jeanne van Heeswijk første gang fikk vite av oss kuratorer at hun skulle arbeide med et sykehus, trodde hun at det var et tomt og nedlagt et, som hun skulle gi et nytt innhold eller ny overflate til. Overraskelsen var stor da hun fant ut at det var en liten levende by hun skulle jobbe med, hvor millimeter og millisekund spiller en rolle for liv og død, og hvor det daglig er innom ca 8.000 mennesker, og hvor det er over 5.000 ansatte totalt. Hun fant ut at SUS hadde både TV-utstyr og faglig kompetanse på huset til å lage TV. Hun fant galgenhumoristiske filmer laget av autodidakte ansatte om forholdene på sykehuset, som avslørte proff TV-kvalitet, foruten en over gjennomsnittet utviklet humor. Hun fant at kommunikasjonen mellom sykehuset og pasienter, egne ansatte og utenomverden var mangelfull og ganske tradisjonell. Kunstprosjektet handler i bunn om å lekke virkelighet mellom sykehusbyen og Stavanger by, med humor og nye kommunikasjonsformer. Jeanne snakker gjerne om å lage kollektive portrett eller narrative monument når hun skal beskrive sitt eget kunstneriske virke. Dette er community building arts på sitt beste og mest avanserte, og utvilsomt på sitt absolutt vanskeligste, med scheduler strammere enn korsett og arbeidsinnsats langt over hjerteinfarktfarenivå (greit å være på et sykehus…). Det går, takket være en unik innsats fra alle involverte - som vil dette og som lar seg fylle med energi av prosjektet. Hadde det vært gjort av profesjonelle gjennom Norsk Film hadde det antagelig kostet 10 millioner. Vi har et budsjett på ca 350.000 kroner totalt. Ingen tør regne på hva sykehuset legger ned av arbeidstimer, men de er verdt ganske så mye etter hvert. Prisen blir uansett et sensasjonelt produkt.

… og lagt ut sin egenproduserte valgvideo på YouTube, hvor det fremgår hvorfor han landet på Hillary

Tommie eller Tommy Cooper er antagelig den største komikeren verden har sett, i hvert fall den største tullekomikeren og juksetryllekunsteren (en sjanger som Per Inge T. jo også scoret poeng på i første delen av karrieren). Du finner nærmere 200 videosnutter bare på YouTube med Tommy C. Mannen som drakk like mye som sketsjene hans antydet, og som døde live foran millioner av mennesker da han kollapset med hjerteattakk på scenen under et direktesendt TV-show. Publikum lo så de hylte, de trodde det var en del av showet. Hvilken fantastisk død for verdens beste komiker! Han ler vel ennå, Tommy Cooper, eller han hadde gjort det, om han kunne. Så til det store… jeg så hans arvtager i et klipp på TV-en fredagskvelden. Jeg lo så jeg grein for første gang på 10 år (ok, jeg hadde en del vin under pysjen), eller siden forrige gang jeg kom over noe av Tommy Cooper, som forresten var på et postkort på en Londonsk flyplass, på vei til Biarritz i fransk Baskerland. På kortet var det et bilde av en flirende Tommy C. med sin sedvanlige Fez på hodet, samt en snakkeboble hvor det stod: “I am on a whisky diet. I’ve lost three days already.” (Jeg skal lete etter bildet, og legge det ut.) Jeg mener, sjekk ut Tommys “Bottle Glass Trick”:

Mitt forslag: Identity and Violence. The Illusion of Destiny. Av den indiske Nobelvinner-økonomen og filosofen Amartya Sen. Den må selvsagt oversettes først. Da slår vi to fluer i ett smekk. Ellers ville Odysseen av Homer vært passende for Kulturhovedstaden, siden den er utgangspunktet for den europeiske sivilisasjonen. Alternativt Stavanger-trilogien, av Arild Rein, eller Kron og Mynt, av Kjartan Fløgstad, om vi er på jakt etter lokal selvransakelse heller enn en kosmopolitisk - eller begge deler, mener jeg. Men de er for gode og lange for prosjektet, trur eg. Se ellers tidligere blogger om årets bøker i 2006 og 2007, sett fra min lesestol. Min favoritt i fra i fjor ville også dugd, Fernando Pessoas Den anarkistiske bankier er så papirtynn at det ville gi prosjektet en miljøprofil - om den er aldri så urein og tanketung med mulighet for at leserne trenger flere og lengre papirbøker for å holde ut livet.

Belgiske - fra Antwerpen i den flamske delen - Muziektheater Transparant er det første av de beryktede gjestekompaniene til Kulturhovedstaden. På torsdag var det visning på Sandnes Kulturhus av deres største oppsetning her i perioden, “Void“. Det overdådige programheftet med tekst av bl.a. av den flamske kulturministeren Bert Anciaux, signaliserte sterkt musikkteater, i denne fine gråsonen mellom lyd og bilde som så altfor få kunstnere og tenkere tør å utforske. (Jeg er uforbederlig på at kunsten stort sett finnes mellom sjangerne. Eller for å si det med Walter Benjamin: Ethvert sterkt kunstverk er sin egen sjanger eller grunnlegger sin egen sjanger.) Men den visuelle teaterdelen var en stor skuffelse, og jeg tok meg i å lengte til en hvilken som helst såpeserie på TV, ikke minst danske “Sommer”, om en gammel lege med tiltagende alzheimer på vei inn i et stort tomrom, som jo tittelen på musikkteateret hentyder til. De innledende ordene fra en voice-over satte imidlertid en dagsorden som antydet “Void” til å handle om livet i det ettermetafysiske og oversekulariserte samfunnet, altså om mangelen på mening etter at det religiøse har brutt sammen som det meningsbærende og meningsgivende tankeredskapet for menneskene. Det var dessverre en ganske banal tekst, som i hvert fall ikke ga noe som helst mening til det slappe og langtifra transparente scenebildet eller den utrolig dårlige bruken av det interaktive potensialet i å ta publikum opp på scenen. Den høystemte introteksten stod heller ikke i noen forbindelse med liksomspråket resten av forestillingen var basert på, tvert i mot. Nei, for meg virket “Void” først da jeg lukket øynene, og forestilte meg selv flytende på en meditativ madrass med øretelefoner på, og med lydkunst på iPoden. Da funket det til gjengjeld ganske bra. Jeg ville altså ha foretrukket å få en CD med dette stoffet fremfor levende musikkteater. Det er den harde dommen over akkurat dette musikkteateret: Det ga meg en svært kunstig lydopplevelse; det var musikk kun. Tror jeg skal lete lenge i avisene etter en slik anmeldelse. Når det er sagt, ideen og praksisen med å koble gjestekompaniene opp mot lokale og nasjonale aktører i feltene de arbeider innenfor, den holder vann. PS! Stavanger2008-TV er forresten åpnet. Jeg har direkte tilgang på min Lyse-kanal. Nok et smart trekk vi ikke visste noe om på forhånd, og som vi ikke vet om vi får bruke til å formidle eller skape noe rundt vårt eget 2008-prosjekt. Vi lurer på hvem som er kanalredaktør og hvem som lager innholdet etter hvilke kriterier. Vi er ikke spurt verken om å bidra eller om hvordan vi vil formidle vårt eget prosjekt på kanalen. Jeg håper uansett ikke at 2008-TV kun skal handle om 2008s egne interne prosjekt, og om hvor gode og flinke de er.