43,9 - ikke verken 36,9 eller for den saks skyld 37,2 om morgenen. 43,9 er det. Jeg er 44,2. Jeg stiger mot lyset igjen, har forlatt det punktet i midtlivet hvor solen aldri skinner. 43,9 er gjennomsnittstallet på livets mest deprimerte øyeblikk på norsk, både for menn og kvinner. “Midtlivskrisen rammer blindt” er navnet på artikkelen på forskning.no som forteller oss at midtlivskrisa er universell og rammer alle mennesker i alle land, uansett stand og land, rikdom eller fattigdom, etnisitet eller religion, kjønn eller bønn. Undersøkelsen er publisert i det anerkjente tidsskriftet Social Science & Medicine. 43,9 er vi på livets bånn, dypest nede i Platons hule, har skjønt døden, sett livet i det meningsløse hvitøyet, følt forhold rakne, gitt opp venner, misforstått våre barn, forrådt våre foreldre, vært seksuelt frustrerte, gitt verdiene våre på båten for makt og penger, blitt arbeidshorer for ryggesløse arbeidsgivere, lepjet falsk smiger, ros og selvros, dobbeltkommunisert til omgivelsene og hatt føling med oss selv som fremmede og psykotiske, glidd inn i den vulgærmaterielle folden, erkjent vår avmakt og gitt etter for hat og mismot, lagt oss flate for finansielle trikseprodukt og snytt på skatten, latt oss frelse av hva som helst som forteller oss at vi er pene og gode, eller bedre - stått og sett ut av vinduet lik maleren i Becketts Sluttspill, som når han speidet ned mot den livlige havna ikke fikk øye på annet enn aske. Jeg for min del kan så vidt skimte båtene igjen, og hører noen unger gaule i det fjerne. Angen av fisk er kanskje en drøm, men den er der, mens jeg fantaserer om en bestemt hvitvin. Dagbladet har regnet ut at det er generasjonen av 1963 som akkurat nå er “så gamle at de er på bånn“, og nevner misfostre som Johnny Depp og Brad Pitt, foruten nordmenn som Christopher Nielsen, Vidar Kleppe, Elin Brodin, Geir Karlstad, Madeleine Cederström, Kari Slaatsveen og Vegard Ulvang. Men herregud, er jeg virkelig ikke eldre? Det minner meg på han afrikaneren som Susanne C. snakket om, fra sin Afrika-reise i ungdommen, som gikk livredd til legen og fikk beskjed om at han bare hadde fem år igjen å leve, og som holdt på å le seg ihjel av pur glede etterpå, før han tok en durabelig fest.