reilstad kom

43,9 - ikke verken 36,9 eller for den saks skyld 37,2 om morgenen. 43,9 er det. Jeg er 44,2. Jeg stiger mot lyset igjen, har forlatt det punktet i midtlivet hvor solen aldri skinner. 43,9 er gjennomsnittstallet på livets mest deprimerte øyeblikk på norsk, både for menn og kvinner. “Midtlivskrisen rammer blindt” er navnet på artikkelen på forskning.no som forteller oss at midtlivskrisa er universell og rammer alle mennesker i alle land, uansett stand og land, rikdom eller fattigdom, etnisitet eller religion, kjønn eller bønn. Undersøkelsen er publisert i det anerkjente tidsskriftet Social Science & Medicine. 43,9 er vi på livets bånn, dypest nede i Platons hule, har skjønt døden, sett livet i det meningsløse hvitøyet, følt forhold rakne, gitt opp venner, misforstått våre barn, forrådt våre foreldre, vært seksuelt frustrerte, gitt verdiene våre på båten for makt og penger, blitt arbeidshorer for ryggesløse arbeidsgivere, lepjet falsk smiger, ros og selvros, dobbeltkommunisert til omgivelsene og hatt føling med oss selv som fremmede og psykotiske, glidd inn i den vulgærmaterielle folden, erkjent vår avmakt og gitt etter for hat og mismot, lagt oss flate for finansielle trikseprodukt og snytt på skatten, latt oss frelse av hva som helst som forteller oss at vi er pene og gode, eller bedre - stått og sett ut av vinduet lik maleren i Becketts Sluttspill, som når han speidet ned mot den livlige havna ikke fikk øye på annet enn aske. Jeg for min del kan så vidt skimte båtene igjen, og hører noen unger gaule i det fjerne. Angen av fisk er kanskje en drøm, men den er der, mens jeg fantaserer om en bestemt hvitvin. Dagbladet har regnet ut at det er generasjonen av 1963 som akkurat nå er “så gamle at de er på bånn“, og nevner misfostre som Johnny Depp og Brad Pitt, foruten nordmenn som Christopher Nielsen, Vidar Kleppe, Elin Brodin, Geir Karlstad, Madeleine Cederström, Kari Slaatsveen og Vegard Ulvang. Men herregud, er jeg virkelig ikke eldre? Det minner meg på han afrikaneren som Susanne C. snakket om, fra sin Afrika-reise i ungdommen, som gikk livredd til legen og fikk beskjed om at han bare hadde fem år igjen å leve, og som holdt på å le seg ihjel av pur glede etterpå, før han tok en durabelig fest.

En interessant kronikk i Dagbladet fra lørdag - “Kautokeino 1852” - sammenlikner vår oppfatning av opprørerne i Kautokeino 1852 som nærmest helter, med vår oppfatning av opprørerne i dagens Afghanistan som terrorister. Mkh M H J. Det er Ivar Bjørklund, sosialantropolog ved UiT som har skrevet i DB. Lesverdig nok til at filmen bør ses.

Jeg skal aldri mer forlate denne underlige bloggen. Her må jeg holde meg fast, for bare her kan jeg det, vel… Jeg skulle gjerne forklare den lykkefølelsen jeg har i meg fra tid til annen, også nettopp nå. Det er virkelig noe musserende som helt og holdent oppfyller meg med lette, behagelige rykninger og som får meg til å tro at jeg har evner, hvis ikke-eksistens jeg med absolutt sikkerhet kan overbevise meg om hvert øyeblikk, også nå. Til minne om K.

Jacques Rancière holdt denne forelesningen i Paris den 24. mai 2006, bare kalt (her i podcast-versjon): “Contemporary Art and the Paradoxes of Political Art“. Boel Christensen-Scheel har skrevet en artikkel om “Mannen som ikke døde” på Kunstkritikk.no. Det var Rancière som skrev The Politics of Aesthetics i 2000 ja.

Virksomme Ord er et fabelaktig nettsted for mennesker som er glad i litteratur og samfunn, taler og retorikk. Det er retorikerne og UiB-professorene Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen som står bak denne første norske databasen av viktige taler, hvor man også finner lenker til gode internasjonale nettsteder. Slik som American Rhetoric (antagelig republikansk opphav på denne), hvor det selvsagt er utlagt en liste over det amerikanerne selv regner som de 100 beste talene gjennom de amerikanske sosialpolitiske tidene, med Martin Luther King jr “I have a dream” på topp - fra det året jeg ble satt til verden. De fleste talene er lagt ut både med tekst og tale, noen med video. På 84 plass ligger Ursula le Guin med “A Left-Handed Commencement Address” (jeg tror vi i ettertid kan si at Le Guins ord falt på steingrunn, både hos menn og kvinner). Gitte Villesen, Nabolagskunstneren som arbeider med Café Sting, har prøvd å fiske henne over til åpningen 01. mai, for å delta i et kaféprogram, men uten å få den mysteriøse forfatterinnen på kroken. Hun er blitt ei gammel dame på 78, Le Guin, som ikke reiser i hytt og pine lenger. Men nedenunder finner du talen hennes i sin helhet, som hun holdt ved Mills College i 1983. Til orientering: Ursula le Guin er feminist - også. Hun kalles gjerne en soft science fiction-forfatter eller en feminist science fiction-forfatter…

Jeg googla “Neighbourhood Secrets” i dag, for å se hva som finnes om prosjektet på verdensveven. Blant ingressene på de øverste sidene - blant et tusentalls treff - leste jeg følgende: “We opened the doors for you to see what you always wanted to see and you thought you knew about. But this is the first time to look at real private footage and you wont believe… these are your neighborhood secrets!“. Jeg ble litt spent på teksten, og klikka meg inn. Siden Aftenbladet har brukt dør-metaforen på prosjektet vårt på sine nettsider, så lurte jeg på om de hadde gjort en engelsk versjon. Men nei, det var bare det overseksualiserte samfunnets Internett-baserte “Neighbourhood Secrets”, i form av en tre timer lang pornofilm - Neighbourhood Secrets #1 (2en er nok på vei) - basert på fantasier om naboens seksuelle lystaktivitet, som ganske sikkert dreier seg om deg. Verden er en haga, som n’ Gud har laga, slik Terje Tysland sang på slutten av 1970-tallet. Skulle vi slite med markedsføringen av kunstprosjektet Neighbourhood Secrets, har vi en god reserveløsning her, om målet er å nå “folk flest”, som de sier under mediekapitalismen. Ikke glem å klikke på coverbildet, og få noen virksomme ord i en tale fra 1962 - året før jeg selv ble satt til verden - av tidligere helsedirektør og fortaler for seksuell frigjøring, Karl Evang, om “Seksualdebatten på 1930-tallet”. (”Seksualhygiene i borgerlig og socialistisk belysning“, en Evang-tale i Studentersamfundet fra 1932, er heller ikke å forakte. ;-)) Vi får bruke pornoens egne virkemidler til å spre opplysning. Du kan også lese tidligere reilstad kom-blogger om “Porno er den nye by:larm” eller mine egne private sexråd til fjorårets Valentines Day - når vi først er på musestien, mener jeg.

Jeg siterer: “Den Palestinske Arbeidskomité i Rogaland inviterer dere til å delta på en solidaritetsdemonstrasjon for det palestinske folket i Gaza mot den kriminelle israelske okkupasjonen med boikott og blokade av alle typer varer inn til Gaza. Blant annet mat, medisin og medisinisk utstyr til sykehus for akutte og kroniske syke. Blokaden omfatter også import av drivstoff og strøm, som fører til en total stopp av medisinisk utstyr til sykehus, og til stans av all industri i landet, noe som innebærer en stor humanitær katastrofe. Sted: Domkirkeparken, Stavanger, kl 1400,  lørdag 26. 01.08. Vi marsjerer til Oljemuseet, langs Breiavannet, Kongsgaten og Arkaden. Møt opp og vis din avsky mot den israelske blokaden og okkupasjonen. Mvh / Palestinsk Arbeidskomité Rogaland.” Ja. Om bare for invortes bruk.

I regi av Peter Weiss Foundation for Art and Politics sprer jeg et verdig lesestykke allerede nå, for denne dagen, så utmerket egnet for celebration:
I. I have long been wanting to write something in memory of some young writers – for no other reason than that grief and rage have assailed my heart now for two years, and I am eager to shake them off in this way so that I can relax. To put it bluntly – I want to forget these young people.
Two years ago now, in February 1931, during the night of the seventh or the morning of the eighth, our five young writers were murdered. No Shanghai papers dared carry the news: they may not have wanted to or thought it worthwhile. Literary News alone had a few articles containing veiled allusions to it. In Number 11, which came out on May 25, Mr. Lin Mang observed in his Impressions of Pai Mang:

Steve Jobs åpenbarer seg på MacWorld 2008 i kveld kl 18.00. I “kjent stil, med svart turtleneck og trange olabukser, lanserer Steve Jobs nye produkter for en voksende skáre av Apple-disipler. En perfekt blanding av Jesus og TV-shop. Kan også nytes som et sosiologisk fenomén”, slik den fornektende disippelen Pepe skriver på det frelste Underskog.no.

… vil jeg bare minne om mine bidrag de siste årene, om Trond Borgen og hans kritikervirksomhet og forholdet til Stavanger2008, først det jeg kalte “Kritikktrilogien”, som resulterte i det utrolige at Aftenbladet ansatte flere kritikere:
1. Kunstelitens bakvendtviser - 01.06.2006
2. Narrens rause rolle - 09.06.2006
3. Fra Safe Port til Open Port - 17.06.2006
Men også fjorårets oppfølger med Stavanger2008 som adressat: Nabolagsspørsmål til Kulturhovedstaden - 29.03.2007. Får jeg tid vil jeg kommentere hans medieombruste valg om ikke å skrive om Stavanger2008 under kulturhovedstadsåret. Så følg med! Det blir nok noe helt annet enn det du har lest hittil.