KulturhovedstadsbokaKulturhovedstadsboka fikk hard medfart av Solveig Sandelsson Grødem i Aftenbladet. Det er sikkert riktig, som hun skrev, at det ikke er noe særlig mat for verken intellekt eller ånd der, ingen overordnet kunst- og kulturdebatt, lite refleksjon som innbyr til deltagelse eller motstand, og at det er uklart hvem som er avsender av boka og til hvem den faktisk henvender seg. Her er en tekst som kunne stått der, om Nabolagshemmeligheter: Hva er en europeisk kulturhovedstad? Og hvorfor? De finnes fordi at EU i 1985 – etter forslag fra den greske skuespillerinnen og tidligere kulturministeren Melina Mercouri – fant ut at det var et stort behov for å synliggjøre og diskutere den europeiske identiteten. Dette for å bringe det europeiske kontinentets folk og byer nærmere hverandre, men også for å fremheve og reflektere over forskjeller menneskene imellom på den europeiske halvøya, som med sine 710 millioner innbyggere utgjør omtrent 14% av verdens befolkning. Så svaret er: Å være europeisk kulturhovedstad handlet fra starten av om å skape fortellersentre for europeiske nabolagshemmeligheter.

I søknaden til EU la Stavanger2008 vekt på at regionen ville lage et kulturbyår som inviterte til åpenhet og debatt om vår egen identitet og vårt forhold til omverden. Stavanger-regionen skal være en ”Open Port” i 2008. Da Nabolagshemmeligheter ble klekket ut var dette resonansbunn for prosjektideen vår. Vi ville lage et kunstprosjekt som tok vare på den opprinnelige visjonen med europeiske kulturhovedsteder, men vi ville også sette ambisjonen om ”åben port” på spissen, og bruke anledningen til å skape et sosialt og kulturelt interface (et usannsynlig flott ord som ikke finnes på norsk – som det som er mellom ansiktene), hvor noen av våre nabolagshemmeligheter ble synliggjort og fortalt på nye måter med kunstneriske virkemidler.

Så hvordan skape et kulturelt interface – et kollektivt ansikt som består av alle våre ansikter? Hvordan forme et kunstprosjekt slik at utstillingen som åpner 01. mai 2008 består av verk hvor vi kan få øye på oss selv og noen av våre egne nabolagshemmeligheter? Hvilke kunstnere skulle vi invitere, som skulle makte å lage kunstverk som ikke bare talte til oss, men også fortalte om oss? Svaret på det siste er for så vidt enkelt. Bare de beste og modigste kunstnerne tar i mot slike utfordringer fra kuratorene.

Det første vi gjorde var å konstatere at et kunstprosjekt med slike ambisjoner neppe kunne ta plass inne i kunstinstitusjonen. Museet og galleriet er godt for mye, men fortellerformen føles av mange som opphøyet og innvidd. Kunstverkene man møter inne i den hvite kuben, som utstillingsrommet gjerne kalles, er objekter som ofte bare forteller om seg selv og kunsthistorien, til en passivt mottagende tilskuer hensatt til meditativ beundring. Nabolagshemmelighetene hviskes derimot ute i det offentlige rommet, i kroker og kriker blant folk flest i vårt daglige liv.

Tradisjonelt sett er kunsten i det offentlige rommet monumental, tidsmessige representasjoner av makten, enten det er politikere, filantroper eller forfattere som statueres som eksempler. De er heltefortellinger hogd i stein. Steinansikt som forteller heltehistorier. Parkene og torgene er de mest sentrale rommene for den slags kunst i det offentlige rommet. De siste tiårene har imidlertid nye kunstformer vunnet innpass i det offentlige rommet. Broken Column – eller jernmennene – er 23 skulpturer på gateplan som representerer enkeltmenneskene i Stavanger som var vi innvandrere eller soldater i en brutt kolonne; et kollektiv som kanskje har gått i oppløsning, hvor vi står igjen som ensomme, rustende satelitter i byveven. Gjennom sine plasseringer kan Broken Column godt avleses som en stor fortelling i 23 kapitler om Stavanger by, hvor topologien er hovedforteller. De siste tiårene har også skriften på veggen dukket opp igjen i alle verdens byrom. Graffiti er en moderne variant av verdens eldste kunstformer – hulemaleriene, helleristninger og runeskrift. Graffitien på sin side skriker obskønt til oss fra utkantene av byen; i forstadenes skitne hulrom, på brospenn over selve bildet på vår sivilisasjon, bilkøene, og fra industribyens fallerte veggflater.

Jakten på de stedene vi ønsket å gjøre til våre lokale fortellersentre og utstillingssteder, ledet oss snart mot forestillingen om å finne byens hjerte, hjerne og viktigste kroppsfunksjoner. I et samarbeid med Stavanger Aftenblad og Tv Vest våren 2006, inviterte vi derfor innbyggerne i Stavanger og Sandnes til å fortelle oss hvilket sted i byen som var det viktigste for hvert enkelt menneske i denne tredje største byregionen i Norge. 26 eksempler ble presentert i avis og på tv. Om lag 250 forskjellige forslag kom inn. 27.000 stemmer ble avgitt, om lag 15% av befolkningen i byene deltok, som fortalte oss at de stedene vi knytter mest av vår identitet til er: Café Sting, Oljemuseet, Domkirka, Sykehuset og Kulturhuset i Stavanger. Kvadrat, Ruten og Rådhusteateret (den gamle kinoen) i Sandnes. Det er alle steder med særegne innsider og utsider, med spesifikke byfunksjoner og med et stort daglig publikum. Vi følte at vi med slike fortellersentre hadde det aller beste utgangspunkt for Nabolagshemmeligheter. Nå gjaldt det å finne kunstnere som kunne skape kunstverk som kunne avsløre noen av våre nabolagshemmeligheter.

Vi har endt opp med å invitere åtte kunstnere fra fire kontinent. Vi har invitert kunstnere som har vist mot og evne til å skape debatt og kritikk som en del av sitt arbeid. Kunstnere som er opptatt av å fortelle historier med kunsten sin. Kunstnere som vil representere virkeligheten gjennom å arbeide med virkelige mennesker like mye som med symbolske kunstobjekter. Kunstnere som mener estetikk og etikk er to sider av samme sak. Kunstnere som alltid leter etter kunstens rolle og virkning, og som er opptatt av at denne skal ha relevans for mennesker og samfunn. Kunstnere som ønsker å skape deltagelse, inngå samarbeid og sette i gang tanke- og arbeidsprosesser. Alle kunstnerne har fått to år på seg på bli kjent med oss – byene, stedene, historiene, enkeltmennesker. For at de nabolagsfortellingene som skal gjenlyde i 2008 faktisk har noe med oss å gjøre, gir noe tilbake til oss, som vi kanskje er hjemmeblinde og –døve for, men som de, som kommer utenfra, kan høre og fortelle videre med kunsteriske virkemidler. Våre nabolagskunstnere er:

  • Gitte Villesen, Danmark – Café Sting
  • Alfredo Jaar, Chile – Oljemuseet
  • Paul Kos, USA – Domkirka
  • Jeanne van Heeswijk, Holland – Sykehuset
  • Jörgen Svensson, Sverige – Kulturhuset
  • Kendell Geers, Sør-Afrika – Kvadrat
  • Lars Ramberg, Norge – Ruten
  • Raqs Media Collective, India – Rådhusteateret

I skrivende stund – den 06. oktober 2007 – har alle kunstnerne fremmet ideer til verk som tilfredsstiller den visjon og ethos som vi har lagt til grunn for å fortelle aktuelle Nabolagshemmeligheter. Enkelte av prosjektene har allerede startet opp og er delvis kjent for publikum. Det gjelder f.eks. Paul Kos sitt prosjekt i og med Domkirka, hvor han som en del av sitt arbeid ønsker å finne og heve de gamle katolske kirkeklokkene som danskekongen stjal i 1558, men som sank sammen med orlogsfartøyet Gabriel ved Klokkeskjær utenfor Tananger en gang før 06. november samme år. Historien forteller at Stavanger var på sitt fattigste i denne tida, og Domkirka til forfalls. Biskopen reiste til København for å be kongen om midler til vedlikehold, men fikk i stedet beskjed om å sende kirkeklokkene nedover til København. Kongen trengte dem for å smelte dem om til kanoner i den stadige krigen mot svenskene. Kirkeklokker og kanoner dannet et eget økonomisk kretsløp i de dager, mellom krig og fred. Litt som med olje i våre dager. Det var kongens mann ved Utstein Kloster, Tord Ivarssøn, ordinert der med en liten flåte for å ta ut alle de piratene og sjørøverne som herjet Rogalandskysten, som fikk oppdraget med å bringe kirkeklokkene fra Stavanger til København. Vi har, med stor velvilje fra Den Norske Marine og deres eneste fartøy med en undervannsrobot (ROV – Remote Operated Vehicle), KNM Tyr, allerede gjort ett forsøk på å finne kirkeklokkene, men sjøen var for hard til å kunne gjøre et systematisk søk. De har lovet å gjøre et nytt forsøk sammen med oss i november 07. Tittelen på Paul Kos sitt prosjekt er ”Raising silent Tongues”. Det handler ikke minst om å få nye og andre stemmer til å lyde i og gjennom kirkerommet. Det vil Paul Kos gjøre både med tradisjonelle kunstneriske virkemidler i en installasjon inne i Domkirka, men også ved å invitere spesielt utvalgte inn i kirka med sine historier. Skulle vi virkelig finne kirkeklokkene der ute ved Klokkeskjær, håper vi at det er mulig å la dem inngå i en installasjon. Det eneste ved kirkeklokkene som er gnagd bort av havet på disse 450 åra, vil for øvrig være kolven som man slår med, som på engelsk heter ”Tongue”.

Noen har også fått med seg at Jeanne van Heeswijk allerede er i full gang med å skape ”a real soap” – ein forrektige såbeserie – ved Universitetssykehuset (SUS). 50 ansatte har deltatt på audition, et titalls ansatte arbeider bak kamera. Seks episoder skal lages, som skal lekke humor og virkelighet mellom sykehusbyen og Stavanger. Jeanne van Heeswijk arbeider med såkalt community building arts, kunstformer som er miljø- og demokratibyggende, og som krever deltagelse fra de menneskene som finnes på stedet. Såpeserien tar utgangspunkt i faktiske hendelser, situasjoner og moralske dilemma på SUS og i Stavanger, som så fiksjonaliseres. Serien er en del av et større prosjekt hvor sykehuset skal lære seg å kommunisere bedre og mer interaktivt med sin nærmeste omverden, med oss. Tittelen er ”It runs in the Neighbourhood” eller ”Det går i nabolaget”. Det er det det gjør. Akkurat nå. Vi håper at Kulturhovedstaden når sitt mål om ein åben port. Da skal vi sørge for at det lekker både kunst og virkelighet gjennom porten, forkledd som Nabolagshemmeligheter.

Noen av prosjektene våre forteller altså allerede historier til oss, som handler om oss selv og hvem vi er. De andre kunstverkene er under utvikling, og alle vil forhåpentligvis bidra med bud på hva kunst faktisk kan være og gjøre i et moderne samfunn. Mye vil kunne skje underveis, men selve åpningen av Nabolagshemmeligheter vil uansett bli den 01. mai 2008. I hele mai måned vil våre åtte nabolagshemmeligheter være tilgjengelige på de åtte viktigste stedene i Stavanger og Sandnes. Mer om prosjektet finner du på www.neighbourhoodsecrets.no. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt med oss, skriv i så fall til janinge@reilstad.com.