reilstad kom

Her om dagen ringte jeg Trudi og spurte henne når på døgnet hun er født. Hun ringte Solveig og fikk beskjed, som hun videreformidlet med store spørsmålstegn til meg. Ingenting, sa jeg. Jeg ringte mor og fikk beskjed om 21.40 på meg selv, to dager etter drapet på president John F. Kennedy. Gammel jævel. 16 år langt forhold med to barn, enebolig i borettslagsrekke, ei halv hytte, en gammal og god Renault-bil, et par kattar på samvittigheten, kjær leik og latter i hytt og pine vær - før nå. Vel, jeg googla meg selv her om dagen, ser du, på leit etter The Head. Ett av oppslagene var answer.com, som åpenbart levde som en pengesugende igle på Wikipedia, hvor navnet mitt var nevnt i forbindelse med runa.no - en pengesugende horoskoptjeneste hvor man kunne sjekke om man hadde “Riktig kjæreste?”. For første gang i mitt liv tippa jeg over, og sendte inn. Sånn er virkeligheten blitt i midtlivet. Svaret kom med parentes (”Fakturering skjer via din mobilleverandør”). Det var en hard melding: 24% romantikk, 31% fysisk, 71% intellekt. Oppsummeringa etterpå lød: “Dere kan være gode venner eller kollegaer fordi dere kommuniserer så godt. Kjærester blir dere neppe.” Jeg skal ikke kommentere prosentregninga, regner med at Runa mener at vi har et dårlig sexliv (69% å gå på), et verre kjærlighetsliv (76% å gå på) - men et platonsk forhold av ypperste merke (mangler bare 24% på total kommunikativ harmoni). Som Kielland mener jeg at sannhetssøkende vennskap er selve kjernen i et godt forhold, så den platonske delen er jo helt kanon. Problemet er at de korrekte tallene antagelig er stikk motsatte: 71% fysisk, 31% romantikk, 24% intellekt. Og denne nettvisdommen leverer Runa på et kritisk stadium i våre liv, hvor det er den intellektuelle og åndfulle delen av forholdet vårt som antagelig skrumper inn, og som tørker ut den sjelfulle romantikken først - og som til og med kan ta musa på det kjøttfulle kroppslivet. Runa suger antagelig for mye pikk, tenker jeg, til at hun skjønner hva hun holder på med. Eller ka seie du Ludi?

Susanne Jaschko sin oppsummering av Urban Interface:

Public art is not necessarily about public space. Now public space is hybrid space.
It’s about art which reaches a public without asking for permission.
It’s about interference, but at the same time demands the artist’s responsibility for the public.
Interventionist art sometimes follows too easily the current design trend to create drama and event.
Curators and artists should be given a lot of money and time for public art.
Public art should not give politicians the chance to shift their responsibility to artists.
Public art should operate under the radar.
The artist has to reveal the ‘underground’, the ‘infrastructure.’
Public art is a process in society.
The deployment of public art for the sake of urban regeneration is doubtful.
Both artists and curators must be aware of their pimps.
A party is not public art.

Dagbladet spretta denne Nabolagshemmeligheten sist onsdag. De fant et oppslag på interntavla til Sølvberget kulturhus, som er Jörgen Svenssons arbeidsgrind i forbindelse med dette Stavanger2008-prosjektet, som jeg er kurator og produsent av. NRK Rogaland var på pletten neste morgen, stod og ventet på oss utenfor døra, etter vårt møte med NAV; om hvordan rekruttere de som av en eller annen grunn ikke er en del av arbeidsmarkedet. På Nett-TV finner du denne lengre versjonen av det som ble sendt på lokalen og Frokost-TV. Det blir hundre prosent sikkert mye hardt og godt arbeid ut av dette. For veldig mange. Når alle de 68 ansatte på Sølvberget Kulturhus skal bruke de tre første ukene av februar 2008 til å lære opp hver sin arbeidsledige i sin egen jobb, før de tar en uke fri og hele kulturhuset drives av de arbeidssøkende. Det handler om integrering og inkluderende arbeidsliv. Det handler om at 68 mennesker skal kunne få påfyll og kulturell kunnskap i tillegg til arbeidspraksis. Det handler om at de ansatte får rydde i egne arbeidsskap. Det handler om kommunikasjon og selvrefleksjon når de ansatte må formidle innholdet i sine egne arbeidsskap til personer uten noen som helst kjennskap til kulturhusdrift. Det handler om et relasjonelt kunstprosjekt uten sidestykke - et sosialt eksperiment og et arbeidslivseksperiment med alle muligheter til å sette en standard for Mangfoldsåret 2008.

… har begjynnt å banna seie di, bisletudane, men han e ein fine mann å snakka med & goe nabo med møje smittande pow pow power; så e midt i blinken å ty te nå eg trenge hjelp te å skjønna samenhengen mydlå mikrokosmos og makrokosmos, eller bare ka så e det viktigaste i den politiske eller sosiale kverdagen… - han e ein sånn ein mann så det lyse av og så får deg te å pusta djubare og friare; litt sånn så å lesa Dostojevskij eller Dante, sidda på kafé og radla med fyldige vinglass eller stå heilt stilt itte ein klatretur å skua udøve fra toppen av et fjell… det e viktigt å se sånne folk djubt inn i auene (trykk på bildet og sjekk sjøl)