På Lillehammer stod nylig Vagant-redaktør Audun Lindholm fram som talsmann for en nyoppusset norsk litteraturkanon i 25 verk, i regi av en stadig mer festivalaktig “Norsk litteraturfestival” og et stadig helsedalende Dagbladet. Med på kanonlaget hadde Lindholm bl.a. min gode & gamle Bergen-kompis Eirik Vassenden, nå med postdok som fornavn, foruten kule skrivefolk som Ragnar Hovland og Jan Kjærstad samt noen litteraturvitenskapere med professortittel og noen innbitte kritikere. Men de gode herrer & damer skyter dessverre stort sett bare borgerlig tilpassede bokklubbspurver opp på tabloidscenen. Selv om begrunnelsene er ok lesbare i seg selv, finnes ingen direkte utlegning av juryens kanonforståelse og litteraturbegrep, annet enn mellom linjene og bokstavene i begrunnelsene eller i holdningen på bildene i Dagbladet. Max 5-10 av disse verkene hører hjemme i en ikke-tabloid kanon. I 2004 skrev jeg følgende, da jeg arbeidet med en folkelig motkanon, en popkanon: “Hvor boklitteraturens borgerlige kanon med sine lange tradisjoner hele tiden står i fare for å mumifisere litteraturen, og derfor hele tiden trenger å bli nedkjempet – få reell generasjonsmotstand, aktuell både etisk og estetisk kritikk, en sosialt tidsmessig og samfunnsmessig kamp – der trenger litteraturen i populærmusikken å etablere en kanon, bare for å gjøre seg selv synlig, for å bli tatt på kritikkverdig alvor, for å synliggjøre at nettopp denne litteraturen har historisk lange livslinjer som ble kuttet av tidlig i forrige århundre. Popkanon trengs ikke minst for å kunne aktualisere hele offentligheten med den litteraturen som først og fremst tematiserer og problematiserer samfunnet i sine tekster. Det ville være rettferdig i og med at denne litteraturen lenge har vært den mest utbredte, men også den mest underbevisste, i samfunnet i dag. […] En historisk popkanon finnes forsåvidt allerede. Den finnes gjennom folkediktningen verden over. Den finnes også som en strømning innenfor den borgerlige og akademiske kanon i Vesten, som en egen til dels anerkjent linje gjennom litteraturhistorien. Denne er best utledet av den russiske litteraturfilosofen Mikhail Bakhtin, i hans bok om Rabelais og latterens historie. Bakhtin bruker her Rabelais slik Harold Bloom bruker Shakespeare i sin bok om Vestens litterære kanon, som det prismet hvor litteraturen kan belyses og forklares frem og tilbake i historien. Jeg har, uten å teoretisere særlig over dette, brukt Alf Prøysen på samme måte i denne antologien [les: samtidslyrikkEN], som et prisme som tar opp i seg lyset fra litteraturhistorien; sjangrene, temaene og skrivemåtene, og stråler det videre ut i populærkulturen som sanglyrikk; viser, sangtekster, stubber – og rockepoesi. Den bloomske kanontenkningen bunner dypest sett i en form for universell estetisme, hvor den bakhtinske omvendt fremmer en samfunnsorientert, historisert og dialogisk estetikk. Det vil si en estetikk som også tar opp i seg sosiale og moral-politiske spørsmål av historisk karakter. De er på ingen måter adskilt, disse to måtene å kanonisere på, mange av de viktigste navnene innenfor hver kanon er like sentrale begge steder. Det er klart at ikke minst Shakespeare er viktig også hos Bakhtin, om enn ikke med de guddommelige dimensjoner som Bloom tillegger ham. Omvendt anerkjenner derimot ikke Bloom Rabelais mer enn som en av de ”morsomste” forfattere, men uten å gå nærmere inn på hans verk. Det er klart at Prøysen og det meste av sanglyrikken har størst sjanse til å tillegges kanonisk verdi ved en bakhtinsk kanontenkning.” Norsk kanon nå er mediemoteriktig å legge seg flat for den ganske ekle norske tidsånden, som jeg vil tro står i motsetning til hva de fleste av de kanoniserte unntatt muligens Knut Hamsun ønsket å fremme av kulturforståelse. Både Alf Prøysen og Georg Johannesen manglet for øvrig i Lindholm & co sin mediebevisste idiotbragd, selv om Petter Dass, Holberg, Vinje og folkeeventyrene fikk plass selv i denne svært så pene borgerlige bokklubbkanonen. Som sier mest om nålevende litterater, og at selv de beste av dem gjerne arbeider gratis for Dagbladet og NRK, med Bjørgulv Braanen som sjefsideolog.