Alexander Kiellands Plass ligger som kjent i Oslo. I den nye Kielland-utredningen fra Stavanger kommune står det visst at plassen bør ligge i Stavanger: “Nå utfolder Tusenårsstedet seg i all sin prakt i Stavangers mest sentrale uterom, og tiden er inne til å la Kielland endelig få sin plass.” Det har selvsagt mediene fanget opp; at kommunen vil ha det nye Torget til å bli “Alexander Kiellands Plass”.
Kielland-statuen, som byen aldri betalte kunstneren for, står jo der fra før og skotter ned over den nye indiske steinen.
Kielland. Kielland. Kielland. Det er hva mange tror siddisen står og mumler hele dagen innimellom mobilsamtalene. Når skal vi gjøre noe fornuftig med denne 100 år døde dikteren, som var så forbanna kritisk til sitt eget kristen-borgerlige vesen og byens maktkåte kaniner at han måtte ta det ut både i bokform, avisform og som politisk tale?
Vi kunne jo spørre ham selv, han som skrev “Den kombinerede Indretning” og “Om Kunst og Kunstsands”, om hva han mener Torjå - som nå blir Tusenårsstedet med den italienske arbeidstittel “Piazza Siddisi” - faktisk burde hete. Det tenkte jeg, her om dagen, og gikk og stilte med opp nedenfor Kielland-statuen i håp om et tegn eller en hvisken. Og den kom, seint men godt.
Midt på svarte natta, sånn ca kl 03.00, og bare de siste av de altfor tørste kunne følges med øynene seilende hjem over den nye brosteinen, hvisket det lavt med en dødtung stemme fra det tilhogde steinansiktet: “Har du smakt rødvin fra St. Julien?”. Jeg husket passasjen i fra Garman & Worse, hvor konsulen og hans bror har en sjelden lykkestund i den bortgjemte vinkjelleren - som jeg vet ordfører Sevland i mange år har lett etter der oppe på Ledaal. Jeg svarer at joda, hver gang jeg leser Garman & Worse så ender jeg opp med å drikke Bourdeaux-vin fra St. Julien. “Godt”, sa han, “då sleppe eg å se deg seilande øve brosteinen her merr, må tro eg har sitt deg før du begjynte å drikka sjikkeligge vin.”
Jeg undret meg over den brede siddisdialekten. Han fortsatte: “Vett du ka så skjer akkorat nå?”. Jeg sa nei. Var litt redd for at han ville si at jeg stod og snakket med en uthogd stein midt på natta. “De går på jobb i Kuppam. Steinhoggerne. Mennene, kvinnene og ongane. Di så har hoggd ud denne plassen.” Nede ved Fisketorget så jeg en fyr som stod og pissa utfor kaien med armen rundt en jernmann.
“Har du lest den tyske dikteren Brecht? Han kom etter meg.” Han siterte straks fra et dikt som het “En lesende arbeiders spørsmål”, som var noe av et ønskedikt i dødsriket, sa han: “Hvem bygde Theben med de sju portene? / I bøkene står noen kongenavn. / Har kongene slept på murblokker? […] Caesar slo gallerne. / Hadde han ikke engang med seg en kokk? […] Hvert tiår: en ny stor mann. / Hvem betalte regningen?”.
Han tok en liten pause, kikket stivt utover plassen. “Gunnar Roalkvam kom itte Brecht igjen. Har du hørrt nå han lese om an far å di så byggde bådane og alt det andra i Stavanger? Det e kanon bra. Det e mennesker så bygge, vett du. Det e alltid någen så gjørr dridjobben og får regningen om det går dårligt, og så e dorr någen så tar kreditten om det går godt. Før deg va det an far å di så byggde byen, nå e det liga gjerna indiske guttongar.”
Jeg kremtet og spurte lavt om han mente at det mest passende navnet på Torjå var De Fattiges Plass? Han svarte, klart og tydelig nå: “Om di kalle opp denne plassen itte meg gjørr di meg urett. Då ber eg om å bli flytta te ein aen plass. Denne plassen må få et navn så alltid kan minna byen på dette; at det e mennesker så bygge; at i 2008 så finst dorr någe så hette globalisering, kor ein del av utnyttingå foregår så avindustrialisering av Vesten og miljøødelegging av kloden. Siddisar e vel ikkje domme om di e blitt rige. Di e et lesande folk så vett kim an far å di va. Di skjønne kim di fattige e og ka så e bra og dårligt med globaliseringå. Di skjønne at et av di mest fjellrige landå i verden ikkje bør importera stein fra India, i hvert fall ikkje visst folk daue av det arbeidet. Men me trenge å bli minnt på det. Navnet på plassen må formidla dette. Det kan godt ver Di Fattiges Plass. Di så vil kalla plassen opp itte meg, di skjønne ikkje at di gjørr akkorat så adle kaniner alltid har gjort, om di komme i politikarham eller så andre borgerlige maktinteresser; di vil bruga meg te å dekka øve, luga vekk, forfina det heila sånn at alt bare kan fortsetta så før, alt i et forsøg på å glemma det domma og onda. Dorr e alltid någen så vil at folk ska hørra og se akkorat ka di vil. Men om sannheden ikkje finst, så finst dorr menneskelighed og moral, og før moralen igjen så komme brød - te adle. Du vett, tyskerane omgjorde adle konsentrasjonsleirane te Tankesteder itte krigen. Te plassar å minnas og plassar å få øya på någe så me ikkje vil ha igjen. Det e det det handle om. Det e det einaste eg og historien kan brugast te. Meg huske dokker uansett, ser det ud te. Eg kan liga at dokker lese di beste tingå mine. Dokker må gjerna laga et senter så jobbe videre med mine tankar og ting eg va opptatt av. Eg konne tålt et lide smau med mitt navn. Men eg lige ikkje at dokker pynte dokker med meg, byen trenge Di Fattiges Plass møje merr. Og så e det et møje sterkare navn, ikkje minst nå i disse tider, for oss sjøl og for resten av verden, og nærmare sjelå te den byen eg kjente ein gang.”
Jeg kunne ikke dy meg, og sa til ham at jeg var aldeles enig. Da hørte jeg at han lo litt, før han hikstet fram: “Eller ka med Lillebjørn Nilsens Plass?”.
Det var fortsatt humor i den gamle gubben. Jeg kikket opp og forstod at han hadde sagt sitt for denne gang. Jeg gikk rett hjem og skrev ned dette akkurat slik det ble sagt.