reilstad kom

Det gjenger dei fleste Folk som meg, at dei slita burt sin beste Ungdomsmerg med at vera Hestar og det endaa tidt på Ting, som jamvel Hesten er for god til.

Kultur illustrerar människosläktets egen historiska övergång från det lantliga till det urbana livet. Kultur antyder en dialektik mellan det artificiella och det naturliga, vad vi gör med världen och vad världen gör med oss. Om naturen i någon mening alltid är kulturell, är kulturer resultatet av det oupphörliga utbyte med naturen som vi kallar for arbete. Kultur både beskriver det som faktisk har hänt och vad som borde hända. Kultur innehåller en spänning mellan att göra och att bli gjord, och det antyder en politisk åtskillnad mellan evolution och revolution. Kultur kombinerar växande och beräkning, frihet och nödvändighet, här finns föreställningen om ett medvetet projekt, men också om ett överflöd som inte kan planeras. Kultur är lika mycket en fråga om självövervinnelse som självförverkligande. Det inte bara hyllar jaget utan diciplinerar det också, både estetiskt och asketiskt. Kultur är ett slags etisk pedagogik som förbereder oss för en politisk medborgaranda genom att frigöra det ideala eller kollektiva jaget som finns inom oss alla. Ironiskt nog avslöjar en argumentationslinje som går från mänsklighet till kultur och vidare till politiken just genom att sätta politiken främst det faktum att rörelsen egentligen går åt andra hållet – att det vanligtvis är politiska intressen som styr de kulturella intressena och därigenom definierar en specifik version av mänsklighet. Kulturen destillerar alltså fram vår gemensamma mänsklighet ur våra politiska jag, befriar själen från känslor, pressar fram det oföränderliga ur det tillfälliga och tar fram enheten ur mångfalden.

Dypest sett er kultur en moralsk, intellektuell utvikling, og ytrer seg som sådan i mildere framferd, renere gudsbegrep, fornuftigere lover, avanserte samfunns- og statsformer, anerkjent folkerett, fredelig samkvem mellom nasjonene, dyrking av vitenskap, litteratur og kunst, et ordnet oppdragelsesvesen, filantropi, økt hensyn til individets rett til å nå sin fulle utvikling, fintfølelse og velvilje i mellommenneskelige forhold, uimottagelighet for overtro og massesuggesjon, skånsom behandling av husdyr og andre levende vesener.

In 1689 to 1691, a 131 years after the warship Gabriel sunk outside Tananger at Klokkeskjær (Bell Reef), Basho wrote Road to the North. Last week, when Paul Kos was here, his wife Isabel opened the book, and read this story on that random page: “… the same night the land lord told us a story: “A temple bell is lying deep under the sea,” he said. “Once the governor of the province had divers search for it. They found it, but because it lay in an upside-down position, there was no way to pull it up”. Underneath Isabel found this haiku: “village where they ring / no bells — how do they live? / nightfall in spring”. Signs taken for wonders? There will be haiku rhytm to Neighbourhood Secrets and the finding of the five stolen church bells at the bottom of the sea?

1. We will make the biggest jigsaw in history.
2. We will shape the face of the region.
3. We will see it from the moon.
4. We must feel it inside.
5. We trust in participation.

Jeg har sagt ja til å skrive for Rosenkilden i år, medlemsbladet til Næringsforeningen i Stavanger-regionen, som kan lastes ned HER. Jeg har bidratt til The Fjord Coast 2007, og også fått lov til å prøve ut en spalteidé med tittelen “På skrivebordet”. Først ute var påtroppende rektor ved UiS, Aslaug Mikkelsen. Det ble slik: Jeg har vært på professorkontor på UiS hvor jeg måtte grave meg frem gjennom bokstabler og dokumentmapper til den distré beboeren med Robinson Crusoe-skjegg. På kontoret til den nye universitetsrektoren, Aslaug Mikkelsen, hersker derimot total orden. Hun er da også professor i endringsledelse og ikke kaosteori, selv om mange mener det er likheter der. Jeg er på jakt. Ikke etter hva ledere legger på nattbordet hjemme i påvente av at DN ringer for å ironisere over deres mangelfulle lesevaner. Jeg er på jakt etter hva som faktisk ligger på skrivebordene deres. Jeg er på jakt etter lokale lederes lese- og skrivevaner, hva som sikrer deres formelle kunnskap og situasjonelle kompetanse. Jeg er på jakt etter gode tips og eksempler.
Ordnung muss sein?
- Nei, nei. Hun blir lett fortvilet i stemmen ved tanken på en slik vinkling. – Det er kaos her mens jeg arbeider, men når jeg forlater kontoret er alt på sin plass og til å finne igjen dagen etter. Jeg sjekker hennes virtuelle skrivebord. Det samme der. Jeg har knapt sett et så oversiktelig mappesystem på en datamaskin før. I den grad universitetet trenger orden, ligger de godt an, tenker jeg.
Hva med innboksen? Arkiverer eller sletter du? Jeg regnet ikke med at hun var blant dem som bare lot innboksen fylles opp til en uoversiktelig epostmasse.
- Jeg er veldig flink til å slette. Sletting er undervurdert. For å kunne slette må man ha kontroll. Selv om jeg har fått høre at jeg sletter altfor mye. Hun forteller at hun kan få opptil 70 mail en dag. Hun teller opp at hun selv sendte ca 30 i går. Det ligger litt arbeidsdag begravd der.
Ja, hvor mye leser du en vanlig dag?
- Mye. En time avis om morgenen før jobb. Gjerne tre timer i godstolen hjemme etter jobb. Halve helga er gjerne lesetid. Jeg leser nesten aldri på jobb. Da er det møter og skriving det går i. Jeg leser nesten aldri noe på nett, skriver alltid ut.
Hvor mye skriver du en dag da?
- Jeg skriver ca to timer hver dag. En time om morgenen og en time før jeg går hjem. I mellom der er det stort sett møter med master- og doktorgradsstudenter.
Det er de som holder deg faglig ajour?
- Ikke minst. Det er snakk om unge mennesker som ligger i forskningsfronten. Jeg har stipendiater som er fem ganger mer intelligente enn meg, men de mangler erfaring og det store oversiktsbildet. Jeg kan sette ting inn i en større sammenheng for dem, mens de fyller meg opp med ny teori og frisk tenkning. Jeg er ekstremt heldig.
Er du en av dem som er avhengig av mobiltelefon eller chatteprogrammer?
- Nei. Mobilen forbinder jeg med kjedelige timer på flyplasser. Jeg sender kanskje et par sms-er til dagen til familie eller venner. De mobilavhengige som du ser overalt synes jeg i grunnen litt synd på, som om de ikke får lov til å være tilstede. Jeg har aldri chattet.
Hva var den siste boka du leste? Noen anbefalinger til leserne?
- I påsken leste jeg påskekrim, Minette Walters Plagede sinn. Hun er altså en tradisjonsbærer av enkle norske lesevaner, tenker jeg. Hun forteller at hun kjenner til at påskekrim kun er en norsk foreteelse. - I jula var det Drageløperen, av Khaled Hosseini. Det er min anbefaling til Rosenkildens lesere. Meget god og aktuell. Om to bestevenner i Afghanistan med spesielle skjebner, hvor den ene reiser til USA for så å returnere i voksen alder. Jeg hadde hørt om boka, som jeg forstod ikke minst handlet om to vidt forskjellige fortellertradisjoner, men også om lesningens makt, når den ene gutten ikke kan lese og den andre bruker sin leseevne til å undertrykke den andre. Hvor mye mer treffende kan den første bokanbefalingen i denne spalten bli? undrer jeg.
Faglitteratur da?
- Skal jeg anbefale noe faglig sterkt om endringsledelse, som også er allment tilgjengelig, må det bli tidsskriftet Magma.
Er skriving viktigere enn lesing? Og hva er det beste du har skrevet?
- De fleste ville svare lesing. Men det er viktig å huske på at skriving kan hente frem glemte ting. Og at skriving har en langsomhet som sorterer og systematiserer på et fabelaktig vis. Der var ordensmennesket igjen. – Og så har jeg skrevet de beste bøkene i Norge om medarbeidersamtaler. Du vet hva Valla hadde skrevet i hånda hos Skavlan? Medarbeidersamtaler. Hun gliser. Der dukket vel den Aslaug Mikkelsen som ble rektor opp, tenker jeg og smiler tilbake.
Deltar du i samfunnsdebatten? Har du blogg?
- Jeg er redd for å spre meg for mye. Men jo, jeg lagde meg en blogg under rektorvalget. Den er lagt ned nå. Og jeg kan heldigvis svare ja på at jeg deltar i samfunnsdebatten. Men også det er mest rektorvalgets fortjeneste. Jeg måtte. Jeg er ikke noe godt emne for rikssynsing, kun fagsynsing.
Til slutt. Er du bonde eller sjømann? Skjøtter du reviret eller må du alltid overskride grensene dine? Jeg regner med at det er ganske lett å svare…
- Jeg er definitivt en sjømann. Jeg vil alltid ha mer påfyll. Hun trekker været litt, før hun helgarderer: Men med omsorgsevner. På vei ut tenker jeg på Buddha, som sa at mennesker er som krukker. Vi er hva vi lar oss fylle med. Skal vi følge Aslaug Mikkelsen er vi også hva vi sletter underveis. Men Buddha levde ikke i informasjonssamfunnet.

Alexander Kiellands Plass ligger som kjent i Oslo. I den nye Kielland-utredningen fra Stavanger kommune står det visst at plassen bør ligge i Stavanger: “Nå utfolder Tusenårsstedet seg i all sin prakt i Stavangers mest sentrale uterom, og tiden er inne til å la Kielland endelig få sin plass.” Det har selvsagt mediene fanget opp; at kommunen vil ha det nye Torget til å bli “Alexander Kiellands Plass”.
Kielland-statuen, som byen aldri betalte kunstneren for, står jo der fra før og skotter ned over den nye indiske steinen.
Kielland. Kielland. Kielland. Det er hva mange tror siddisen står og mumler hele dagen innimellom mobilsamtalene. Når skal vi gjøre noe fornuftig med denne 100 år døde dikteren, som var så forbanna kritisk til sitt eget kristen-borgerlige vesen og byens maktkåte kaniner at han måtte ta det ut både i bokform, avisform og som politisk tale?
Vi kunne jo spørre ham selv, han som skrev “Den kombinerede Indretning” og “Om Kunst og Kunstsands”, om hva han mener Torjå - som nå blir Tusenårsstedet med den italienske arbeidstittel “Piazza Siddisi” - faktisk burde hete. Det tenkte jeg, her om dagen, og gikk og stilte med opp nedenfor Kielland-statuen i håp om et tegn eller en hvisken. Og den kom, seint men godt.
Midt på svarte natta, sånn ca kl 03.00, og bare de siste av de altfor tørste kunne følges med øynene seilende hjem over den nye brosteinen, hvisket det lavt med en dødtung stemme fra det tilhogde steinansiktet: “Har du smakt rødvin fra St. Julien?”. Jeg husket passasjen i fra Garman & Worse, hvor konsulen og hans bror har en sjelden lykkestund i den bortgjemte vinkjelleren - som jeg vet ordfører Sevland i mange år har lett etter der oppe på Ledaal. Jeg svarer at joda, hver gang jeg leser Garman & Worse så ender jeg opp med å drikke Bourdeaux-vin fra St. Julien. “Godt”, sa han, “då sleppe eg å se deg seilande øve brosteinen her merr, må tro eg har sitt deg før du begjynte å drikka sjikkeligge vin.”
Jeg undret meg over den brede siddisdialekten. Han fortsatte: “Vett du ka så skjer akkorat nå?”. Jeg sa nei. Var litt redd for at han ville si at jeg stod og snakket med en uthogd stein midt på natta. “De går på jobb i Kuppam. Steinhoggerne. Mennene, kvinnene og ongane. Di så har hoggd ud denne plassen.” Nede ved Fisketorget så jeg en fyr som stod og pissa utfor kaien med armen rundt en jernmann.
“Har du lest den tyske dikteren Brecht? Han kom etter meg.” Han siterte straks fra et dikt som het “En lesende arbeiders spørsmål”, som var noe av et ønskedikt i dødsriket, sa han: “Hvem bygde Theben med de sju portene? / I bøkene står noen kongenavn. / Har kongene slept på murblokker? […] Caesar slo gallerne. / Hadde han ikke engang med seg en kokk? […] Hvert tiår: en ny stor mann. / Hvem betalte regningen?”.
Han tok en liten pause, kikket stivt utover plassen. “Gunnar Roalkvam kom itte Brecht igjen. Har du hørrt nå han lese om an far å di så byggde bådane og alt det andra i Stavanger? Det e kanon bra. Det e mennesker så bygge, vett du. Det e alltid någen så gjørr dridjobben og får regningen om det går dårligt, og så e dorr någen så tar kreditten om det går godt. Før deg va det an far å di så byggde byen, nå e det liga gjerna indiske guttongar.”
Jeg kremtet og spurte lavt om han mente at det mest passende navnet på Torjå var De Fattiges Plass? Han svarte, klart og tydelig nå: “Om di kalle opp denne plassen itte meg gjørr di meg urett. Då ber eg om å bli flytta te ein aen plass. Denne plassen må få et navn så alltid kan minna byen på dette; at det e mennesker så bygge; at i 2008 så finst dorr någe så hette globalisering, kor ein del av utnyttingå foregår så avindustrialisering av Vesten og miljøødelegging av kloden. Siddisar e vel ikkje domme om di e blitt rige. Di e et lesande folk så vett kim an far å di va. Di skjønne kim di fattige e og ka så e bra og dårligt med globaliseringå. Di skjønne at et av di mest fjellrige landå i verden ikkje bør importera stein fra India, i hvert fall ikkje visst folk daue av det arbeidet. Men me trenge å bli minnt på det. Navnet på plassen må formidla dette. Det kan godt ver Di Fattiges Plass. Di så vil kalla plassen opp itte meg, di skjønne ikkje at di gjørr akkorat så adle kaniner alltid har gjort, om di komme i politikarham eller så andre borgerlige maktinteresser; di vil bruga meg te å dekka øve, luga vekk, forfina det heila sånn at alt bare kan fortsetta så før, alt i et forsøg på å glemma det domma og onda. Dorr e alltid någen så vil at folk ska hørra og se akkorat ka di vil. Men om sannheden ikkje finst, så finst dorr menneskelighed og moral, og før moralen igjen så komme brød - te adle. Du vett, tyskerane omgjorde adle konsentrasjonsleirane te Tankesteder itte krigen. Te plassar å minnas og plassar å få øya på någe så me ikkje vil ha igjen. Det e det det handle om. Det e det einaste eg og historien kan brugast te. Meg huske dokker uansett, ser det ud te. Eg kan liga at dokker lese di beste tingå mine. Dokker må gjerna laga et senter så jobbe videre med mine tankar og ting eg va opptatt av. Eg konne tålt et lide smau med mitt navn. Men eg lige ikkje at dokker pynte dokker med meg, byen trenge Di Fattiges Plass møje merr. Og så e det et møje sterkare navn, ikkje minst nå i disse tider, for oss sjøl og for resten av verden, og nærmare sjelå te den byen eg kjente ein gang.”
Jeg kunne ikke dy meg, og sa til ham at jeg var aldeles enig. Da hørte jeg at han lo litt, før han hikstet fram: “Eller ka med Lillebjørn Nilsens Plass?”.
Det var fortsatt humor i den gamle gubben. Jeg kikket opp og forstod at han hadde sagt sitt for denne gang. Jeg gikk rett hjem og skrev ned dette akkurat slik det ble sagt.

Att förråda sitt kön, sin nation, sin egen majoritet – finns det något annat skäl att skriva? Och att förråda själva skriften.
– Gilles Deleuze

På Lillehammer stod nylig Vagant-redaktør Audun Lindholm fram som talsmann for en nyoppusset norsk litteraturkanon i 25 verk, i regi av en stadig mer festivalaktig “Norsk litteraturfestival” og et stadig helsedalende Dagbladet. Med på kanonlaget hadde Lindholm bl.a. min gode & gamle Bergen-kompis Eirik Vassenden, nå med postdok som fornavn, foruten kule skrivefolk som Ragnar Hovland og Jan Kjærstad samt noen litteraturvitenskapere med professortittel og noen innbitte kritikere. Men de gode herrer & damer skyter dessverre stort sett bare borgerlig tilpassede bokklubbspurver opp på tabloidscenen. Selv om begrunnelsene er ok lesbare i seg selv, finnes ingen direkte utlegning av juryens kanonforståelse og litteraturbegrep, annet enn mellom linjene og bokstavene i begrunnelsene eller i holdningen på bildene i Dagbladet. Max 5-10 av disse verkene hører hjemme i en ikke-tabloid kanon. I 2004 skrev jeg følgende, da jeg arbeidet med en folkelig motkanon, en popkanon: “Hvor boklitteraturens borgerlige kanon med sine lange tradisjoner hele tiden står i fare for å mumifisere litteraturen, og derfor hele tiden trenger å bli nedkjempet – få reell generasjonsmotstand, aktuell både etisk og estetisk kritikk, en sosialt tidsmessig og samfunnsmessig kamp – der trenger litteraturen i populærmusikken å etablere en kanon, bare for å gjøre seg selv synlig, for å bli tatt på kritikkverdig alvor, for å synliggjøre at nettopp denne litteraturen har historisk lange livslinjer som ble kuttet av tidlig i forrige århundre. Popkanon trengs ikke minst for å kunne aktualisere hele offentligheten med den litteraturen som først og fremst tematiserer og problematiserer samfunnet i sine tekster. Det ville være rettferdig i og med at denne litteraturen lenge har vært den mest utbredte, men også den mest underbevisste, i samfunnet i dag. […] En historisk popkanon finnes forsåvidt allerede. Den finnes gjennom folkediktningen verden over. Den finnes også som en strømning innenfor den borgerlige og akademiske kanon i Vesten, som en egen til dels anerkjent linje gjennom litteraturhistorien. Denne er best utledet av den russiske litteraturfilosofen Mikhail Bakhtin, i hans bok om Rabelais og latterens historie. Bakhtin bruker her Rabelais slik Harold Bloom bruker Shakespeare i sin bok om Vestens litterære kanon, som det prismet hvor litteraturen kan belyses og forklares frem og tilbake i historien. Jeg har, uten å teoretisere særlig over dette, brukt Alf Prøysen på samme måte i denne antologien [les: samtidslyrikkEN], som et prisme som tar opp i seg lyset fra litteraturhistorien; sjangrene, temaene og skrivemåtene, og stråler det videre ut i populærkulturen som sanglyrikk; viser, sangtekster, stubber – og rockepoesi. Den bloomske kanontenkningen bunner dypest sett i en form for universell estetisme, hvor den bakhtinske omvendt fremmer en samfunnsorientert, historisert og dialogisk estetikk. Det vil si en estetikk som også tar opp i seg sosiale og moral-politiske spørsmål av historisk karakter. De er på ingen måter adskilt, disse to måtene å kanonisere på, mange av de viktigste navnene innenfor hver kanon er like sentrale begge steder. Det er klart at ikke minst Shakespeare er viktig også hos Bakhtin, om enn ikke med de guddommelige dimensjoner som Bloom tillegger ham. Omvendt anerkjenner derimot ikke Bloom Rabelais mer enn som en av de ”morsomste” forfattere, men uten å gå nærmere inn på hans verk. Det er klart at Prøysen og det meste av sanglyrikken har størst sjanse til å tillegges kanonisk verdi ved en bakhtinsk kanontenkning.” Norsk kanon nå er mediemoteriktig å legge seg flat for den ganske ekle norske tidsånden, som jeg vil tro står i motsetning til hva de fleste av de kanoniserte unntatt muligens Knut Hamsun ønsket å fremme av kulturforståelse. Både Alf Prøysen og Georg Johannesen manglet for øvrig i Lindholm & co sin mediebevisste idiotbragd, selv om Petter Dass, Holberg, Vinje og folkeeventyrene fikk plass selv i denne svært så pene borgerlige bokklubbkanonen. Som sier mest om nålevende litterater, og at selv de beste av dem gjerne arbeider gratis for Dagbladet og NRK, med Bjørgulv Braanen som sjefsideolog.