I natt drømte eg atte di fant kreftceller i kroppen min. Før eg hadde stått sjikkeligt opp i morges, så ringte di fra jobben te Trudi og sa at hu sko begjynna å selga kreftmedisin. Trudi e legemiddelkonsulent hos Abbott, uden Costello. Då stykke du litt, sjøl om du har sovedyr i auene. Det hette visst Procren, og består av sprøytebehandling mot prostatakreft. Mange injeksjonar visst. Eg håbe ikkje atte eg e sanndrømte. Eg så har våkna møje oftare på nettene i det sista, og vakla pissetrengde inn på dassen opp te to ganger nåttå med halvfodle blæra. Ikkje akkorat någen Vøringsfoss. Alligavel klare eg å skvetta udforbi, ifølge samboaren min. Hu så eg pleie å mobba for det atte hu ikkje klare å få det te på offentligge toaletter. Gjørr sitt fornødne meine eg. Ikkje någe aent. Men prostatakreft! Eg så e så redde for sprøyter så stikke hål i meg. Og eg så tror atte det så me e redde for, det innhente osser alltid. Det positiva her e jo alligavel atte eg vil få dridkorte vei te retta medisinskabet, om eg e sanndrømde og sanntrodde. Det e liksom møje så tyde på det, synst eg, virkeligheden tatt i betraktning. Så e det jo positivt atte det medisinskabet fins på ein dass så samboaren min lett får det te på. Eg vett ikkje om eg gidde å dra an lenger. Drømmetyding slutte liksom aldrigt. Akkorat så med virkelighedstyding. Og bablande dagdrømming i bloggform.