reilstad kom

Ka e det så e stort og brunt og ligne på ein Zebra? Nei, det e ikkje ein bjørn. Det e det sama dyret så Leland Stanford i si tid hadde så mange av på gården sin, der kor Stanford University nå ligge. Det e det sama dyret så fekk Eadweard Muybridge te å finn opp stop-motion bildeseriar allerede i 1872, då han fekk tatt et bilde av ein hest - så jo ligne grassat på ein Zebra nå du tenke itte - med adle fira beinå i loftå. Leland Stanford vedda ittepå 25.000 dollar med ein kompis om hestane alltid hadde ett bein neri bakken nå di sprang eller om di av og te hadde adle fira beinå i loftå. Muybridge stilte opp kamera tett i tett rondt ein galloppbane for å finna det ud. Han fant ud at film finst. Rebecca Solnit har skreve ei goe bog - From River of Shadows: Eadweard Muybridge and the Technological Wild West - om dette og andre ting, så vant pris hos Wired i 2004. Så ka e det så e stort og brunt og ligne på ein Zebra? I tradisjonen itte Ødipus og sfinxens gåte: Ka e det så fysst går på fira, så på to og te sist på tri? må me omformulera te: Ka e det så fysst vakle på fira, så springe på fira og te sist står og sove på fira? Nei, det e ikkje mennesket, Ødipus, det e di djupaua vesenå så hjalp te med å finn opp filmen lenge før Lumiere-brødrene. Den travande versjonen av disse vrinskande (kor komme vrinsket fra?) mobilane ska forresten springa rondt Solvalla i Stockholm i dag. Så derfor e svaret og di dyrå så gjørr at eg av og te bler ølglae og smårige så ein Charles Bukowski. Han har skreve fint om å ver på travbanen og spela på hest i Horses don’t bet on people and neither do I. (Han ville sikkert, slik jeg gjorde 01.mai 1986, gått solidarisk i tog med plakat mot innføring av Lotto.) I dag sedde eg Tre Kronor på Citation og ein høndrings på Going Kronos. Det e di to beste stribelause Zebraane så ska trava i dag. Tror eg. Dagens bloggmoral: Den så har adle beinå på jordå står stille så i et dårligt fotografi.

Coil til Numusic ville vært en passende overskrift i Aftenbladet i 2007. Tre plater mellom 1986 og 1992 som penetrerer og roterer deg er Horse Rotorvator (1986), Love’s Secret Domain og Stolen & Contaminated Songs (1992). Sladderen går nå om at de herrer Reed & Bjelland prøvde seg på de gjenlevende Coil’erne allerede i fjor, uten suksess. Don’t give up. Nå går det rykter om at den geniale franske humørsprederen Jean-Claude Vannier blir et av årets høydepunkt. Det er han jeg tidligere har reklamert for her på bloggen, etter at jeg fikk den himmelsk gladgjørende plata L’Enfant Assasin des Mouches (1972), eller noe slikt som “Barnet som myrder fluene”, av den alltid musikkforskende Geir Egil Bergjord, ofte sett i platesjapper i Frankrike det siste året. Noen kutt, slik som “L’Enfant au Royaume des Mouches” kan du høre på nettet. Vannier var den musikalske bakmannen til Serge Gainsbourgs gigantsuksess på tidlig 1970-tall. Dette er meget lovende sladder.

I natt drømte eg atte di fant kreftceller i kroppen min. Før eg hadde stått sjikkeligt opp i morges, så ringte di fra jobben te Trudi og sa at hu sko begjynna å selga kreftmedisin. Trudi e legemiddelkonsulent hos Abbott, uden Costello. Då stykke du litt, sjøl om du har sovedyr i auene. Det hette visst Procren, og består av sprøytebehandling mot prostatakreft. Mange injeksjonar visst. Eg håbe ikkje atte eg e sanndrømte. Eg så har våkna møje oftare på nettene i det sista, og vakla pissetrengde inn på dassen opp te to ganger nåttå med halvfodle blæra. Ikkje akkorat någen Vøringsfoss. Alligavel klare eg å skvetta udforbi, ifølge samboaren min. Hu så eg pleie å mobba for det atte hu ikkje klare å få det te på offentligge toaletter. Gjørr sitt fornødne meine eg. Ikkje någe aent. Men prostatakreft! Eg så e så redde for sprøyter så stikke hål i meg. Og eg så tror atte det så me e redde for, det innhente osser alltid. Det positiva her e jo alligavel atte eg vil få dridkorte vei te retta medisinskabet, om eg e sanndrømde og sanntrodde. Det e liksom møje så tyde på det, synst eg, virkeligheden tatt i betraktning. Så e det jo positivt atte det medisinskabet fins på ein dass så samboaren min lett får det te på. Eg vett ikkje om eg gidde å dra an lenger. Drømmetyding slutte liksom aldrigt. Akkorat så med virkelighedstyding. Og bablande dagdrømming i bloggform.

SPÅDOM: Den historiske avantgarden i kunsten - dada og surr, situ og futur, Brecht og Debord - vil om et par årtier bli betegnet som blåbær mot den revolusjonen av kunsten og kunstforståelsen som har sin tilsynekomst nå, fra det jeg med en samlebetegnelse velger å kalle det relasjonelle blikket. (Om ikke pengene og de konservative vinner igjen da, som vanligst er!) PS! Husk at avantgarde her er en tilbakevending til en forsaket forskningsfront for en mer kollektiv kunstnerrolle og for kunstformer som vil være noe mer enn kunst for kunstens skyld og pengene for guds skyld. Happy to say. More to come.

Vi har lenge hatt Ballongmagasinet i Oslo som arbeider med lydkunst, eller Pilota i Bergen. Samtidsmusikkleiren har Notam. NRK formidler Ulyd med egen spilledåse og lydkunstens historie. Elinor er et nettsted for elektronisk litteratur i Norden, hvor lyd spiller en rolle. De er alle fabelaktige nettsteder som produserer og formidler i og med lyd. Nå er Lydbokforlaget kommet på banen med en folkelig og halvkommers bruksvariant, som lyder godt. Her kan du lage en adjektivtullefortelling med brokker fra Bibelen, Prosessen, sagaer, Don Quijote og andre litterære storverk, eller du kan dikte deg ditt eget vesle lyddikt eller sette sammen ditt eget absurde kriminalhørespill. Men du kan også sende kjærlighetslyddikt til den du elsker. Riktignok ikke så mange å velge i, ennå, det er jo et salgstrick, dette, for en lydbok med kjærlighetsdikt. Men her avsløres jo også en aldeles enorm formidlingsmulighet for det beste av de korte litteraturformene, gjennom verdens Internettkabler og telefonlinjer. Jeg fikk følgende lyddikt fra min kjæreste; “Elsk” av Arne Garborg (tekstversjon). Det er faen meg dikt det. Jeg husker jeg kunne det utenat i yngre alder. Hva mer kan du få fra den du elsker? Jeg sendte henne Bjarte Hjelmelands opplesning av Gunhild Øyehaugs “Hjorten” i retur. For jeg ser henne klarere og klarere for hver dag som går nå. Jeg tror hun merker det.

Onsdag 28. februar skrev jeg om “Høring om Artotek i Norge” her på reilstad kom. Den 10. april publiserte Aftenposten et innlegg jeg skrev om “Allment artotek i Norge?“. Som regel pleier jeg å skrive blogger som jeg siden publiserer andre steder, i aviser eller tidsskrift. Denne kom altså andre veien. Så gjenstår det å se hva som skjer når departementet behandler saken. Alle høringene kan fortsatt hentes på departementets hjemmeside. 21 høringsuttalelser er d.d. levert. Som jeg skriver i artikkelen i Aftenposten: “Fra lite kunnskap og frykt for den nye digitale kulturen synes nå hele verden å tro at det kun er nettløsninger som teller, med en viss fare for at vi eliminerer samfunnets muligheter for kollektive, sosiale og faglige møter i den fysiske virkeligheten.” Jeg frykter at en slik holdning får gjennomslag, i og med at den ikke kjennes så ressurs- og arbeidskrevende. Men som jeg også skriver: “Det er imidlertid bare om staten legger nok ressurser i potten, at det er noen vits i å starte opp en ny artotekordning i Norge […] Det er videre bare om et artotek forvalter en aktuell kunstforståelse og formidler aktuelle kunstformer, at det bør etableres.” Selv en ensidig nettløsning krever store økonomiske ressurser og de rette gründerne. For bare en kvalitetsløsning kan få den ønskede terskeloverskridende virkning som ligger i begrepet om et allment artotek.

For mye eller for lite Open Port? Skotsk flaskehals eller ei? En organisasjon som helst arbeider med egne interne prosjekt? For store ord eller for liten vilje? Tar 2008 ansvar for visjonen, for de eksterne prosjektene? Har de strategier for å skape en overordnet debatt som vi føler angår oss? Hvordan skal de sørge for folks deltagelse, gjøre 2008 til noe som aktiviserer oss? Hvordan unngå at 2008 blir en festival hvor publikum kun får være konsumenter? Hvordan skal de sikre god kulturprosess og kollektiv etterbruk? Hvorfor ansetter ikke 2008 fem personer umiddelbart som bare skal arbeide med å realisere dette? 2008 er en taus borg om alt unntatt pengestrev. Du får ikke svaret her heller, hos vår eigen lydlege rikskringkasting. Men mye tyder heldigvis nå på at NRK har tenkt å la blodhundene løpe friere. Det spørs bare hvem sine plagg de lar dem snuse på… eller om de kommer for seint, slik som Ben Okri har en tendens til. (Som forresten bidrog med et essay til nabolagskunstneren Alfredo Jaars katalog om alle sine Rwanda-prosjekt, som han gjorde i et hundretalls av verdens byer i fra 1994-1998!)

NRK Rogaland publiserer i dag et radiooppslag hvor også kulturminister Giske er intervjuet, med et utsagn om at åpningen av 2008 og Mangfoldsåret muligvis slås sammen, og legger til at Open Port-tematikken godt kan tenkes å gi innhold til Mangfoldsåret. Det er nye toner, sannsynligvis alt for seint til at lyden blir sirenesang av den grunn. Allerede våren 2006 publiserte jeg i Morgenbladet et lengre idéessay (bloggversjon: Kulturkommisjon til kulturhovedstaden) med følgende spørsmål til kulturministeren: “I stedet for bare å snakke om kultur og næring og tenke instrumentelt om kulturens økonomiske utvinningspotensiale, slik politikere og deres næringsrådgivere med Richard Floridas The Rise of the Creative Class under hodeputa gjerne nøyer seg med i dag, bør Giske se at et nasjonalt program for kulturforståelse og kunsttenking initiert gjennom kulturhovedstaden ville gi nasjonal nytte og lokal kraft, i tillegg til at Stavanger2008 ville få den europeiske dimensjonen som mange av Europas kulturhovedsteder tidligere har manglet, gjennom et uventet og vågalt program med stor internasjonal interesse. En ressurssterk kulturkommisjon lenket opp mot et EU-program, med ambisjoner på vegne av alle verdens nasjoner i en global folkevandringstid med globalisert informasjonsstrøm, det ville gitt omdømme det. Har du slikt mot, kulturminister?” Mitt utgangspunkt var blant annet at Norge ikke burde gjøre som Danmark og lage nasjonal kulturkanon (2006), ei heller gjøre som Sverige og lage et ressurssvakt og festtaleaktig Mångfaldsår (2006), men benytte anledningen med Stavanger som europeisk kulturhovedstad i 2008 til å nedsette en arbeidende og prosjektinitierenede kulturkommisjon med blikk for våre tiders kulturelle kompleksitet og utfordringer for kunsten i samfunnet. Oddsen er fortsatt meget lav på at det blir som i Sverige. I så fall må Stavanger2008 og de tre kommunene dele skylda broderlig med Giske & co for at Stavanger2008 ikke innehar denne representative kvaliteten.