reilstad kom

“Det du ser er sant. Så sant du ser det.” Det skrev Knut Olav Åmås forleden i Aftenposten, etter et besøk på Oslo Nye Teater, hvor Lars Saabye Christensens “Øyet som ser” gikk. Åmås vil med det i mente ha politikerne i Oslo ut på gata for å se med egne øyne de utstøttes faktiske tilstand, før de jager dem bort fra åsynet vårt, slik at vi ikke lenger får øye på dem. Dieter Hildebrandt har nyansert øyets sannhetsgehalt i våre dager: “We believe only in what we see, so since the advent of television we believe in everything.” Jeg kunne tilføyd tabloide avismedier der. Eller som det også er sagt: “Du skal tro på folk som tror på sannheten, og skygge unna dem som mener de har funnet den.” For det har jo aldri vært sant, det som Hegel i sin tid sa, at “det som er fornuftig er virkelig, og det som er virkelig er fornuftig”.

En god kompis har minnet meg på at epostverden har eksistert godt over 10 år allerede, ved å sende meg en kopi av en mail jeg sendte ham for akkurat 10 år siden (den gang mitt virtuelle alias var Jurij), i anledning at jeg tester om den nyinnkjøpte datamaskinen min (den gang en PC og ikke en Mac) er oppe og går med fungerende Internett-linje (den gang gjennom et 56 k modem og ikke en bred Lyse-kabel). Slik står det skrevet i testmailen som åpenbart er avsendt etter å ha innhentet kunnskap om min venns nylige festvirksomhet: Hej då! Dette er å betrakte som nok en test. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å minne deg om faren ved vedvarende alkoholforbruk, og særlig den uhellsvangre effekten av kollosale enkeltinntak flere dager på rad. Det kan føre til psykiske problemer på sikt. Det er heller ikke ukjent at man kan få hallusinasjoner, selv når man tror seg edru og klar, gjerne i form av fargesprakende elefanter, gyngepatter, latteraper, eller som åpenbaringer av mer religiøs art. Dersom du av og til har følelsen av å være Jesus, bør du kontakte lege eller prest, kanskje helst det siste. Dersom du velger å overse slike symptom, skal du vite at du sannsynligvis vil få habilitetsproblemer. Det er mange som mener Jesus bor i himmelen, og at han uansett ikke ser ut som et typisk arisk vesen, i tillegg til at mange nordmenn mener han ikke snakker norsk. Men stå på. Vi lider jo alle av samme seksuelt overførbare sykdom, hvis navn er livet. Jeg tester nok en gang vedleggsteknikken til denne jævla maskinen. Helsing frå Sandnes. Jan Inge

Mens jeg skriver dette hører jeg lyden fra det skjulte skjermbildet av NRKs Internettsider, hvor nettversjonen av ”The Planet” ruller og går i bakgrunnen. Dokumentarfilmen i fire deler, om effektene av at vi så lenge har glemt å behandle verden som ett sammenhengende system.
Samtidig ligger foran meg siste innlegg i det jeg vil kalle rivingsdebatten, igangsatt av Tore Renberg forleden, som ville rive St. Olav-bygget. Tore opptrer her som Stavangers svar på Oslos Jan Erik Vold, som ville rive Oslos nye høyhus heller enn gamle Bislett stadion. Aftenbladet fulgte opp med leserkonkurranse om hvilke bygg som burde rives i Stavanger.
Som ansvarlig for et av prosjektene under Stavanger2008, ”Nabolagshemmeligheter”, som nettopp arbeider med forholdet mellom byen & kunsten, synes jeg enhver debatt om byene våre og de forholdene vi lever under er av det gode. Ja, slike debatter er livsnødvendige.
”Nabolagshemmeligheter” hadde i fjor vår en lignende leser- og seerkonkurranse, med 27.000 avgitte stemmer, men da om hvilket bygg/sted som var det viktigste i byen for den enkelte.
Også rivingsdebatten har ført noe godt med seg, etter hvert. For mange har hevet seg på. Men det er noe dypt konservativt, moralistisk og "kunstneristisk" med selve utgangspunktet, som er fylt med historisk drøm og estetisk regime.
Stavangers byutvikling og regionens totale utvikling handler i dag mer om fortetting, ikke estetikk. Verken historisk drøm eller futuristisk drøm bør få dominere utopiene og planene, bare dette at human- og miljøvennlig kollektivtrafikk bør være viktigere enn eneboligkrav, at uterommene er viktigere enn innerommene, og at politisk langtidsplanlegging av regionen er viktigere enn kortsiktig destruksjon av det som ikke passer inn i estetikernes regime.
Å rive eller ikke å rive, det er altså ikke utviklingsspørsmålet.
Det kan tvert i mot godt være at byens utvikling er avhengig nettopp av å finne frem til de delene av byen hvor høyhus skal ha grobunn. Det er uansett aldeles nødvendig å tenke samferdsel og trafikk minst 30 år frem i tid, og utvikle byene deretter, med det for øye å redusere biltettheten og åpne opp for menneskelig aktivitet over hele byen. Færre eneboliger, færre biler, færre veier. Mer fortetting i byen og langs baner, flere busser og bybane som fungerer sammen som i en hvilken som helst metro-pol, for frie mennesker i flere grønne og/eller aktiviserende uterom.
Byen er ett stort menneskelig sammenhengende system, som igjen er del av ett større økosystem. Systemets innerste kvaliteter har lite med estetikk å gjøre, selv om det får telle med, heller ikke med nostalgi og sentiment over det som var, selv om historiekunnskap er sentral for all planlegging og alt samkvem. Systemet krever ikke riving av St. Olav, men det krever at vi bremser det som bremses kan, f.eks. biler.
Den menneskelige byen handler om plass og deltagelse og offentlighet - om menneskelig atmosfære. Stavanger ligger på en liten stripe mellom hav og fjell på Nord-Jæren i Rogaland, Norge. Også byen vår ligger akkurat i den urtynne, lille lufthinna som ennå strekker seg elastisk rundt kloden – og som kalles jordas atmosfære. Det er eksosen og dens giftige avgassvenner som truer både naturens og kulturens atmosfære.
Vi i oljehovedstaden har et spesielt stort ansvar for å gjøre noe med dette. Å rive St. Olav er et dårlig signal både til oss selv og til resten av verden om hva slags ansvar vi faktisk føler og tar i en slik situasjon.
Å være eller ikke å være, det er nemlig fortsatt spørsmålet.

Lykke er den faste gevinsten av å ta grundig feil.

Den som virkelig visste hva som knytter menneskene sammen, ville vært i stand til å redde dem fra døden. Livets gåte er en sosial gåte. Ingen er på sporet av den.

Ekte wikipedianere er altså medlem av Association of Wikipedians Who Dislike Making Broad Judgments About the Worthiness of a General Category of Article, and Who Are In Favor of the Deletion of Some Particularly Bad Articles, but That Doesn’t Mean They [A]re Deletionist. De beskriver gjerne seg selv slik:
Dersom…
…du på slutten av uka føler en tomhet, og undrer: Hvor ble all tiden min av? Hva gjør jeg med livet mitt?
…du føler at arbeidet ditt på Wikipdia er nyttesløst, og ditt virkelige liv forsvinner.
…ditt sosiale liv holder på å dø, for det de få gangene du treffer venner snakker du bare om Wikipedia, og de synes det er kjedelig.
…du drømmer wiki-kode.
…du blir sur og kranglete når du holder på på Wikipedia, eller når du ikke får gjort det.
…du begynner å lure på hva hensikten med det hele er. Hvilken nytte gjør jeg ved å skrive her?
Da er ikke Wikipedia nyttig for deg, og høyst sansynlig er ikke du lengre nyttig for Wikipedia. Ta deg en ferie!
Men dersom…
…du føler at du er med på noe stort.
…du tror at arbeidet ditt her skaper nytte og kunnskap for mange mennesker.
…du liker å hjelpe andre i sitt arbeid.
…du liker å ta inn over deg andres oppfatninger og synspunkt.
…du kan snakke med andre om andre ting enn Wikipedia.
…du også kan snakke om Wikipedia slik at andre synes det er spennende.
…du skjønner når du trenger en pause.
Da er du på rett sted her på Wikipedia, og vi gleder oss til fortsette samarbeidet med deg. ******
****** Det slår meg at beskrivelsen passer på så mye her i livet, og at vi alle stort sett er genuine vinglefitter (les Ragnar Hovlands Sveve over vatnet) mellom kommersiell rasjonalisme og altruistisk idealisme. Det gjelder å kave til seg en verdensanskuelse hvor man tillater seg selv både å være genuint kunnskapssøkende og stabilt glødende på den livets energi som til enhver tid finnes i eller fremfor oss, hvor vi er redde verken for livet eller døden eller oss selv eller naboen eller penger eller pengemangel eller ensomhet eller sekter eller wiki-deletionists eller hobby-demiurger. GOD PASKE.