Site & Art Symposium i Stavanger sist uke ga tilgang til noe vin på kveldstid, men var intet drikkegilde i sokratisk forstand á la Platons dialogiske formidling. Det vil si: Kjærlighet var også et tema. En uuttalt kjærlighet, stort sett, til kunstpraksis og samarbeidsformer som ønsker å bidra til en fysisk og kulturell offentlighet hvor fornuft og følelser, undring og gjenkjennelse, lokalpolitikk og kosmopolitikk kan ha sin estetiske og etiske plass. Men også helt direkte ble kjærlighet et tema, slik som da en moden kvinne kom bort til meg den siste dagen og spurte om vi trengte assistanse til Alfredo Jaars prosjekt i Nabolagshemmeligheter (jeg er kurator for dette prosjektet sammen med den svenske kunstneren Jörgen Svensson). Hun ville gjerne hjelpe, om hun kunne, en kunstner som arbeidet så dedikert, med hjertet som basis og pulserende måleenhet. Hun følte Alfredo Jaar var en slags kunstens healer, hans arbeider og prosjekt, som han hadde vist oss noen eksempler på under symposiet, var slike som gjorde mennesker hele, mente hun.

Jeg var ikke uenig. Alfredo Jaar har mot, både til store følelser og intellektuell samfunnskritikk av den rammende sorten. Og så er han en retoriker, en som vet hvordan han skal formidle det han ønsker å formidle for å skape den ønskede virkning. Noe som kanskje er kunstnerens viktigste egenskap. Jaars pathos er likevel ikke viktigere enn hans logos som igjen er utlagt med en større ethos. Den menneskelige karakteren er viktigere enn det konkrete budskapet som er viktigere enn det følsomme rommet som skapes hos tilskueren – som er viktig nok i seg selv.

Site & Art-symposiet var vellykket for alle som virkelig er interessert i emnet - eller skjønner hva det handler om. Både Alfredo Jaar og Jeanne van Heeswijk var likevel noe “depressed” av Jørn Mortensen (fra nye Koro, som er gamle Utsmykkingsfondet), og hans snakk andre dag om at kunstnerens beste opsjon i det nyliberale og markedsorienterte samfunnet var “exiting” - ikke å delta, leve hemmelig, non serviam, gjøre seg usynlig, ikke visualisere - for kunsten blir fort til store reklameplakater for det kunstneren egentlig arbeider imot.

For en som har lest sin Georg Johannesen er dette ikke nye tanker, men det samme dilemmaet som all virkelig kunst til alle tider har stått ovenfor. Georg Johannesen mente i sin tid at hans fortid som lyriker (kunstner) hadde ødelagt hans sjanse for å bli tatt på alvor, og dermed ha noen som helst innvirkning gjennom sitt arbeid. Han mente at ”vi kunstnere er i samme posisjon som de parlamentariske konger: Vi er sparket oppover, men vi er uten stemmerett.” Det sa han allerede i 1966, da hans nestsiste rene diktsamling kom ut. Han fant seg andre skrive- og tenkemåter å bidra med; til en rausere norsk offentlighet, til et spissere språk, til en utvidet kunstforståelse – til skjønnhet og avmakt.

Det var derfor interessant å høre Alfredo Jaar fortelle om hvordan han forlot arkitekturen til fordel for kunsten, fordi at han ikke kunne leve med arkitektens avhengighet av en stadig skitnere kapital (men han føyde til at han hadde tatt feil, det var minst like ille i kunstinstitusjonen). Mens det motsatte gjaldt for Vito Acconci, som forlot kunsten til fordel for arkitekturen, for der hadde hans kunstneriske tenkning et visst gjennomslag og virkningspotensiale.

Jeg tror begge har rett, i den forstand at kunsten kan stå for den mangelfulle generalisering og allmengjøring som betegner det moderne, differensierte samfunnet, og at all vandring mellom tenkemåter og kunstformer øker sjansene for gode og virkningsfulle verk som kan ha faktisk betydning for mennesker og steder.

Det er den rene kunsten, det rene rommet og den rene tenkningen som er fienden. Det er den som er tilfreds med å være parlamentarisk konge. Du må være villig til å dø litt, slik Jeanne van Heeswijk formulerte det, for det du arbeider med, både i form av kompromiss og i form av (sam)arbeidsvilje, med evne til å se sammenhenger og strukturer for å måle virkninger.

Og der møttes symposiekunstnerne og budskapet i Jørn Mortensens innlegg – ”Where are the Artists when you need them?” – som på mange måter faktisk var det mest optimistiske innlegget av alle, synes nå jeg. Han, mye mer enn f.eks. kunstfilosofen Oliver Marchart, tegnet opp et arbeidsrom for disse kunstformene, hvor også det utenfor ble synlig. Mer enn det, han skisserte, med utgangspunkt i Bjørvika-prosjektet, kunstnerens spesielle ansvar som arbeider i det offentlige rommet under nyliberalismen og mediekapitalismen. (Jeg tar her ikke opp den spesielle Bjørvika-historien, som imidlertid er viktig og klargjørende, ikke minst om forholdene i Oslo og Norge.)

Mortensen formulerte på sett og vis det samme som mange av kunstnerne presenterte, og kanskje spesielt det som Jeanne van Heeswijk hadde visualisert dagen før, at bare god nok og dyp nok kunnskapsinnhenting og research kan produsere gode og viktige nok verk/prosjekt/prosesser som bør eller ikke bør visualiseres. At det å skape deltagelse og samarbeidsformer automatisk reduserer maktens og kapitalens egennyttige handslingsrom, og øker dermed sjansene for et virkelig offentlig rom.

Alfredo Jaar og Jeanne van Heeswijk anførte imidlertid etterpå at Jørn Mortensen og Oliver Marchart likevel manglet et utvidet fokus på de andre partenes ansvar for det offentlige rommet (og kunstens rolle), og at det mye oftere er kommisjonæren, bedriften, staten, kommunen, institusjonen eller andre parter som ikke gjør godt nok arbeid og forarbeid, og som ikke gjennomtenker det kollektive rommets etiske og estetiske kvaliteter. Men i et symposium hvor vi først og fremst ser på Site & Art fra kunsten og kunstnerens perspektiv er intet mer nødvendig enn å minne nettopp om kunstnerens eget ansvar. For meg ble nettopp det – ansvar og mot – den symposiekjernen jeg i etterkant kunne skrelle meg frem til.

Alfredo Jaar antok at hans arbeider var 90% research og 10% presisjon, og at han oftest brukte mellom 2-6 år på en”public intervention”. Lars Ramberg kalte seg selv en glokal utforsker. Han mente han brukte 6 år på å finne frem til de sju neonbokstavene i ZWEIFEL på Palast der Republic i Berlin. Og de virket.

Strategier for å unngå å være ”nyttige idioter” eller bli ”olje i maskineriet” ble manet frem gjennom kunstnerpresentasjonene. Den ansvarlige kunstneren kan skape verk og prosesser som bidrar til noe mer enn kommisjonærens merkevarebygging. Site & Art Symposium er en del av Stavanger2008, som noen anser som ren merkevarebygging av Stavanger-regionen. Alle er vi innenfor systemet, og kan bare arbeide derfra. Eller slik Georg Johannesen også sa, i et tidlig dikt kalt ”Generasjon” – han som alltid anbefalte eksilet så varmt, både som menneskelig og kunstnerisk posisjon, det ikke å lefle med makten: ”Vi ville melde oss ut av verden / men fikk ikke tak i noe skjema”. At Oliver Marchart på sin side avsluttet sitt innlegg med mitt favoritt-Cohen-sitat gjorde meg straks mykere for hans akademiske begrepssjonglering, og antyder hva kunstneren må gjøre i enden av kunnskapsinnhentingen: ”Ring the bells that still can ring / Forget your perfect offering / There is a crack, a crack in everything / That’s how the light gets in”.

Alle bidragsyterne var skjønt enige om at det kollektive rommet rundt oss ble konstituert av kamp og motstand. Det rene og perfekte rommet var ikke et fungerende offentlig rom. Jeanne van Heeswijk: Field of crisis. Friksjon. Lars Ramberg: Field of doubt. Uneinigkeit. Alfredo Jaar: Field of intervention. Historisk momentum. Oliver Marchart: Field of antagonism. Agoni. Vito Acconci: Field of the impossible. Det usette. Lewis Biggs: Field of contextual sensitivity. Glokalitet.

Habermas’ konsensusbegrep hadde svært dårlige kår. Kunstneren som tror at hans arbeid handler om å bli utstilt og solgt til fremme for karrieren og publikums beundring, han holdt betimelig kjeft. Den institusjonelle kunsten og dens entydige dimensjon av å være instrument kun for seg selv og ingen andre (også kalt autonomi av enkelte menighetsmedlemmer), var uuttalt tilstede som negativ forståelsesramme, hvor kunsten er et frafall av ansvar, og opptrer som kunstnerisme og borgerlig tilpasning. Men som Vito Acconci sa, det er kanskje i design at det største potensialet for estetisk innovasjon ligger i dag. Ingen som var til stede under symposiet glemmer hans ”umbroffella”, hans greske fusjon av et overkroppsplagg og en paraply med utsikt innenfra og refleksfunksjon utenfra. Menneskene hadde tre fysiske lag, mente han; hud, klær, bygninger. Skilpadden var blant hans ypperste arkitekturidoler, sa han.

Per Gunnar Tverbakk og Tone Hansens gjennomgang av outsourcingen og bedriftsgjøringen av Norge, og betydningen for den performative og informative kunsten, hadde budskap men manglet litt på punch. Jeg kan ikke la være å nevne deres bruk av Brechts kalenderhistorie ”Teppeveverne i Kulan-Bulak ærer Lenin” (oversatt av Georg Johannesen), for å antyde to motsatte former for kunst i det kollektive rommet. Brechts diktstrofer antyder også den relasjonelle kunstens forhistorie.

Landsbyen har samlet inn penger for å reise en byste til ære for Lenin, men landsbyen plages av pest. Folk dør. Da kommer et forslag om at landsbyen i stedet for å reise en byste skal kjøpe petroleum og helle over myra hvor den smittefarlige myggen lever, for å utslette disse, og redde landsbyboernes liv. De så gjør på Lenins dag. Men henger etterpå opp en tavle på jernbanestasjonen som forteller om deres valg og handling, alt til ære for Lenin.

Teppeveverne i Kulan-Bulak valgte altså bort den monumentale og tradisjonelle kunsten (statuen kommer av stat, statskunst, maktens kunst) til fordel for det som vi i dag kan kalle et verk med en mer relasjonell estetikk. Tverbakk/Hansen har antagelig fanget denne historien fra Claire Bishops Participation, som også innehar en kritikk av Nicolas Bourriauds begrep om relasjonell estetikk, i hvert fall slik det snevert fremstår gjennom hans snart 10 år gamle bok Relasjonell estetikk, nettopp endelig på norsk. Slik sett forstår vi at relasjonell estetikk og tenkning alltid har vært der, vi har bare kalt det noe annet før, og at det ikke minst handler om å fange helheten i situasjonen og sette kunsten inn i en større sammenheng, gjerne med former for deltagelse.

Når det gjelder lokal mediedekning av symposiet skal den forbigås i stillhet. Mediene er stort sett ganske skamløse entiteter, oftest uinteressert i kunnskap og forskningsfront, rett og slett uten kunst- og kulturbegrep. Sigrun Hodnes knappe refleksjon på Kunstkritikk.no fanger også lite av det mest interessante under symposiet, dessverre, men understreker hennes akademiske posisjon og forsvar av et institusjonelt kunstbegrep også for kunsten utenfor museet - selv om hun åpner døra littegrann på gløtt til slutt, med en slags aksept av at stedsspesifikk kunst kan ha en viss eksistensberettigelse. Jeg har sagt det før: Stavanger er en meget borgerlig andedam med lite utviklede arenaer for kunstforståelse. Personlig synes jeg både kunst-, steds- og offentlighetsbegrepet ble godt knadd gjennom symposiet.

Alfredo Jaar lar for øvrig følgende diktstrofe, fra William Carlos Williams’ Paterson, fare over skjermen når du kommer til hans hjemmeside. Strofen er en liten verdensanskuelse som passer bedre nå, under mediekapitalismen, enn på Williams tid. Den inneholder et humanistisk kunstsyn og et kunstlidenskapelig menneskesyn. Den første verselinja var også tittelen på hans innlegg under symposiet. Han fortalte oss utpå kvelden at han alltid brukte denne tittelen når han snakket om kunst og kunstens vesen rundt omkring i verden:

it is difficult
to get the news
from poems
yet men die miserably
every day
for lack
of what is found
there