Mens jeg skriver dette hører jeg lyden fra det skjulte skjermbildet av NRKs Internettsider, hvor nettversjonen av ”The Planet” ruller og går i bakgrunnen. Dokumentarfilmen i fire deler, om effektene av at vi så lenge har glemt å behandle verden som ett sammenhengende system.
Samtidig ligger foran meg siste innlegg i det jeg vil kalle rivingsdebatten, igangsatt av Tore Renberg forleden, som ville rive St. Olav-bygget. Tore opptrer her som Stavangers svar på Oslos Jan Erik Vold, som ville rive Oslos nye høyhus heller enn gamle Bislett stadion. Aftenbladet fulgte opp med leserkonkurranse om hvilke bygg som burde rives i Stavanger.
Som ansvarlig for et av prosjektene under Stavanger2008, ”Nabolagshemmeligheter”, som nettopp arbeider med forholdet mellom byen & kunsten, synes jeg enhver debatt om byene våre og de forholdene vi lever under er av det gode. Ja, slike debatter er livsnødvendige.
”Nabolagshemmeligheter” hadde i fjor vår en lignende leser- og seerkonkurranse, med 27.000 avgitte stemmer, men da om hvilket bygg/sted som var det viktigste i byen for den enkelte.
Også rivingsdebatten har ført noe godt med seg, etter hvert. For mange har hevet seg på. Men det er noe dypt konservativt, moralistisk og "kunstneristisk" med selve utgangspunktet, som er fylt med historisk drøm og estetisk regime.
Stavangers byutvikling og regionens totale utvikling handler i dag mer om fortetting, ikke estetikk. Verken historisk drøm eller futuristisk drøm bør få dominere utopiene og planene, bare dette at human- og miljøvennlig kollektivtrafikk bør være viktigere enn eneboligkrav, at uterommene er viktigere enn innerommene, og at politisk langtidsplanlegging av regionen er viktigere enn kortsiktig destruksjon av det som ikke passer inn i estetikernes regime.
Å rive eller ikke å rive, det er altså ikke utviklingsspørsmålet.
Det kan tvert i mot godt være at byens utvikling er avhengig nettopp av å finne frem til de delene av byen hvor høyhus skal ha grobunn. Det er uansett aldeles nødvendig å tenke samferdsel og trafikk minst 30 år frem i tid, og utvikle byene deretter, med det for øye å redusere biltettheten og åpne opp for menneskelig aktivitet over hele byen. Færre eneboliger, færre biler, færre veier. Mer fortetting i byen og langs baner, flere busser og bybane som fungerer sammen som i en hvilken som helst metro-pol, for frie mennesker i flere grønne og/eller aktiviserende uterom.
Byen er ett stort menneskelig sammenhengende system, som igjen er del av ett større økosystem. Systemets innerste kvaliteter har lite med estetikk å gjøre, selv om det får telle med, heller ikke med nostalgi og sentiment over det som var, selv om historiekunnskap er sentral for all planlegging og alt samkvem. Systemet krever ikke riving av St. Olav, men det krever at vi bremser det som bremses kan, f.eks. biler.
Den menneskelige byen handler om plass og deltagelse og offentlighet - om menneskelig atmosfære. Stavanger ligger på en liten stripe mellom hav og fjell på Nord-Jæren i Rogaland, Norge. Også byen vår ligger akkurat i den urtynne, lille lufthinna som ennå strekker seg elastisk rundt kloden – og som kalles jordas atmosfære. Det er eksosen og dens giftige avgassvenner som truer både naturens og kulturens atmosfære.
Vi i oljehovedstaden har et spesielt stort ansvar for å gjøre noe med dette. Å rive St. Olav er et dårlig signal både til oss selv og til resten av verden om hva slags ansvar vi faktisk føler og tar i en slik situasjon.
Å være eller ikke å være, det er nemlig fortsatt spørsmålet.