reilstad kom

Jeg anbefaler herved en kunstutstilling for første gang i bloggens historie. Den åpner i morgen kl 14.00. Jeg skal der bidra med en kort introduksjonssamtale med kunstneren. Hun heter Susanne Christensen. Utstillingen heter Domestic Affairs. Den vil skape undring i Sandnes Kunstforening den neste måneden. Den er real bad taste - á la Pablo P. Fretex-kunst.

Det kalles en Encierro, når oksene løper fra rådhuset opp gjennom La Estafeta og til tyrefekterarenaen i Pamplona. San Fermin - en av verdens villeste og galeste fester - varer i ni dager, med okseløp hver morgen. Noen dager er det gale mennesker som fanger oppmerksomheten, andre dager er det gale okser. For oss nordmenn kan det være vanskelig å forstå at tradisjoner som dette kan vare i 500 år, for andre er det selvforklarende. Det er særlig okser som ramler og blir løpende for seg selv som er farlige …

Site & Art Symposium i Stavanger sist uke ga tilgang til noe vin på kveldstid, men var intet drikkegilde i sokratisk forstand á la Platons dialogiske formidling. Det vil si: Kjærlighet var også et tema. En uuttalt kjærlighet, stort sett, til kunstpraksis og samarbeidsformer som ønsker å bidra til en fysisk og kulturell offentlighet hvor fornuft og følelser, undring og gjenkjennelse, lokalpolitikk og kosmopolitikk kan ha sin estetiske og etiske plass. Men også helt direkte ble kjærlighet et tema, slik som da en moden kvinne kom bort til meg den siste dagen og spurte om vi trengte assistanse til Alfredo Jaars prosjekt i Nabolagshemmeligheter (jeg er kurator for dette prosjektet sammen med den svenske kunstneren Jörgen Svensson). Hun ville gjerne hjelpe, om hun kunne, en kunstner som arbeidet så dedikert, med hjertet som basis og pulserende måleenhet. Hun følte Alfredo Jaar var en slags kunstens healer, hans arbeider og prosjekt, som han hadde vist oss noen eksempler på under symposiet, var slike som gjorde mennesker hele, mente hun.

Under en dåp i en Oslo-menighet tidlig april fikk jeg i hendene en invitasjon til medarbeiderfest og menighetsfest i kirka. Nederst på lappen stod det: "Og ikke minst: Vi får møte hverandre og inspirere hverandre til å bygge Gus rike videre på Røa." Som Bob Dylan sang, på Slow Train Coming var det vel: "Man gave names to all the animals / In the beginning, in the beginning. / Man gave names to all the animals / In the beginning, long time ago." Jeg kunne ikke huske at vi mennesker hadde gitt Gud navn ennå, og Gus er i grunnen ikke det første jeg kommer på i så fall. Å navngi Gud uten at vi alle får delta verken i navneutvelgelsen eller dåpsritualet velsignes neppe verken av Bob Dylan eller oss andre. Jeg snudde meg derfor og spurte min svigerbror om han var fornøyd med navnevalget? Philip Alexander er perfekt, svarte han. Det er liksom ham.

For et par uker siden sendte jeg en artikkel til Rogalands Avis med tittelen "Syklistenes dyre rike", opprinnelig en bloggtekst jeg skrev onsdag 04. april. Samme dag mottok jeg flere mailer fra folk som kjenner meg litt. De korte og sinte gikk f.eks. slik: "Hei, var ditt debattinnlegg om syklister i RA torsdag ironisk ment? (Hvis det var det, lurer du sikkert på om jeg er helt blåst som ikke har skjønt det). Eller har fingrene bare gått halt bananas på PC-en?". De lange og høflige gikk gjerne slik: "Har akkurat lest din kommentar i dagens RA og er litt "øvejidde". Jeg sykler mye selv mellom Sandnes og Stavanger og har nok i alle fall et noe mer nyansert syn på saken enn deg. Som deg irriterer jeg meg også over agressive syklister som følger to sett trafikkregler. De bruker sykkelsti og er dermed såkalte "myke trafikanter" når det passer dem og så skifter til veibanen når det passer slik. I lyskryss med rødt lys velger de ofte en kombiløsning som gjør det mulig å komme videre selv på rødt lys. Når det er sagt er jeg personlig veldig klar over hvem som får svi i en kollisjon uansett hvem som har retten på sin side, og jeg prøver å avpasse syklingen etter dette. Dette til tross for at jeg nok er å regne som en "rask syklist", ved mange anledninger dekker jeg nok distansen Stavanger-Ganddal raskere enn både buss og hva du klarer med bilen. Min erfaring er at jeg ikke under noen omstendigheter kan regne med at bilistene tar noe hensyn til meg. Jeg må derfor være våken og på alerten, å prøve og gi tegn for hva jeg har tenkt og gjøre. Jeg har også funnet ut at med blikkontakt og et smil så går det meste veldig bra. Når det gjelder vikeplikt der sykkelsti krysser vei så er det et ruskete område. Bilister har fokus på biltrakfikk fordi de i liten grad er vant til å ha fokus på sykler. Sykkelstiene ligger ofte inntil hekker ol. som gjør oss mindre synlige i et kryss. Bilistene må ofte over sykkelstiene før de får oversikt over vegen. Syklister ønsker alltid å begrense antall stopp, selvfølgelig fordi det koster krefter å få opp farten igjen. Jeg vet ikke hva som er en god løsning. Mulig vanlig høyreregel kunne brukes. Du har vikeplikt for syklister og bilister fra høyre, det samme har syklistene som nærmer seg et sted der sykkelstien krysser en veg. Skiltingen måtte blitt der etter. Avslutningsvis har jeg lyst å si at med tanke på trafikksituasjonen på Nord-Jæren, miljøfokus, helsefokus etc så er jeg nok redd for at vi syklister er kommet for å bli. Antakelig vil det bli flere og flere av oss. Med masse kø og et begrenset kollektivtilbud som kommer vi oss rett og slett raskere frem på den måten. La oss håpe at samferdselsmyndighetene legger til rette for at både kollektivtrafikk, gående, syklister og bilister (i prioritert rekkefølge) kan ferdes i Rogaland med minimal fare for skade på helse eller lakk. Ellers tillater jeg meg å si takk for sist.". Jeg brukte stort sett denne svarmailen: "Hei, Jeg er syklist på min hals, med syklistens erfaringer og nær-døden-opplevelser. Da det stod i avisa at syklister skulle få forkjørsrett på sykkelstier (legg merke til navnet), tenkte jeg på hvor sykt samfunnet vårt - vi - må ha vært opp til nå, som har tillatt bilene forkjørsrett selv på sykkelstier. Så tenkte jeg på hvordan en gal bilist ville se på nyheten, og så skreiv jeg et innlegg på vegne av ham. Ironi måtte da bli grepet, men helst i en form som kunne lure frem den gale bilistens sjåførbrødre, i en tone som ikke gjorde det så lett å avgjøre avsenderens egentlige mening. Artikkelen starter likevel med: Det lyder som tidenes aprilsnarr, og det finnes mange andre spor og tegn i overdrivelser og språkføring som tilsier at dette sannsynligvis ikke er klar tale fra skriverens side. Bifall til denne artikkelens bokstavelige ethos må uansett kunne tolkes som om man synes uvørne syklister er god nok grunn til nesten-mord, osv. At du ikke tviler særlig mye på avsenderens budskap tyder på at ironien er godt nok skjult. Kanskje for godt… PS! En bakgrunn for teksten er også at jeg hørte om et tilfelle i fjor, hvor en kvinne ble nedkjørt på sykkelstien. I tillegg til store fysiske skader fikk hun altså skylda for sammenstøtet med dertil hørende forsikringsplunder. PS!! Alle bilister trenger syklisterfaring for å skjønne hvor fort bilen gjør dem til dårligere mennesker, med lite tid og liten empati. Bilen har kvaliteter som gir gode kulepunkt på CVer for oppholdstillatelse i helvete. (Selv om det nok er et toveis erfaringsbehov for noen ekstremsyklister ;-)) Takk for sist forresten. Og hils alle kjente. alt godt, Jan Inge."

“Det du ser er sant. Så sant du ser det.” Det skrev Knut Olav Åmås forleden i Aftenposten, etter et besøk på Oslo Nye Teater, hvor Lars Saabye Christensens “Øyet som ser” gikk. Åmås vil med det i mente ha politikerne i Oslo ut på gata for å se med egne øyne de utstøttes faktiske tilstand, før de jager dem bort fra åsynet vårt, slik at vi ikke lenger får øye på dem. Dieter Hildebrandt har nyansert øyets sannhetsgehalt i våre dager: “We believe only in what we see, so since the advent of television we believe in everything.” Jeg kunne tilføyd tabloide avismedier der. Eller som det også er sagt: “Du skal tro på folk som tror på sannheten, og skygge unna dem som mener de har funnet den.” For det har jo aldri vært sant, det som Hegel i sin tid sa, at “det som er fornuftig er virkelig, og det som er virkelig er fornuftig”.

En god kompis har minnet meg på at epostverden har eksistert godt over 10 år allerede, ved å sende meg en kopi av en mail jeg sendte ham for akkurat 10 år siden (den gang mitt virtuelle alias var Jurij), i anledning at jeg tester om den nyinnkjøpte datamaskinen min (den gang en PC og ikke en Mac) er oppe og går med fungerende Internett-linje (den gang gjennom et 56 k modem og ikke en bred Lyse-kabel). Slik står det skrevet i testmailen som åpenbart er avsendt etter å ha innhentet kunnskap om min venns nylige festvirksomhet: Hej då! Dette er å betrakte som nok en test. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å minne deg om faren ved vedvarende alkoholforbruk, og særlig den uhellsvangre effekten av kollosale enkeltinntak flere dager på rad. Det kan føre til psykiske problemer på sikt. Det er heller ikke ukjent at man kan få hallusinasjoner, selv når man tror seg edru og klar, gjerne i form av fargesprakende elefanter, gyngepatter, latteraper, eller som åpenbaringer av mer religiøs art. Dersom du av og til har følelsen av å være Jesus, bør du kontakte lege eller prest, kanskje helst det siste. Dersom du velger å overse slike symptom, skal du vite at du sannsynligvis vil få habilitetsproblemer. Det er mange som mener Jesus bor i himmelen, og at han uansett ikke ser ut som et typisk arisk vesen, i tillegg til at mange nordmenn mener han ikke snakker norsk. Men stå på. Vi lider jo alle av samme seksuelt overførbare sykdom, hvis navn er livet. Jeg tester nok en gang vedleggsteknikken til denne jævla maskinen. Helsing frå Sandnes. Jan Inge