reilstad kom

Jeg vet ikke om Stavanger2008 vet det, men hos det kulturelle nettsamfunnet Underskog finnes det en samtaletråd som handler om Stavanger2008. Akkurat som med Stavanger-kunstnerne som nylig publiserte et kritisk debattinnlegg i Ballade, gir innleggene i Underskog en følelse av dypeste skepsis og mistro til kulturhovedstaden. Selv om enkelte av forfatterne har en temmelig vag kulturforståelse og et heller tilbakestående kunstbegrep - det er antagelig unge mennesker fra kule Oslokjellere som skriver det meste her - så er det absolutt leseverdig om forståelsen av Stavanger2008 blant kulturfolket så langt. Her følger noen gullkorn og noe smådritt i stjålne bidrag som ikke er korrekturlest:

Skal du se bare en film på kvinnedagen må du velge Notes on a Scandal. Det er den første filmen på 30 år hvor mannen i et kvinnedrama fremstilles som en mulig helt - riktignok en tøffelvariant, men dog; leken og kvinnelig. Kvinnene derimot fremstilles som om de har gått på mannsskole i 30 år og boret opp alle sine dødssynder til åpne avløp verdige antagonistene i en moderne forfallstragedie. De er tomme skall med moralen til den som misunner alle alt, men som fortsatt tror de er undertrykte og gode mennesker langt utover andre. Det går kraftig til helvete under den insisterende gjentagelsen og vibrasjonen i Philip Glass’ eminente musikk, som er filmen i stedet for å lage lydbilde til den. Det er en god stund siden jeg skjønte dette, at feminsimen er kvinners store forsøk på å erobre menns dårligste kvaliteter - mens vi menn i det stille overtar alle de gode karaktertrekkene kvinner en gang hadde. Mitt forslag til parole for kvinnedagen er derfor: "Notes on a Scandal". Som en selvironisk og selvkommenterende vri på 8.mars-toget. Det hadde vært noe som satte fart på kvinnefrigjøringen. Når jeg blir spurt om jeg er feminist pleier jeg å svare at det nok er umulig for meg siden jeg er for både likestilling, kvinnefrigjøring og mannsfrigjøring. Feminismen tømmer for mange friske barn med synergiske lemmer ut med badevannet, renodler misunnelse og femisjåvinisme for å "likestilles" den mannlige pendanten - men uten altfor gode resultat i samfunnsstrukturene og dypkulturen, selv om det norske samfunnet på den kulturelle overflaten er gjennomfeministisk og feminisme er den mest politisk korrekte bekjennelse overhodet i Norge. Feminismen er jo allerede i navnet et skandalenotat. Det som trengs er en modig fusjon med en gedigen navnedebatt á la StatoilHydro, hvor vi romslig og gavmildt deler på våre beste egenskaper, energier og friheter, og hvor begge kjønn kan styrkes og frigjøres. Kvinner trenger å se med menns blikk like mye som vi trenger å se med deres. Liten gåte til feminister her til slutt: Hvorfor har menn brystvorter og kvinner klitorale orgasmer? (Svar fra janinge@reilstad.com). PS! Jeg må innrømme nylig å ha gått til anskaffelse av oppdaterte verk på feminismen (noen år siden sist jeg gadd lese slikt), og tenker lese dem med en disippels hengivenhet og ikke som djevelens advokat. Når jeg snart kommer opp med mine forslag til fusjonsprosess og navnebytte skal det være like mye som feminist som maskulinist. Imens: Arbeidere og arbeidersker, foren eder! Og Fett er jo bittelitt fett da, om du vil følge med på de unge og hipt frigjorte kulturfeministene i Oslogryta. Og glem ikke filmen.

Hva er det motsatte av vold? Det motsatte av vold er språk. Hvor får språket sin mening fra? Språket få sin ytterste mening fra vold. Fordi alt språk i sitt innerste vesen er forsøk på å redusere volden, aggresjonen, dødssyndene. Volden er pur natur, barbar, tarmsystemets surkling, sultfølelse i en ennå ikke utmagret kropp, instinktiv overlevelse med et snerr eller et smil rundt spisse tenner, selvoppholdelse - vold er knyttet til ord med selv foran. Vold som snakker - en overgriper som forklarer seg - er vold som forsøker å komme over til andre bredden. Til samfunnet og kulturen. Eller bedre: Til en menneskelig kultur. En menneskelig kultur er en samfunnsformasjon basert på vennskap og samtale. Vennskap og samtale er språkliggjøring mellom åpne øye- og ørepar av alt som treffer oss mellom livmorutpress og dødskramper, som jo er en slags vold det også. Slik har den aller mørkeste volden - urvolden i livets vold - sin motsetning ikke i språket, men i stillheten. Nirvana. PS! Så kan du lure på om det var mora til Ron English som hadde tekstideen til reklameplakaten under…og på hvor uendelig langt det kan være til den andre bredden? Ja, finnes det egentlig noen på andre bredden? Kanskje finnes vi bare på svøm?

1. Hvor mye koster en 114 m2 leilighet med 3 soverom i Golfville Resort?
2. Får du en egen 9 hulls bane på selve resorten og spillerett på en 18 hulls?
3. Får du tilgang på 8 tennisbaner, fotball- og volleyballbane?
4. Hva er forventet avkastning på utleie 30 uker i året?
5. Hva kjennetegner den økonomiske utviklingen i Brasil?
6. Lurer du på hvor jeg fant disse idiotiske spørsmålene (sammen med en Telenor-reklame for generell nedbemanning av norske arbeidsplasser), som jeg hadde midt i trynet i 45 minutter - eller har du aldri reist med Norwegian?
7. Lurer du på om Jan Erik Vold kaller det å ta fly for "å drepe isbjørn"?
8. Lurer du på om det var mora til Ron English som hadde tekstideen til reklameplakaten nedenunder?
9. 
10. Lurer du på om du er blant de utvalgte med intelligent design?

Jeg håper alle fikk med seg den gode dokumentaren på NRK2 forleden, om den New York-baserte kunstneren Ron English og hans livslange virke innen streetart, adbusting, kulturjamming og alle de andre formene for protestkunst og idealistiske kunstnerstrategier i det offentlige rommet. Perlene kom tett som på Hollywood-kvinnenes smykker hele filmen gjennom. I dag er han derimot hot for flere enn politiet, McDonalds og Camel. Kunstinstitusjonen får ikke nok nå, og han må tegne og male på små og store lerret for å tilfredsstille etterspørselen, som bare øker når prisene stiger, slik det alltid har vært der i gården. Noe av det bedre han har gjort de siste årene, er hans utallige popkulturelle Guernica-variasjoner. Guernica á la Guerilla-Ron. Jeg serverer her hans Cowgirl- (Cowgirl Guernica), Disney- (Times Square) og Simpsonsversjon (Snoopy vs. The Simpsons) av Picassos ramaskrik i muralform til Verdensutstillingen i 1937, som opprinnelig avbilder fascistenes bombing av den baskiske byen Gernika og den spanske republikkens ånd. Her er det en annen ånd som regjerer. English er som Picasso i dag en del av kunstens kanon og motkanon. Han er et sikkert oppslag i den nye kunsthistorien som vi snart skal skrive, som vil medføre at ethvert museum & galleri fra nå av må bygges i glass, og med egen vegg for billboards. Dokumentaren kan kjøpes HER.

Intervjueren er en av de unge fremadstormende formgiverne som har smakt på Eple. I forhold til den kristne gudens eple i Edens Hage, virker Steve Jobs’ Apple motsatt - man forlater det jordiske Microsoft-helvetet til fordel for Mac-paradis straks man har tatt en liten bit. Vi venter vel begge på iPhone, Erik og jeg, hvor vi sikkert laster ned låta "Eple" med Røyksopp som ringelyd og videoen som skjermsparer. I mellomtiden har han intervjuet meg per Mail, som er navnet på epostprogrammet som følger med en Mac. Han er min langhårede nevø. Han ville vite mer om Broken Column; verket, kunstneren og boka. Han skolerer seg for tida i formgivning og medier & kommunikasjon ved Forus VGS. Han spurte:
Hvorfor tror du Antony Gormley valgte Stavanger til sitt Broken Column-proskjekt?
- Det var nok mer Stavanger som valgte Antony Gormley. Det begynte med at galleristen Arve Opdahl fikk Gormley til å sette opp sitt verk Another Place på solastranda i 1997. Dette verket hadde først stått på den langgrunne stranda i Cuxhaven i Tyskland. Gormley er en etterspurt kunstner internasjonalt, og har arbeidet i alle verdensdeler. Slik sett var det et scoop av Opdahl å få Another Place hit. I starten var det mye motstand, men etter hvert ble Another Place en av de største suksesser i norsk kunsthistorie, målt i antall besøkende. Suksessen ansporet ordføreren i Stavanger og andre til å be Gormley komme opp med et forslag til en mer permanent kunstinstallasjon i Stavanger.
Hva tror du kunsteren mener når han velger Broken Column som tittel for proskjektet sitt?
- Broken Column har flere betydningslag. På norsk blir det Brutt Søyle eller Brutt Kolonne. I høyden utgjør skulpturene en brutt søyle på 23 x 1,95 cm. De 23 skulpturene står oppå hverandre fra den første med føttene nede i havnebassenget til den siste alene i utstillingsrommet i Kunstmuseet. Men det er en konseptuell søyle, en tenkt søyle altså, for de står ikke bokstavelig talt oppå hverandre som en søyle, men de står oppå hverandre om man kun leser topografiens høydemeter. Den nederste stikker akkurat så mye opp av havet ved skjæret Natvigs Minde i havnebassenget, at den ville berørt den neste som står og skuer utover Vågen akkurat under tærne, om den fysisk stod under denne. Skulpturen i Vågen angir igjen den retningen alle skulpturene står vendt, 10 grader mot vest, som for Gormley er det historiske blikket som har definert Stavanger, både økonomisk og kulturelt. Blikket mot havet, fisket, olja, verden, utreisen og hjemreisen, angsten og lengelsen. Samtidig er det snakk om en brutt kolonne i den fysiske virkeligheten. Vi oppdager dem bare spredd utover, enslige og jernbrune skikkelser som man ikke vet om er vennlige eller fiendtlige. Slik sett spiller tittelen også på en oppløst militærkolonne, restene av et fellesskap som er splittet opp. Metaforisk talt kan de kanskje best avleses som en slags innvandrere, som heller avleser oss enn byr frem svar på sin egen gåte. Husk også: Søylen er det bærende element i bygningskunsten fra tidlig tid, og det i de fleste sivilisasjoner, ikke minst den europeiske. Skulpturene er vage avstøpninger av kunstneren selv, som ligner de første universelle skulpturene laget for tusener av år siden (Kouros-skulpturer) mer enn moderne statuer som prøver å ligne på et spesielt historisk menneske som har utført bravader det passer makten å hedre.
Har statuene vært bra for Stavangers internasjonale rykte? Og på hvilken måte da?
- Ingen andre byer i verden kan by på akkurat et slikt verk som Broken Column. Det vil derfor alltid være interessant for turistene, i hvert fall de med kulturelle tilbøyeligheter. At en norsk by med så få innbyggere byr på et så spesielt verk, blir garantert lagt merke til også av andre. Juryen i EU som ga Stavanger status som europeisk kulturhovedstad uttalte seg f.eks. positivt om Broken Column. BC vil langsom bli ett av de få kjennetegn som knyttes til Stavanger, slik som: olje, Viking, trebyen, Kielland, naturen og altså; Broken Column.
Kan du forklare forskjellen på forfatterens (deg) og kunstnerens (Gormley) syn på Broken Column?
- Gormley ville helst ha en bok om Broken Column som hyllet ham selv og verket, som beskrev prosessen med å installere verket fra hans og kunstinstitusjonens side. Mer som en bragd. En bok han kunne bruke til å skryte av seg selv, en hagiografi (helgenbeskrivelse) helst med fine bilder i coffeetable-form. Det samme ville antagelig også byens politikere, som nærmest av natur vil se på Broken Column mest som en del av en slags merkevarebygging av byen. Men Broken Column er et meget spesielt kunstverk i det offentlige rom, som mer enn andre slike verk er avhengig av de vanlige menneskene som omgir verket – oss. Jeg laget derfor en bok som beskrev prosessen fra byens side, hvor debatten, protestene og betydningen av verket først og fremst ses med innbyggernes øyne. Jeg la vekt på møtet mellom kunsten og menneskene i byen. Gormley ville kun ha fokus på kunstverket.
Hva syns du om offentlig kunst?
- Offentlig kunst er kanskje et dårlig begrep. Kunst i det offentlige rom er bedre. Kunst i det kollektive rom enda bedre. For mye av det viktigste offentlige rommet er ikke offentlig lengre, det er privat, f.eks. i et kjøpesenter, men det er fortsatt kollektivt, for de fleste av oss, selv om det er vakter der som kan sile oss og overvåke oss. Uansett er denne kunsten den mest interessante og den viktigste kunsten i dag. Det er også den vanskeligste, ikke minst for kunstneren. Som må forholde seg til helt andre kategorier enn i museet eller galleriet, hvor veggene er hvite, publikum det samme og alt er lov. Men i galleriet blir kunsten eksklusiv, for en menighet. I det offentlige rommet blir kunsten kollektiv. Noe vi kan eller må ta stilling til. Det liker jeg. Slik er den for fellesskapet mer enn individet. Demokratisk orientert. Og den skaper debatt og samtale om våre omgivelser, som vi dessverre altfor ofte tar for gitt. Men jeg er ikke for statuen. Statue kommer av et begrep om stat, om makt. Statuen er representasjonen av makten i et samfunn, helt ned på individnivå. Hva var det første amerikanerne gjorde etter invasjonen av Irak? De reiv ned statuene av Saddam Hussein. Hvem har en statue de kaller for Frihetsstatuen, som om de eide friheten? Det er antagelig mulig å si noe svært interessant om et samfunn bare ved å avlese kunsten i det offentlige rommet på stedet.
Hvilket budskap tror du kunstneren vil formidle med disse rustne mennene?
- Gormley er en filosofisk kunstner. Han ville at skulpturene skulle være et slags speil for tilskueren. At vi skulle se oss selv i dem. Tenke litt. Det liker jeg. Det er et godt mål for all kunst. Når Gormley har valgt jern som materiale, sier han at det er fordi at jern ruster, er forgjengelig, slik som det meste på jorda, ikke minst mennesket. ”Rust never sleeps”, som Neil Young sang så fint en gang. Han vil antagelig fortelle oss en historie om at vi mennesker er i samme båt (column), men at tidene er slik at vi blir mer og mer alene (broken) og at vi alle skal dø (jern). For meg er Broken Column mer å betrakte som spørsmål: Skal vi ta i mot disse innvandrerne? Skal vi leve sammen eller mot hverandre? Skal vi ta døden alvorlig slik at vi kan leve bedre nå? Det fine med god kunst er jo at hver enkelt kan finne frem til sine egne mest relevante spørsmål i den. Slike spørsmål man ellers gjerne glemmer i hverdagens arbeidsstress, karrierejag og mediemas. ”Livet er noe som skjer mens du planlegger morgendagen”, som John Lennon sa. Kunsten på sitt beste er derimot som eplet i Edens Hage. Den opplyser verden og deg selv, og gir deg og/eller omgivelsene muligheten for å gjøre mer radikale valg enn å bekjenne deg til Apple.

I dag starter nok en ny fase i Nabolagshemmeligheter. Den første kunstneren skal presentere sin første idé for kunstprosjekt for et av våre åtte steder. Det er snakk om et sosialt eksperiment uten sidestykke i Stavanger og Norge, som eventuelt vil eksplodere midt i den åpne porten som byen ønsker å være i 2008. To be continued!