Jeg kjenner mennesker som om morgenen nøye måler opp sin dose med kruskakli og ren gulrotjuice før de setter seg ned foran en storskjermet kabelteve med et lass ukeblad. Jeg kjenner mennesker som ser særdeles godt ut, men som høres ut som toaletter når de åpner munnen. Du er hva du spiser, sier de. De er nøye med kosten for det påvirker fordøyelsen og utseende. Hva de stapper i seg med betydning for hvordan fornuften, sjela og åndslivet blir seende ut, det driter de i. Du er ikke hva du spiser av åndelig føde, sier de. Menneskesyn, virkelighetsforståelse og verdensanskuelse er medfødt eller noe de har funnet opp selv i sjette klasse, og som kabelteve, vege og ukeblader bare kan bekrefte. Disse småborgerlige blir stadig flere etter som de blir stadig tommere og stadig penere. John Lennon synger fortsatt om dem på "Working Class Hero": "Keep you doped with religion and sex and TV, And you think you’re so clever and classless and free, But you’re still fucking peasants as far as I can see." De er den innerste pingvin og den ytterste påfugl. De er arbeiderbevegelsen som kom hjem til fin bil, pent hus, flinke barn og ren overflate - og som nå nekter å bevege seg mer, utenom for å bli sett på som pene og vellykkede. Målet er å leve lengst mulig uten å være i friksjon med omverden - som om de ikke hadde levd. To be or not to be, that’s the question, sa Shakespeare en gang på vegne av Gud, som jeg vil tro gråter en liten skvett når noen bruker 90 år på ikke å være noe, om de ser aldri så godt ut når de kommer til døden. De er småborgerheltene. De redder jula og aksjemarkedet og den frie pressen og er kun lojale mot penger, arbeidsgivere, autoriteter og tabloidaviser. Småborgerheltene vil være rike uten å kunne noe, de veier sine tall på gullvekt sammen med kruskaklien, mens ordene går rett i aviskorga. Derfor regjerer de også med stø kurs. :-)