reilstad kom

DENNE TEKSTEN ER PUBLISERT SOM KRONIKK I SA I DAG. SIGNERT BÅDE MEG OG JÖRGEN, SOM LEDERE AV NABOLAGSHEMMELIGHETER:
I 2003 ble det arrangert en konferanse i Stavanger om betydningen av å være en europeisk kulturhovedstad. Den anerkjente EU-kjenneren og kulturforskeren Robert Palmer holdt et bejublet innlegg, hvor han listet opp mulige fallgruber for Stavanger2008 basert på erfaringer med tidligere europeiske kulturhovedsteder.
    Palmer sa bl.a. at det var typisk at man på et tidlig stadium snakket med store ord om prosesskvalitet, miljøbygging og etterbruk, mens realiteten opprant kun med medievennlige eventkvaliteter i underholdningsformat. Mange kulturhovedstadsår lignet mer på en kjendisfestival enn en reell kultursatsing, fortsatte han. De som hadde mislyktes, det var det han sa, var dem som hadde laget underholdningsfest for alle uten et tilbud om refleksjon og ettertanke rundt. De som ga blaffen i en langsiktig utbygging av myk og hard infrastruktur – altså fagmiljø og fysiske arenaer – på kulturfeltet. Det var akkurat de ordene han brukte, han som hadde studert alle tidligere europeiske kulturhovedsteder. Pass dere for festivalfella, sa han.
    Vi føler oss kallet til å minne om dette, når det nå er ca 10 måneder igjen til åpningsseremonien. Kulturhovedstaden trenger nemlig en overordnet debatt om innholdet og sjela mer enn småpirking med neglefil i logoen og merkevaren.
    Vi gjør det også med den lokale kulturbyråkratens ord i øret, som spådde at satsingen på Open Port vil bli aldeles uten kritikk og selvkritikk. For alle vil ha en vennlig dansefot eller en lojal godarm innenfor, mente han.    

Le Monde lyser bedre og bedre opp. Avisa handler ikke om månen eller dens jordiske tidssønn på rundt 30 dager. Le Monde handler ikke om seg selv, slik så mange andre aviser gjerne gjør, men om Le Monde: Verden. Det er Le Monde Norden jeg snakker om, den norskinitierte versjonen av et skandinaviskspråklig Le Monde, med Truls Lie som gründer og redaktør. Nå har Le Monde begått noe så viktig som et globaliseringsatlas, en kartlegging av globaliseringen og dens effekter verden over nedpresset til 198 lett lesbare og tungt reflekterende sider. Jeg er imponert. Forordet spør deg: "Spørsmålet i globaliseringens tidsalder er om det er grobunn for verdensborgeren, kosmopolitten. Kan folkeretten videreføres i en verdensborgerrett – ikke basert på frykt, men på en fornuftig idé om fellesskap mellom folk og individer? Kan en sosial kapitalisme ta bukketak på den finansielle globaliseringen? Kan FN styrkes for å hindre sammenstøtene mellom kulturer og nasjoner? Kan FN samordne en ny global miljøorganisasjon? Kunne et slikt globalt fellesskap tatt sterkere tak i klimaproblemer, forurensning, sult, epidemier og helse? Et slikt globalt orientert politisk miljø – som i dag hindres av nasjonale «festninger» – krever et kosmopolitisk sinnelag. Kosmopolittene er arvtakerne til de gamle anarkistiske adelsmennene på vei fra en revolusjon til en annen. Det å ha et kosmopolitisk sinnelag er å leve i et åpent inkluderende verdenssamfunn der man oppøver fellessansen, fellesskapssansen eller sansefellesskapet – om det er kulturelt, kunstnerisk eller samfunnsetisk." Globaliseringsatlaset kan bestilles i nettversjon til skarve 98 spenn, tilsendt papirversjon koster 1 krone per side. Endelig et fornuftig bokmerke til nettleseren. Om papiravisa Le Monde Norden til tider kan bli überakademisk og fremmedordfetisjistisk av det franske slaget, er dette atlaset ganske nedpå jorda i et språk som er forståelig verden over, med enkle grafiske illustrasjoner for dem som liker tall bedre enn ord - og for visuell utlegning av all verdens globale likheter og forskjeller. Kart og godt. Tast og kjøp.

Skal vi ta alvorlig en mann som kaller en hel bybefolkning for A4-mennesker fordi de ikke vil ha en oransje meteor fra vennene hans montert på Tivolifjellet? Vi vet nå at meteoren skal ende opp som kreativ logo på et næringsbygg på Forus. Vi kjenner på oss at det er en mer adekvat plassering. Skal vi ta alvorlig en mann som ikke klarer å se ånden i fillehaugen i Domkirken forleden, men som kun klarer å etterlyse sine egne venner som mulige konsulenter for Kirken, og som heller snakker om Roland Lengauer og helt andre ting som står den rundhåndete kritikeren selv nær, for n’te gang i år? Mitt forslag er nå som før: Nei. Kjære Trond Borgen, du må ikke gjøre deg selv til en tegneseriefigur fordi om du har kjepphester å ri. Kjære Aftenbladet, kan dere ikke etablere en redaksjon som lar oss beholde TB som ganske observant kunstkritiker bare, uten hans kneggende kjepphester og evinnelige forsvarskamp for hans lett foreldete kunstsyn og hans idiosynkratiske meninger?

Jeg kjenner mennesker som om morgenen nøye måler opp sin dose med kruskakli og ren gulrotjuice før de setter seg ned foran en storskjermet kabelteve med et lass ukeblad. Jeg kjenner mennesker som ser særdeles godt ut, men som høres ut som toaletter når de åpner munnen. Du er hva du spiser, sier de. De er nøye med kosten for det påvirker fordøyelsen og utseende. Hva de stapper i seg med betydning for hvordan fornuften, sjela og åndslivet blir seende ut, det driter de i. Du er ikke hva du spiser av åndelig føde, sier de. Menneskesyn, virkelighetsforståelse og verdensanskuelse er medfødt eller noe de har funnet opp selv i sjette klasse, og som kabelteve, vege og ukeblader bare kan bekrefte. Disse småborgerlige blir stadig flere etter som de blir stadig tommere og stadig penere. John Lennon synger fortsatt om dem på "Working Class Hero": "Keep you doped with religion and sex and TV, And you think you’re so clever and classless and free, But you’re still fucking peasants as far as I can see." De er den innerste pingvin og den ytterste påfugl. De er arbeiderbevegelsen som kom hjem til fin bil, pent hus, flinke barn og ren overflate - og som nå nekter å bevege seg mer, utenom for å bli sett på som pene og vellykkede. Målet er å leve lengst mulig uten å være i friksjon med omverden - som om de ikke hadde levd. To be or not to be, that’s the question, sa Shakespeare en gang på vegne av Gud, som jeg vil tro gråter en liten skvett når noen bruker 90 år på ikke å være noe, om de ser aldri så godt ut når de kommer til døden. De er småborgerheltene. De redder jula og aksjemarkedet og den frie pressen og er kun lojale mot penger, arbeidsgivere, autoriteter og tabloidaviser. Småborgerheltene vil være rike uten å kunne noe, de veier sine tall på gullvekt sammen med kruskaklien, mens ordene går rett i aviskorga. Derfor regjerer de også med stø kurs.

Site & Art er et symposium om stedsspesifikke og relasjonelle kunstformer i Stavanger den 19-20. april. Nabolagshemmeligheter deltar i programarbeidet. Tre av våre kunstnere - Alfredo Jaar, Jeanne van Heeswijk og Lars Ramberg - skal holde egne innlegg. I tillegg kommer bl.a. Vito Acconci og Oliver Marchart. Vi legger opp til hardcore kunnskapsoverføring i drikkegildets myke ånd. Alle bør være spesifikke med sin stedsnærværelse disse dagene, torsdagen på Sølvberget Kulturhus og fredagen på Tou Scene. Genius Loci byr på gode kontakter og relasjonelle godbiter.

Den kulturelle kapitalen er vanskelig å veksle inn i økonomisk kapital. Byens kulturkapitalister anno 2007 - sett med Stavanger kommunes øyne - fikk i går likevel en god middag på Ledaal som utbytte for sin idealisme og kulturelle akkumulasjon. Det er jo en broket forsamling dette her (klikk på bildet), hvor idealismen har vidt forskjellig valør, vil jeg tro, som størrelsen på kredittkortene. Det er uansett et hyggelig sted å benke seg, med gode nok mennesker, under portrettene av Dante og Petrarca, med Kiellandsk aura og med mulig innsyn til de kongeliges Stavanger-senge-gemakker. Bare det! Selv endte jeg heldigvis opp mellom en selverklært sofist og en selverklært idealist, så samtalen gikk like lett som fotarbeidet mitt på boksetreninga tidligere på ettermiddagen, og det allerede før den gode vinen fylte opp alle glassene. Epikureeren i meg hadde skikkelig hagefølelse. Vi diskuterte Et Dukkehjem også.

Av og til blir man satt ut av kunsten. God kunst kan være både minimal og maksimal, et lite barnevers eller et sjangeroverskridende gesamtkunstwerk, et enkelt bilde på en hvit vegg eller et hus som blir revet med hendene.
På Tou Scene sist helg ble vi utsatt for det sistnevnte, med en eksploderende versjon av Ibsens Et Dukkehjem. Med scener så groteske, vitale og humoristiske at de kan finne på å dukke opp overalt senere i tilskuernes liv, selv på dødsleiet, forestiller jeg meg.
”Det jeg savner i Norge er folk som inntar klare posisjoner. Estetiske posisjoner, politiske. Det er ingen klare fingeravtrykk,” hevder regissør Vegard Vinge i et intervju med Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2006.
På Tou Scene i Stavanger fikk vi denne helga en sterkt utvidet versjon av stykket som første gang ble vist på Hausmania i fjor, og det var ikke bare fingeravtrykk som ble igjen, men hele kroppsavtrykk, avsagde hoder, bildesporene etter malende rasshøl, litervis med ketchup, melk og hudkrem – og en totalødelagt scenografi som måtte bygges opp igjen hver natt, til neste forestilling.
Det med klarheten var det riktig nok mange som hadde problemer med etterpå, og minst én hadde besvimelsestendenser underveis av den groteske handlingen og estetikken. En dansk gjest sa klart i fra at han ikke trengte mer av det samme som han allerede hadde så mye av på gata i København. Det synes jeg var et svært godt poeng.  Men mest fordi at det bekreftet at dette utagerende dukkehjemmet hadde åpenbar aktualitet her på vår skandinaviske velstandsøy. I morgenavisene dagen etter leser jeg om den alvorlige økningen av depresjoner blant yngre menn, en av ti unge menn sliter nå med alvorlige depresjoner, påstås det, mot en av 100 for bare kort tid siden.
Vel. Det var utvilsomt snakk om radikale estetiske posisjoner, der hadde Vinge sine ord svært godt i behold. Personlig synes jeg også at de politiske posisjonene var klare nok og verdt all mulig refleksjon, selv om inntrykkskaoset etter hvert ble totalt.
For noe av det fineste med kunsten og estetikken er at den har eller får lov til å mene ganske selvsagte og naive ting om mennesker og samfunn, som i politisk mediedagligtale og svadanyhetsjag ville hatt dårlige levekår. Slik er det med Vegard Vinges Et Dukkehjem.
I omtalen forberedes tilskueren på følgende vis til forestillingens mulige innhold: "Forestillingen ser på konsekvenser av individets higen etter egen frigjøring. Ensomhet, aggresjon og fremmedgjøring i nyliberale systemer", antydes som prisen for selvrealisering i Norge i dag. Noras etterlatte barn spiser i denne versjonen sin egen dritt i ruinene av dukkehjemmet.
Hele første del er spilt som et nydelig stilisert dukkehjem, hvor skuespillerne opptrer nettopp som dukker. Det er en estetisk nytelse av enkle grep og presis koordinasjon av lyd og bilde gjort med stor humor. Innholdsmessig er det Et Dukkehjem nærmest snudd på hodet fra Ibsens moral, som hardcore feminismekritikk like mye som kritikk av patriarkalske samfunnsstrukturer og familietradisjoner. Jeg har knapt sett noe som tar så pass risiko i forhold til kritikk av kvinnens posisjon og rolle i dagens familie og samfunn.
Alle dør på splatterfilmvis unntatt lille Bob, som sitter igjen på scenen og spiser sin egen dritt rett fra bleia. Vi tilskuere trodde vel da at stykket var til ende brakt, med stilfull teaterestetikk, leken Ibsensjonglering og tilgjengelig moral i en grotesk men enkel fortelling. Men det var da det begynte, som de sier.
For det lille barnet på nærmere to meter tok av seg bleia han, og naken som et tobeint rovdyr gikk han aldeles amok på hele scenografien, som ble revet bit for bit i noe av det villeste jeg har opplevd fra en scene noen gang. Min samboer trodde faktisk at det var skuespilleren som gikk bananas, lei av å være på Tou Scene og spille teater for oss, men det var snakk om et meget bevisst og særdeles radikalt vendepunkt i stykket, hvor sceneillusjonen brutalt ble revet ned.
Det var duket for en time med det mest destruktive kaos jeg noen gang har sett med egne øyne – og ikke på teve. Hvor første delens fortellende timing om Nora-familiens lodd ble til en eksplosjon om Nora-familiens barn og det moderne og frigjorte enkeltmenneskets kaotiske kamp med og mot verdens alle mulige ytre makter og indre demoner. Fremstilt gjennom en serie av brudd og avbrudd fra teaterillusjonen, fremhersket gjennom en kaotisk bruk av virkemidler og angstfylte scener.
Det kunne bare gå en vei. Med en Ibsen-statue på hodet ramler til slutt lille Bob sammen i fosterstilling, og en Marsboer ankommer sammen med en puppebehengt Elvis, som melker seg syngende over lille Bob, utslitt nå, etter en times utagerende nachspiel på skuldrene av en moderne dukkeversjon av Ibsens Et Dukkehjem.
Her kan vi trygt bruke begrep som uren estetikk eller imperfeksjonens estetikk. Og knapt noe annet. Selv om dukketeater og timing er en del av estetikken.
Denne forestillingen er et kunstnerisk offer, både som idé og utførelse. Det er en teateroppsetning som består av et menneskelig dukketeater og en maskert kunstperformance, som bare den aller modigste kunstner ville tørre å begi seg ut på. 
Oppsummert: De småborgerlige karikaturene i første del – overseksualiserte, pengefikserte og selvsentrerte dukker – ble i andre del til de mest kroppslige og utagerende aggressorer som tenkes kan. Et slags kaotisk destruksjonsbud på en mulig fremtid for våre barn…? Uansett en fortettet overdrivelse om vår egen kamp for å være et menneske i dagens samfunn, under press fra dritten fra alle mulige medier og notoriske sjarlataner i alle samfunnsmakter. Så naivt, så enkelt? Informasjonsbomben montert på et feminismekritisk Dukkehjem som avler selvforelskede og angstfylte barn til Det Norske Hus?
En tidligere versjon av oppsetningen ble altså vist i regi av Grusomhetens Teater på Hausmania i Oslo i 2006, og ble deretter kåret til ”årets klassiker og beste scenografi” av Morgenbladets teaterkritikere i deres uformelle Gablerpris-kåring.
I Tou Scenes programomtale stod det at forestillingen varer i 1 time og 45 minutter. Men de brukte 2 timer og 35 minutter på forestillingen fredagen og ti minutter kortere på lørdagen. Jeg tror vi fikk den maksimalt utvidete versjonen av Vingeteaterets Et Dukkehjem denne helga. Det er i grunnen en gåte at dette stykket kan spilles igjen tre dager på rad. Vinges Et Dukkehjem fra Tou Scene hadde for øvrig vært den perfekte teveproduksjon av et teaterstykke. Siden det neppe blir noe av, er det godt å kjenne at det er vi vestlendinger som av og til sitter igjen med auraen av noe helt unikt.
Vi kan konkludere med at vi har fått Vingeteateret i Norge, i tillegg til Baktruppen, Verdensteateret (med årets teateroppleving i 2005 – Fortellerorkesteret – også det vist på Tou Scene), Transiteateret, Tvangteateret, Sons of Liberty og få flere. Jeg vedder ganske mange flosshatter på at Vegard Vinge kommer til å prege kunsten og teateret i Norge i fremtiden. Stor honnør også til scenograf og skuespiller Ida Müller og skuespiller Gregory Nelson, visstnok alle en Berlin-basert gjeng, samt lyddesigner Kristian Sagosen og lysdesigner Sverre Randin. Og takk til Tou Scene.
PS! To timer ut i søndagens forestilling skrek Bob i desperasjon ut at han var en så moderne regissør, og fortsatte med “det er lov å gå, det er lov å gå". Halvparten av publikum reiste seg og gikk, muligens fordi at de misforsto og trodde forestillingen faktisk var slutt. Bob løp etter ut i kafeen og ropte “ikke gå, Nora, ikke gå”, og fortsatte forestillingens siste 20 minutter for halvtom sal.
PS!! For den nysgjerrige. I Jon-Roar Bjørkvolds bok, Vi er de tusener - norske musikkhistorier, finnes det en samtale mellom regissør og skuespiller Vegard Vinge og musikkprofessor Bjørkvold, som er interessant lesning og som du finner mer om på Ballades nettsider.