reilstad kom

Gentlemen & Arseholes heter debatten om boka med samme navn, som det nye kunstforlaget Torpedo inviterer til i dag. Her møtes Lene Berg (bokens forfatter), Henrik Placht (billedkunstner, KiO) og Erik Rudeng (Fritt Ord) til debatt med Eivind Slettemeås (UKS) som ordstyrer. Det er snakk om en bok med "et opptrykk av kulturtidskriftet Encounter som sammenstilles med dokumenter og fotos som avslører redaksjonens forbindelser til CIA. Tidsskriftet ble utgitt under den kalde krigens maktspill om kulturell dominans og innflytelse i Europa, og etter avsløringen i 1966 gikk det sosiale nettverket rundt Encounter og stiftelsen The Congress of Cultural Freedom i oppløsning". Amerikanernes bruk og misbruk av kunst og kultur for ideologisk dominans er velkjent, men kraftig underkommunisert i Norge som resten av Vesten - av en eller annen grunn (som jeg for så vidt godt kan tenke meg). Lene Berg fisker i boka si frem et historisk erkeseksempel på ideologisk maktbruk i kulturfeltet, som gir gode spørsmål å stille om forholdet mellom ytringsfriheten og dens sjelden påtalte mørke side. Encounter var et svært respektert tidsskrift, som forsvarte tanke- og ytringsfrihet mot undertrykkende ideologier, politiske system og samfunnsformasjoner under den kalde krigen. De kjempet for kunstens frihet og autonomi fra enhver ideologi, men i sær den kommunistiske. I ettertid viste det seg at de var kjøpt og betalt av politiske forbindelser med en klart ideologisk agenda via CIA. Det ytringsfrie tidsskriftet var mer lik ren propaganda, som de arbeidet intenst med å skjule. Det spørres derfor i dag: "Hvor vellykket ville f.eks. begreper som ”ideologienes død”, lansert gjennom tidsskriftet, vært uten denne støtten? Og hvor mye tilslører begrep som autonomi og uavhengighet faktiske relasjoner mellom kultur, kapital, kunst og politikk? Er det den liberale offentligheten, som bl.a. Encounter propaganderte, som er årsak til at kunsten tjener makten i så mange sammenhenger, ved at den utgir seg for å være fri og uavhengig? Eller er det nettopp bevegelsen mellom frihet og anvendelighet som er dens store fortrinn?". Gode spørsmål. Kunsten er stadig på vei ut av institusjonens klyper, heldigvis, og har i dag ambisjoner om å skape offentlighet og debatt, i en rolle som kritiker og konfliktløser / -skaper, som gjør spørsmålene hyperaktuelle. Hva slags distanse finnes det i dag mellom kunsten og alle dens nye interessenter i næringsliv og byutvikling, eller mot nasjonale instanser og overnasjonale institusjoner? Det er i grunnen fristende å importere hele debatten til kulturhovedstaden. Bare for å skape litt Open Port.

Dr. Ava Cadell mener hun kan revolusjonere sexlivet mitt med en ny vibrator, som hun helt sikkert har patent på. Den skal gi meg trigasme. Hola beibi! Prototypen inneholder en innsugingskopp for junior, en liten vibrator for ballene og det samme for anus. Hvis testene går som de skal, håper frøken doktor at den skal komme på markedet til sommeren. Jeg sliter tidvis med hemorroider, så jeg vet ikke. Kanskje får jeg en i bursdagsgave av Trudi, som forresten tidvis sliter med hemmorroider, også hun. Da får hun få G-punkt-orgasme (ren vaginalorgasme) i returgave fra meg. Som er frøken doktors forslag til venteaktivitet. Til dere som ikke vet hvor kvinnens G-punkt er, skal jeg la være å hovere med at jeg faktisk vet det. Jeg har ikke sagt det til Trudi en gang, at jeg vet det, både fordi at hun "kommer som en engel", som Ole Paus sang, og fordi vi ikke er ferdig utforsket med alle de andre kosevariantene som finnes - klitoris, vaginal eller ei. Og fordi mye ikke trenger å sies, bare gjøres. Her er det bedre å være doer enn thinker. Hastverk er uansett lastverk. Og det er en klar fordel å være absolute beginner hver eneste dag, slik at kroppsutforskingen kjennes fresh og fin. Men ok, G-punktet ligger ca 5 cm inne i skjeden, på oversiden. Om du nå allerede er på vei over til senga, husk på at G-punkt-orgasme oftest medfører ejakulasjon, om enn ikke med samme lavastrøm som for menn. Så ikke la deg overraske av litt mer utflod enn vanlig. Helt nytt for meg er imidlertid at også mannen har et G-punkt. Det er selvsagt inne i endetarmen. Homsene vinner på alle fronter i dag. Mannens prostatakjertel tilsvarer nemlig kvinnens G-punkt, viser det seg. Stimulering av den lille "valnøttlignende" kjertelen innenfra, kan gi oss "en nytelse som vi ikke visste eksisterte", sier sexologen. (Kvinnene finner bruksanvisning til G-punkt-orgasme for mannen HER, mens mennene finner bruksanvisning for G-punkt-orgasme for kvinnen HER.) Stikkord til kvinnen for en times G-tur på mannen: Kroppsmassasje, ronk med oljebasert glidemiddel til kuken er spruteklar, trykk kraftig mot skrukken, gjenta til mannen har hatt nestenklimaks noen ganger, massér rompe og lår, så over til lett ronking og finger inn i anus mot prostata fra innsiden, gni og beføl til han stimuleres riktig, stopp ronking rett før han kommer, og du vil merke at sæden renner ut i stedet for å støtes ut. Yess beibi! Du vil oppleve at "øvelse gjør mester" også her, påstår sexologen. Jaså! Vel, jeg er ikke uinteressert i å utforske verken kroppen eller sinnet mitt, tvert i mot, men holder en knapp på å sette kuk og fitte i sentrum for god basissex, eventuelt kuk og kuk eller fitte og fitte, alt etter som legning. Som en meget god nummer to - nesten bedre enn nummer en - vil jeg anbefale munnen og leppene og tunga. Kyssing er i det hele tatt noe av det mest fenomenale som finnes. Her er det snakk om 50 til dagen, og det kan godt være langdragere av kline- og slikketypen. 50 kyss til dagen er kanskje det eneste som kan gjøre deg til et helt lykkelig menneske, det er jeg sikker på, om det nå er et mål du skulle ha. Som nummer tre må nevnes vår største legemsdel, nemlig huden. Hud mot hud er som å være ett med varm natur. Pingviner er intelligente dyr, vet du. Og selv om vi ikke kan ligge hud mot hud en hel vinter, bør vi gjøre det minst en time til dagen, uansett i dusjen - og hele natta gjennom. (Her kommer også de erogene soner inn: Innsiden av armene, brystene og brystvortene, livet, området omkring kjønnsorganene, lårene. Også issen, ørene, kinnene, øyelokkene, halsen og nakken vil vanligvis reagere over gjennomsnittet på berøring og kyss.) Men skal denne basissexen ha full virkning, så må overbygningen være på plass, og det er selvsagt et villig hode med lyst på kjærlighet, omsorg og empati. Da smeller det garantert i hele kroppen! Prostata kommer i grunnen ganske langt ned på lista - foreløpig da. Bildet over viser forresten et verktøy for mannen som ønsker å stimulere seg selv til G-punkt-orgasme. Den er bakdelen med å være enslig, kan man si. Den skal være idiotsikker i bruk, men ikke for virkning. I motsetning til med kyssing kan det imidlertid være at du trenger en lykkepille for at du skal bli lykkelig med den. I så fall, let it be. Vent heller på dr. Ava Cadells trigasmevibrator. Eller bare gå en tur i marka i stedet, for å få blodet til å pumpe. Invitere naboen på stearinlysmiddag Valentines Day. Kanskje mimre om undgomsskolen, da du under en større utlegning om egne erobringer sa "orgamse" i skolegården, til 300 14-åringers velfortjente gapskratt. Hvorfor ikke tenke gjennom hvilket medmenneske du gjerne ville kysse her i verden, og bare det? Lese en bok duger alltid. Arild Nyquists samlede dikt f.eks., med bl.a. følgende kortdikt: "Kuk og fitte / skal sammen seile regatta". Det finnes uendelig mange måter både å reise og komme på, som ikke ender opp i G-punkt og anus.

By:larm hadde i år invitert en guru fra USA til å fortelle rockepublikummet at "porno er den nye rocken". Guruen var mest kjent for å ha vært manager for Ramones, som "var mot alt, uansett hva det var". Hello! Hello! Is there anybody in there? Just nod if you can hear me. Har by:larm betalt fyren penger for guruvisdommen? Hvorfor syntes alle norske aviser at pornouttalelsene skulle være overskriften fra by:larm dagen etterpå? Overseksualiseringen av samfunnet under mediekapitalismen - har du sett en eneste reklame som ikke handler om at varer tilfredsstiller deg seksuelt? har du lest en eneste avis de siste årene som ikke gir deg bruksanvisning til analsex? - er bare avantgarden for det vulgærmaterialistiske varesamfunnets behov for å holde deg fast ved overflaten. Det er der profitten er. I helsa di. I utseende ditt. I parfymeriet ditt. I maten din. I klærne dine. I møblene dine. I helsestudio. På børssidene. I fitta di. På kuken din. I rompa di. Det finnes bare et virkelig tabu i vår samfunnsformasjon, og det er innhold. I det fremmedgjorte samfunnet er tenking unaturlig. I det tingliggjorte samfunnet er overflaten mål og mening. I mediesamfunnet er virkeligheten medieskapt, du kjøper den hver dag. I det kortsiktig profittmaksimerende samfunnet blir alt innhold svada. Nyliberalisme er ekstremmarkedstenking; mekanistisk. Alt handler i det mediekapitalistiske markedet om deg - kjøperen, leseren, tilhøreren, mottakeren. Du har all makt, og er 100% slave. Slik porno selvsagt kan ha noe for seg på mottakersiden, men er forkastelig på produksjonssiden - med slavehandel, undertrykkelse, utnyttelse, umenneskeliggjøring og mord som en del av sin praksis. Men det krever kritisk tenking på toppen av selvnytelsen. Jeg ler aldri så mye som når feministene hyller pornoen og dens frigjørende effekt. Anne Kat Hærland, av alle, har visst forstått dette. At livet ikke er en overflate, men et innhold. Kroppen er et stativ for hodet, sier hun i Tatt av vinen. Kroppen er noe du kan fylle med dessert, slik du kan fylle hodet med følelser og fornuft. Kroppen er noe du kan bruke til god og følsom sex, men bare om hodet er med og nyter med alle sine sansemuligheter. Dette er et buddhistisk standpunkt. Vi er krukker som kan fylles. Vi er det vi lar oss fylle med, slik Buddha sa, foruten det vi heller ut. Vi fyller i dag på med overflate og heller ut innholdet. Vi kjøper aviser og heller ut oss selv. Å fylle på med mer porno nå, er antagelig et interessant sosialt verdenshistorisk eksperiment. Mine barn er blant den første generasjonen som skal vokse opp med gratis tilgang over Internett 24 timer i døgnet til hundesex, hesteronking, live websex, bestemorsex og barnesex, Anal Extreem og rompeslikking - foruten de allerede mye påtalte mulighetene for virtuell chat og personlige møter med alskens "voksne" mennesker. Jeg har en mistanke om at Sodoma og Gomorra er reelle, kulturelle tilstander på toppen av alle passe vellykkede materielle og/eller frigjorte samfunn. Bibelen har sitt eget sannhetsnivå, på denne måten. Slik animasjonsfilmen Istid tar oss videre til Ararat uten mammuter i arken, kan det være at samtidas bylarm tar oss videre til en tid uten virkelig rocka mennesker. For rocken har aldri vært i mot alt. Den har bare vært i mot maktmisbruk, overflate og fremmedgjøring. John Lennon og Johnny Cash er på hvert sitt vis i slekt med kulturradikalismen. Men Bed-ins er det motsatte av porno. The Man in Black var en etisk og åndelig figur på vegne av de undertrykte, ikke hovedrollen i en pornofilm. Kulturradikalerne hadde neppe forutsett hvor massiv, tom og farlig den seksuelle frigjøringen de etterstrebet faktisk skulle komme til å bli. Porno er den nye bylarm. By:larm er på vei ut av rocken. Jeg er en frafallen kulturradikaler på dette feltet. Peace & Love.

De avløser hverandre nå, de hjernedøde forslagene på kunstfeltet. Nå har også Christen Sveaas hevet seg frempå, han vil la kulturministeren svi av 10 milliarder på å kjøpe inn kunst. Nei, faen i helvete, les heller Morgenbladets oppslag hvor åtte mennesker med reell kontakt med virkeligheten og virkelighetsproduksjonen kommer med sine forslag til hva Oljefondet kunne brukes til. Jeg legger spesielt merke til Johan Ehrenbergs kontante innledning til sitt forslag om å bygge 75.000 mikrovindkraftverk i Norge, som en eksperimentell begynnelse på en verdig energipolitikk. Jeg siterer: "Norge tilhører røverstatene i verden. Fremtidige generasjoner vil skamme seg over dette. Dere skylder på oljeforbrukerne. Men det er produsentene, Saudi-Arabia og Norge, som sitter igjen med pengene. Da har dere ansvar for å rydde opp det dere har skitnet til. Istedet bruker dere pengene til å støtte feil del av samfunnet; den internasjonale spekulasjonsindustrien. Og den bryr seg ikke om miljøet." Wham bam thank you mam. De aller fleste forslagene peker på det samme som Ehrenberg. 1. Vårt globale ansvar for et sannsynlig miljøhelvete og racet mot olje- og atomkrigene. 2. Vårt globale ansvar for å investere i forskning og innovasjon på alternative energiformer, og sette disse ut i livet kloden over. Sett utenfra handler det altså ikke om slike småting som at vi skal bruke bittelitt mer av oljepengene på oss selv, slik som politikerne og mediene babler om på tiende året. Det handler ikke om å kjøpe borgerlig kunst til et borgerlig titteskapsmuseum. Dét minner meg bare om at det er lenge siden de enarmede bandittene i Las Vegas ble byttet ut med kunstutstillinger for verdens nyrike. Kan godt være Sveaas og Giske har vært der allerede…

Nasjonalmuseets funksjon er tilsynelatende uavlatelig å avsløre Norge som et Las Vegas av nasjonalt idioti. Nå har Tone Hansen funnet tiden inne til å melde seg på. Hun har gjennom et kunststipendiat de siste årene bemektiget seg tilgang til den norske offentligheten som en av premissleverandørene for kunstfeltets grenser, og med definisjonsmakt i de fleste av de mange skyttergravene som pløyer feltet. I fjor kom hun bl.a. ut med boka What does Public mean? Art as a Participant in the Public Arena, og hun hadde medansvar for mange gode seminarforsøk og debattinnlegg. Dette året har hun startet med å lansere en ny idé for organiseringen og ikke minst plasseringen av Nasjonalmuseet. Hun mener det er maktpåliggende å etablere to separate museumslokaler for det hun kaller historisk kunst og samtidskunst. Jeg kjenner ingen institusjon som spiser sine egne i samme tempo og med samme intensitet som kunstinstitusjonen. Dén er virkelig et megamonster. Hvil i fred! Heldigvis finnes en liten minoritet som fortsatt yter motstand. Sverre Wyller er noe overraskende den siste som har tatt sjansen. Han griper fatt i kritikken av Sune Nordgren, som han mener bunner i en kulturell isolasjon som grenser til autisme. Wyller valser opp med kritikerne på meget oppegående vis. Han peker på slike åpenbare faktum som at det museale trenger en samtid for å være aktuell. Han peker på at forholdet mellom samling og samtid er det viktige, ikke kronologisk oppheng som den borgerlige ordnung muss sein med blådress i 70-åra + Klassekampen tror. Han peker på at hele debatten er preget av at noen føler seg truet, mens realiteten er at det gamle institusjonelle regimet stort sett bidrar til at kunsten er mistenkelig for samfunnet. Kritikerne gjør snarere som autisten, mener Wyller, reiser hjem til sin omsorgsbolig i Oslo-aviser og politikerhjem. Ikke minst påpeker han dette enkle at kunsten ikke lenger handler om nasjonsbygging men om vårt forhold til resten av verden. Å forutse fremtidens tilbakeblikk, blir da viktig, mener han, hvilke kunstnere i samtiden som blir stående i historien. Bring samtiden inn i historien, ta aktivt del i den. Wyller anerkjenner dermed Sune Nordgrens prosjekt som faglig mye sterkere enn Oslobøndenes prosjekt. Der er de fortsatt på megamonsterkunst. De reiser som Benjamins engel baklengs inn i fremtiden á la Tone Hansen. Sverre Wyller ser bare en slags nasjonal autisme i det hele. Den har jeg sett lenge, dessverre.

Babel, av Alejandro Gonzalez Inarritus, var en god film. Allerede tittelen røper at filmen har ambisjoner om å berøre og bevege en moralsk dimensjon - i en verden hvor vi snakker forbi hverandre. Det har vært tema siden folk begynte å nedtegne sine erfaringer og syner. På vei ut av kinoen erindret jeg vagt at Localmotives 4 i sin tid mottok og publiserte en diktsyklus av Georg Johannesen med tittelen "En uke i Babel". Den er meg bekjent aldri utgitt i bokform, og sannsynligvis en sensasjon for de fleste som ikke fikk med seg Localmotives i 2001. Så derfor, gjengitt i 2007: "En uke i Babel", av Georg, fra før 11.09.2001. Diktsyklusen er bygd opp som et ukedikt i tråd med Ars moriendi (Kunsten å dø) og Ars vivendi (Kunsten å leve). Det er neppe av GJs beste, for, eller men, det har kanskje en mer såret stemme, en tyngre tomhet, en mørkere profeti, mer ujevne fortolkningslag, færre funklende fortolkningskrystaller, enn det meste av det han har skrevet. Språket er uansett hovedperson, skriveren er i slekt med Nostradamus, Oslo er motstedet. Diktsyklusens motto var:

Det begynte med Solveig Aareskjold. Hun skrev i Klassekampen at hun var lei av Thomas Hylland Eriksen, som bare ga henne dårlig samvittighet med alle sine leksjoner om forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Det fortsatte med Ingvild Heier, som mener Hylland Eriksen har et "politisk prosjekt", skrevet i samma avis med en selvforklarende negativ tyngde jeg knapt har sett på trykk i norsk offentlighet før. Hylland Eriksen blander kortene, "vi som driver med vitenskap", skriver hun, lar seg bestyrte over en slik forsker og tenker som Hylland Eriksen, som ikke skiller vitenskaping fra samfunnsdeltagelse. Hun har absolutt "ingen respekt lenger", for en slik fyr som Hylland Eriksen. Vel, "politisk" er et begrep som stammer fra polis, som betyr noe slikt som en fri stat/samfunnsformasjon hvor mennesker har rett til å delta med sin stemme i noe som vi i dag til vanlig bare kaller demokrati. Heiers salve er slik sett av den typen som er mot en slik demokratisk organisering av samfunnet. Innlegget mer enn antyder at hun faktisk mener at akademikere og forskere ikke er mennesker, men organismer som lever best i lag som innsatte i den akademiske høyborgen, et omvendt Panoptikon, med stadig snålere og mer innavla dialekter. Heiers innlegg er en brutal avsløring av Akademias Lov, om at forskere er objektive og nøytrale og skal være usynlig tilstede i samfunnet med dårlige bøker og dårlig språk, som er 100% synonymt med dårlig tenkning. Jeg har aldri vært noen veldig dedikert THE-fan - han har jo til og med selv antydet at han kanskje deltar i overkant, når han kaller seg selv for en medienisse. Men er det noen ting fyren skal ha for, så er det hans uomtvistelige mot og hans dønne ærlighet, foruten hans evne til å holde viktige saker inne på det dagsmediale sakskartet. For ikke å snakke om formidlingsinnsatsen mellom universitetet og offentligheten. Vi lever i det mediekapitalistiske samfunnet, ikke på Humboldts tid. Vi lever også i en stadig mer reaksjonær tid, hvor både mediene, politikken og akademia har latt seg inn på en norsk reaksjon med urovekkende potensiale for fremtidig vitenskap og virkelighet. Slik sett er behovet for THE og hans like stadig større. Det vil si: Vi trenger forskere og tenkere som ser sammenhengen mellom sin vitenskap og seg selv, altså mellom kunnskapsproduksjonen og produksjonen av seg selv, som tenkende vesen i den fysiske historien under samfunnsmessige situasjoner med moralske dimensjoner og politisk-økonomiske virkninger. Heiers ideal er slik sett så forkastelig som det kan få blitt. Jeg kan bare håpe at det ikke er allment akseptert i Akademia. Og heller ikke bifalt fra KK-redaksjonen. Med en partivri, til slutt. Venstre er et parti med et interessant ideologisk utgangspunkt, som de bare sjelden klarer å aksentuere og realisere. Den senere tid har de først og fremst vært Høyres rævdiltere, og Sponheim er meget vanskelig å forholde seg til, om man skal bruke intellektet i hvert fall. De to Venstre-folka jeg kjenner til som har utmerket seg mest positivt i det siste, er uten tvil den modige Gunnar Garbo - med sitt insisterende nærvær i forhold til sikkerhets- og utenrikspolitikk - men han er vel nærmest ekskludert fra partiet i disse dager. Og så er det Thomas Hylland Eriksen med sitt "politiske prosjekt", som han stadig arbeider med å gjøre transparent for lek og lærd, slik at vi kan angripe det eller fortsette det. I skarp motsetning altså, til så mange andre norske nordmenn, som helst vi være "usynlig tilstede" i sine omvendte Panoptikon, hvor de felleshater medienisser og fellesrister på hodet av politikerne.

Da jeg forleden henvendte meg til Nicolas Bourriaud med forespørsel om å delta på et symposium om stedsspesifikk kunst i Stavanger til våren, responderte han med at han "might turn around the idea of Precarity as a general frame for today’s art". Høres jo fornuftig ut, tenkte jeg. Før jeg for sikkerhets skyld slo opp på Google på "Precarity", og fikk følgende Wikipedia-svar. Her står det at begrepet henleder til det faktum at store deler av verdens befolkning blir utsatt for en stadig sterkere og mer fleksibel utnyttelse, bare kalt "flexploitation", beskrevet som "low pay, high blackmailability, intermittent income etc", men også for "existential precariousness", beskrevet som "high risk of social exclusion because of low incomes, welfare cuts, high cost of living etc." Precarity er altså et nyord, beslektet med "precarious", som betyr slike ting som usikker, utrygg, betenkelig, prekær, svak og risikabel. Precarity som verdens tilstand betyr at vi som arbeidere - i sær ungdom, kvinner og innvandrere - og som samfunn, er utsatt for fleksibel utnyttelse og eksistensiell usikkerhet. Kvinneyrker, lavtlønnsjobber og offentlig ansatte i skole og helse går her hånd i hånd med den kreative klassen, som passer som fot i hose til denne verdens tilstand. Bare det at vi som tror vi er del av den kreative klassen, i motsetning til lærere og sykepleiere, tilsynelatende betrakter det å være hensatt til Precarity og utsatt for flexploitation som noe som beskriver oss med en god smak i munnen. Vi er neppe så lure som vi tror. Kanskje Ulrich Beck tar feil likevel, at dannelse ikke en gang lenger finnes hos løsarbeidere i den kreative klassen? Som Pablo Picasso en gang sa: "Kreativitetens hovedfiende er god smak". Er vi heldige vil Nicolas Bourriaud - snekkeren bak begrepet om relasjonell estetikk - fortelle mer om forholdet mellom kunsten og denne verdens usikre tilstand den 19. april i Stavanger. BE THERE! Kanskje kommer også San Precario, som er utpekt som skytshelgen for kampen mot de kreftene som skaper Precarity. Typisk at katalanere er aktive her.