Det begynte med Solveig Aareskjold. Hun skrev i Klassekampen at hun var lei av Thomas Hylland Eriksen, som bare ga henne dårlig samvittighet med alle sine leksjoner om forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Det fortsatte med Ingvild Heier, som mener Hylland Eriksen har et "politisk prosjekt", skrevet i samma avis med en selvforklarende negativ tyngde jeg knapt har sett på trykk i norsk offentlighet før. Hylland Eriksen blander kortene, "vi som driver med vitenskap", skriver hun, lar seg bestyrte over en slik forsker og tenker som Hylland Eriksen, som ikke skiller vitenskaping fra samfunnsdeltagelse. Hun har absolutt "ingen respekt lenger", for en slik fyr som Hylland Eriksen. Vel, "politisk" er et begrep som stammer fra polis, som betyr noe slikt som en fri stat/samfunnsformasjon hvor mennesker har rett til å delta med sin stemme i noe som vi i dag til vanlig bare kaller demokrati. Heiers salve er slik sett av den typen som er mot en slik demokratisk organisering av samfunnet. Innlegget mer enn antyder at hun faktisk mener at akademikere og forskere ikke er mennesker, men organismer som lever best i lag som innsatte i den akademiske høyborgen, et omvendt Panoptikon, med stadig snålere og mer innavla dialekter. Heiers innlegg er en brutal avsløring av Akademias Lov, om at forskere er objektive og nøytrale og skal være usynlig tilstede i samfunnet med dårlige bøker og dårlig språk, som er 100% synonymt med dårlig tenkning. Jeg har aldri vært noen veldig dedikert THE-fan - han har jo til og med selv antydet at han kanskje deltar i overkant, når han kaller seg selv for en medienisse. Men er det noen ting fyren skal ha for, så er det hans uomtvistelige mot og hans dønne ærlighet, foruten hans evne til å holde viktige saker inne på det dagsmediale sakskartet. For ikke å snakke om formidlingsinnsatsen mellom universitetet og offentligheten. Vi lever i det mediekapitalistiske samfunnet, ikke på Humboldts tid. Vi lever også i en stadig mer reaksjonær tid, hvor både mediene, politikken og akademia har latt seg inn på en norsk reaksjon med urovekkende potensiale for fremtidig vitenskap og virkelighet. Slik sett er behovet for THE og hans like stadig større. Det vil si: Vi trenger forskere og tenkere som ser sammenhengen mellom sin vitenskap og seg selv, altså mellom kunnskapsproduksjonen og produksjonen av seg selv, som tenkende vesen i den fysiske historien under samfunnsmessige situasjoner med moralske dimensjoner og politisk-økonomiske virkninger. Heiers ideal er slik sett så forkastelig som det kan få blitt. Jeg kan bare håpe at det ikke er allment akseptert i Akademia. Og heller ikke bifalt fra KK-redaksjonen. Med en partivri, til slutt. Venstre er et parti med et interessant ideologisk utgangspunkt, som de bare sjelden klarer å aksentuere og realisere. Den senere tid har de først og fremst vært Høyres rævdiltere, og Sponheim er meget vanskelig å forholde seg til, om man skal bruke intellektet i hvert fall. De to Venstre-folka jeg kjenner til som har utmerket seg mest positivt i det siste, er uten tvil den modige Gunnar Garbo - med sitt insisterende nærvær i forhold til sikkerhets- og utenrikspolitikk - men han er vel nærmest ekskludert fra partiet i disse dager. Og så er det Thomas Hylland Eriksen med sitt "politiske prosjekt", som han stadig arbeider med å gjøre transparent for lek og lærd, slik at vi kan angripe det eller fortsette det. I skarp motsetning altså, til så mange andre norske nordmenn, som helst vi være "usynlig tilstede" i sine omvendte Panoptikon, hvor de felleshater medienisser og fellesrister på hodet av politikerne.