reilstad kom

Kulturministeren har nå sendt følgende til høring: Vurdering av mulighetene for innføring av en artotekordning i Norge. Høringen er sendt bredt ut kunst- og museumsmiljø, samt til kommuner og fylkeskommuner. Fristen for høringsuttalelser er satt til 01. april 2007. På Kultur- og kirkedepartementets hjemmeside, under høringsnotatene, finner man også mitt notat om ordningen, laget i fjor på forsommeren. Høringsuttalelsene skal for øvrig sendes elektronisk til postmottak@kkd.dep.no, og blir fortløpende lagt ut på departementets hjemmeside som pdf-filer. Jan Kokkin fra "Kunst på arbeidsplassen" har allerede levert sin uttalelse, som ikke overraskende sier at de gjerne vil stå for ordningen, ja, at de er de beste til å forvalte en artotekordning i Norge. Og selv om de har beveget på seg fra fjorårets frierbrev til departmentet, slik at de står nærmere de mulige konklusjonene fra forslagene i høringsnotatene, er det fortsatt min klare mening at en artotekordning i Norge bør ha store og større ambisjoner. Det blir spennende å følge uttalelsene fremover, og se hva resultatet blir til slutt. Det er en måned igjen av høringsfristen i dag. Og selv om du ikke skulle være invitert til å bruke ørene på dette i utgangspunktet, kan du jo la høre fra deg du også.

Da biblioteket i Alexandria brant ned - mellom de herrens presise år 47 og år 640 e.Kr. - regnet mange at halvparten av verdens kunnskap forsvant. Det skal ha bestått av 400.000-700.000 papyrusruller da det ble ødelagt. Nå vil Google i samarbeid med forlag, forfattere og bibliotek digitalisere hele verdens litteraturarv per 2007 og gjøre denne tilgjengelig for alle mennesker med en datamaskin. De er allerede i gang, og på Google Book Search kan du sjekke hvor langt de er kommet. Antallet papyrusruller i 2007-verdenens bokform skal være kommet opp i mot 50 millioner nå, så det er snakk om en kraftig arbeidsøkt foran scanneren. Når jeg søker på eget etternavn i dagens arkiv, svarer verdensgoogleteket med tre bokoppslag og ett funn i en bibliotekkatalog. Bibliotekfunnet er på SamtidslyrikkEN, antologien over norsk sanglyrikk jeg laget i 2004, som av alle ting finnes i et bibliotek i Litauen. De tre bokoppslagene på "Reilstad" er på side 1 i en utvandringshistorie, side 168 i en norsk debutantologi fra 1975 og på side 97 i Alfred Hauges Cleng Peerson. Man kan altså søke på hva som helst i hele forbanna innholdet i alle verdens bøker, og få respons i løpet av et sekund - om det går som Google vil. Jeg kommer ikke på større revolusjon i farten, i hvert fall ikke når det gjelder mulighetene for retorikkens Inventio, altså research og kildearbeid. I tillegg altså, til selve muligheten for å lese bøkene. Noe lignende skjer på det encyclopediske planet, altså i leksikonverden. Diderot og de andre franskmennenes livslange arbeid med den første encyclopedien, utgitt første gang i 1780, er i dag erstattet av Wikipedia, nettleksikonet som skrives av alle verdens Internett-brukere, forfattere og professorer og deg og meg, en for alle og alle for en. Bare det norske Wikipedia har per i dag over 100.000 artikler, det katalanske over 50.000 artikler, det baskiske om lag 16.000 og den engelske versjonen nærmere 1.700.000 artikler. Det skrives tusenvis av nye hver dag, og artiklene kan og blir utvidet og forbedret hver eneste dag - av alle. Wikiprosjektet har introdusert en ny og deltagende måte å bygge og dele kunnskap på, som nå tas i bruk også i det kommersielle næringslivet, hvor f.eks. programvareutviklere i dag gjerne sender råvare gratis ut til et større brukersamfunn, som på mye kortere tid enn en betalt ekspertgruppe sporer opp feil og muligheter i programvaren. Crowdsourcing kalles det der i gården. Konseptet blir vurdert tatt i bruk i forbindelse med arbeidet med Stavanger bys historie, hvor Wigestrand forlag og Stavanger Aftenblad vurderer samarbeid. Vi kan bare håpe på Folkets fortellinger. Mens jeg har skrevet denne bloggen har også jeg laget min første wiki, ikke uventet en biografi om meg selv. Jeg synes i grunnen den ble ganske bra. Alle lenkene som kan legges inn underveis i teksten og fordype den, bidrar til at det er mulig å få såpass innsikt i hva som foregår inne i hodet mitt når jeg arbeider, trur eg, at jeg neppe ville kunnet være 100% uenig med din lesning - men sikkert ikke enig heller. Og det på ganske kort tid, uten store forkunnskaper og uten å måtte grave noen andre steder enn i ordrøttene i wikijordlaget på oppslaget. Men kanskje blir biografien ennå mye bedre om du bearbeider den? But be ware! Jeg kan finne ut hvem som reformulerer de sidene jeg selv har lagt ut.

Jeg forstår nå Heiers utbrudd mot THE (Thomas Hylland Eriksen) i KK her om dagen, som jeg slaktet så gavmildt i en tidligere blogg. På THEs egen hjemmeside fant jeg nemlig følgende artikkel, skrevet for det danske Information, i 2004, med tittelen: "On the fundamental uselessness of universities". I ingressen til artikkelen fortsetter han: "It is the historical mission and cultural duty of universities to be consistently useless. Today, it has become difficult for university people worldwide to remain as useless as they should be for the common good." Rett ovenfor denne artikkelen har han laget et oppslag med tittelen "Livet i Akademia", basert på tekster skrevet i Morgenbladet i 2005, med følgende ingress: "Er det uselvisk søken etter kunnskap som styrer akademikeres liv, er det ren forfengelighet eller snarere myndighetenes krav om at de skal være nyttige? Eller er det eposten og møtene som regulerer arbeidsrytmen på universiteter og høyskoler?". Jeg skjønner nå at Heier bare hater THE slik som småjenter gjør når noen forteller dem at de ikke er så smarte, pene og snille som de selv tror. Men her kan Heier ha lest vel bokstavelig, uten særlig øye for undertekst og kontekst. Bokstavene blir da drøy kost å måtte tygge på. Men det er Heier som eventuelt har valgt å ta det bokstavelig og personlig, og ikke som innspill til en selvkritisk og åpen debatt - om det er universitetenes selvstendighet eller innvandreres selvstendighet det er snakk om. Hun burde lese THEs hjemmeside Engaging with the World nøyere. Hun kunne prøve å tolke det som ser ut som THEs motto for hjemmesida si, en vits av Tor Åge Bringsværd oversatt til engelsk - for utlendinger: "Two pins shared a balloon. Watch out, said one of them, I’m going to prick a hole in your half". Slik går det også an å kommunisere. Jeg vil personlig tro at THE er passe drittlei seg selv som offentlig person, og at han har vært det lenge. Han har sikkert ofte tenkt, ikke minst de siste par årene, at han burde bruke kreftene på noe annet han har et lidenskapelig forhold til - musikk, litteratur, teori, vennskap… - og slik få seg et bedre liv. Men hvem faen vet hvordan et slikt bedre liv ville fortone seg for ham eller oss andre i ettertid! Og våre evner og kunnskaper dømmer oss også til bestemte liv. Jeg er ganske sikker på at THE ville sagt til meg her og nå: "Det er noe som står på spill om dagen, og det er ikke kulturrelativisme eller postmodernisme, men alminnelig medmenneskelighet." Kanskje ville han hengt på noe slikt som: "Vi visste hva det var en gang!" Det er vel det siste der, som eventuelt irriterer så mange KK-nordmenn.

Dette "Brevet til kulturen" stod i gårsdagens Stavanger Aftenblad, sammen med et intervju med Jörgen og meg selv, som prosjektledere for Nabolagshemmeligheter. Det kommer mer. Hiv dere på, dere som har opplevd den gamle kinoen i Sandnes: "En storkino er selve minnegeneratoren i en by. Den strømmen som produseres i storkinoen lyser opp nervesystemet hos alle byens borgere. Kinoen slår oss på; den befolker våre drømmer. Minnefnuggene danser i hukommelsens lysstråler som en gang ble slynget fra filmfremviseren og ut i kinomørket – summingen og klapringen fra filmen som spoler seg av filmhjulene, hviskingen fra et publikum som venter i begeistring, den varme følelsen av det myke stolstoffet mot huden, lysbuen fra kinovaktens lommelykt, den halve sigaretten inhalert i lobbyen rett før visning. Impulser til fremkallingen av spesielle livsopplevelser og et historisk byliv. Gjenopplivet av tanken på byens eget Cinema Paradiso. Rådhusteateret Kino i Sandnes er i dag et forlatt Cinema Paradiso. Det rommer likevel sju tiår med filmopplevelser, med minnetråder til et flertall av byens befolkning. Den første filmen du så, den filmen du aldri fikk sett, filmen som alltid ble satt opp igjen, pausen som ga deg en het kjærlighetshistorie, nattkinoen som skremte vettet av deg, formiddagskinoen som startet en tankerekke som ennå pågår! Ja, hvem vet hva du bærer på fra Sandnes’ egen Cinema Paradiso? Replikkene fra din favorittscene på film, åpningsversene fra en halvglemt tittelmelodi, en unik filmhistorie, en latterlig nestenulykke, et utrolig sammentreff, en merkelig anekdote, et verdifullt skriv, et dagboksnotat, et trist minne, et falmet fotografi, en stjålet poster, filmen som forandret livet ditt, et høyt skattet filmprogram, en rynkete kvittering med et telefonnummer nedskriblet, eller bare to spesielle billetter til rad 14… som fortsatt fremkaller minner om et par levende filmtimer, med glede for sjelen og arbeid til fantasien! Vi vil gjerne invitere alle Sandnes’ borgere til å bidra med personlige minner fra denne kinoen som så mange fortsatt setter så høyt. Det har byens befolkning senest vist ved å stemme frem Rådhusteateret som et av de tre viktigste stedene i Sandnes, under 2008-prosjektet Nabolagshemmeligheter. Send din historie, et minne eller din fysiske relikvie til: NABOLAGSHEMMELIGHETER, Sandnes kulturkontor, PB 583, 4005 Sandnes. Send oss alt som du tror kan være av interesse. Eller lever direkte i egen postkasse på kulturkontoret. Rådhusteateret Kino – som i dag står tomt, og som i fremtiden skal bli et Kunstens Hus i Sandnes – vil finne en måte å respondere på de beste bidragene ved å åpne dørene for en hærskare av nye opplevelser i kinolokalet. Følg med i fortsettelsen, når disse kommer til den kinoen som står deg aller nærmest. Beste hilsen fra Raqs Media Collective / Nabolagshemmeligheter / Stavanger2008". (Skrevet av Raqs Media Collective, oversatt av Jan Inge Reilstad).

Hvem tror du mottok denne mailen? - "Hei, akkurat vært inne på nettsida om Osloquiz på Gamle Raadhus, som ledes av Erling Fossen. Kåret til landets beste av TV2. Går høst og vinter. Deltagerlag fra alle klasser og kjendisnivå, foruten fra "folk flest" i middelklassen. Har lenge tenkt tanken for Stavanger, om å lage et Kulturquiz. Tenkte først på Tou, da jeg satt i styret der. Men nå tenker jeg mer på vegne av Kulturhovedstaden. Hadde ikke Kulturquiz vært en fenomenal ting å starte opp fra dag 1 av kulturbyåret, altså fra januar 2008, og kjøre dette frem til sommeren, med kåring av vinnere rundt mai-juni? Med ….. inne som arena i Nabolagshemmeligheter, og med den enorme kulturhistorien som finnes der, er det få andre steder med samme rett til en slik quiz-serie. Poenget er bare å gjøre det jævli skikkelig, for å skape kunnskapskultur heller enn nerdekultur, og da trengs ressurser. Alternativet er Stavangerquiz, og gjøre det til en del av formidlingen og/eller engasjementet rundt arbeidet med ny byhistorie. Da er …….. og ………. rett adresse for denne mailen. Eller kanskje gjøre begge deler: Kulturquiz på våren og Stavangerquiz på høsten…? Noe å snakkes om? Noe …. eller andre ville betale for? Man kan til og med se for seg nettvarianter for de late og de som ikke kommer inn pga trengselen… Det er uansett et prosjekt jeg kunne tenke meg å kjøre. Konfidensielt i første omgang. Motto: Holdning over underholdning (stjålet fra Gatas Parlament). Alternativt: Vis heller enn avis (stjålet fra Kjartan Fløgstad). alt godt, Jan Inge"

Sentralbanksjefens årstale (som også kan ses på webteve eller lastes ned som podcast i video eller audio til iTunes, eller bare som mp3; HER) hadde ikke vært den samme uten kunsten. Som appetittvekkende hode og hale for sin utlegning måtte sentralbanksjefen ty til lyrikeren Rolf Jacobsen denne gang. Hamarsingen med uklar krigsinnsats som endte med å skrive så gode dikt at han faktisk kunne leve av det. Sentralbanksjefens satsplanke til første latter fra salen var følgende: "I et intervju med Telemark Arbeiderblad i 1971 uttalte [Jacobsen] at Bibelen var en betydelig bok, men det var også Rutebok for Norge. I et av sine geografitimedikt skriver han: Når solen skinner på kineserne / er det stjernenatt hos oss. / Og omvendt. Asia er stort. / Halvparten av verdens landmasse." Slik får sentralbanksjefen satt globalisering på dagsorden, og kan fortsette: "Ja, Asia er stort. Den sterke økonomiske utviklingen…". Sentralbanksjefen understreker at "Norge er en av de nasjonene som har fått mest ut av friere handel og økt utveksling av kapital, teknologi og arbeidskraft. Vi har kommet godt ut av endringene i arbeidsdelingen mellom land og regioner", sier han med kraftig understatement. Det er forskjell på markene og markedene. At vi har kommet godt ut merker åpenbart kunstnerne lite til. På The White Tube åpner i kveld kl. 19.00 en utstilling som er et samarbeid mellom Marianne Heier og masterstudenter ved KHiO, bare kalt Manifest 2007. Den ønsker å oppgradere og gi ny politisk forankring til en kunstneraksjon med fokus på levekår for norske kunstnere, og skal være en revitalisering av det kollektive kunstpolitiske klimaet i Norge: "Hva gjør kunstnere når de blir syke? Gamle? Får barn? Blir arbeidsledige? For første gang på 11 år skal Kirke- og kulturdepartementet i 2007 gjennomføre en levekårsundersøkelse blant kunstnere. Som kunststudenter er den største utfordringen etter endt studie ikke hvordan vi skal kapre den beste jobben, men hvordan vi i det hele tatt skal få anledning til å arbeide med kunst. Vi krever at resultatene av levekårsundersøkelsen blir tatt på alvor, og at det settes i gang tiltak som tilkjenner kunstnere sosiale goder resten av samfunnet har." Når sentralbanksjefen på sin side skal oppsummere talen sin med noe samlende og fremtidsrettet, siterer han diktet "Anderledeslandet", av samme Jacobsen: "Men det ble da folk av oss tilslutt, / båtfolk fra først av, herskere / over hele Nordatlanteren. / Og nå plukker vi gullpenger opp fra havbunden[…] / så ikke […]drøm deg bort / for vi venter på nevene dine og godviljen”. Han ender med å peke på de norske naturressursene og miljøet med en enkel og god moral i slekt med at du høster hva du sår. Men det er forskjell på markene og markedene. Jeg tror Finnøybuen Gjedrem - altså en mulig slektning - hadde en Perfect Day i går. Han håper "det har blitt folk av oss - men vi skal ikke tro at vi kan sikre velferden bare ved å plukke gullpenger. Velferden sikrer vi ved å få flere hender i arbeid, være arbeidsomme og endringsvillige – og ta vare på miljøet". God og protestantisk moral altså. Der har aldri kunstnere passet perfekt inn. Likevel skal kulturminister Giske og andre få Manifest 2007 overlevert i dag, før hovedpersonene bak aksjonen merkelig nok bevilger seg dyr middag på Bagatelle. Antydes her aksjonens mål? Kanskje burde Heier & co sende en kopi av manifestet også til sentralbanksjefen, tenker jeg, og skryte av hans bruk av norsk kunst som forklarende element til rikets økonomiske tilstand, når han taler til og dinerer eliten av politikere, næringslivsledere og økonomer. Sjekk talen på video, og du vil se at Gjedrem kan være en god mann å ha på laget for kunstnerne; idealistiske, arbeidssomme og kanskje i overkant endringsvillige som kunstnere alltid har vært. Invitere ham på kaker rett og slett? Egalitær ryfylking som Gjedrem er, med 2007-moral som årstalt, kan det til og med være at han foretrekker kunstnernes kakebord fremfor Bagatelles Grand Menu. Kanskje ta en prat om Precarity & flexploitation?

Stavanger Aftenblad, ved den gode politiske journalisten Margunn Ueland, hadde listet opp SVs største kameler å tre gjennom partiets elastiske nåløye her om dagen. De største kamelene er grønne (Mongstad, Grønne sertifikat, Barentshavet, Klimamål, Kårstø, Trillemarka m.m.) og har miljø skrevet over puklene. SV er i regjering med Arbeiderpartiet, som - heldigvis - alltid har satt industriarbeideren og industribyene først, alltid dessverre, også i forhold til miljøspørsmål. Senterpartiet har på sin side - heldigvis - alltid satt bonden og kulturlandskapet i utkant-Norge først, alltid dessverre, også i forhold til miljøspørsmål. Begge de to andre partiene har dessverre alltid også vært dedikerte NATO-parti, om nødvendig lydig krigskåte på linje med det USA-styrte NATOs til enhver tid valgte linje. De står også bak det nye NATO, som uhørt nok ikke lenger er en forsvarspakt, men en overnasjonal militærorganisasjon med forkjøpskrig som mulig agenda. Derfor sa jeg med en gang til Trudi, da jeg hørte at Norge skulle sende soldater til Afghanistan som kunne ende opp i krigshandlinger i Sør-Afghanistan, at der ja, der ble partiet SVs aller minste nåløye synlig. For SV er stiftet som et sjeldent norsk antikrigsparti, med NATO-motstand som sjel. Norge burde som nasjon være stolt av å ha gitt et slikt parti (litt) regjeringsmakt. Det er lettere for SV å svelge noen miljøkameler de kan spytte ut igjen om noen år og skryte av allikevel, enn det er å leve med en krigssvett sjel som kan drepe nordmenn, afghanere og andre, i tillegg til det mye verre: å sympatisere med en internasjonal politikk hvor den økonomiske verdensmakta har krig som virkemiddel for å få de underlegne til å føye seg - slik at man fortsatt kan suge seg drita full på olje. Regjeringskamelen kan ta ut nå. Den har aldri vært nærmere stortingsørkenen. Jeg synes det er en ganske god sak å få på pukkelen for.

Gentlemen & Arseholes heter debatten om boka med samme navn, som det nye kunstforlaget Torpedo inviterer til i dag. Her møtes Lene Berg (bokens forfatter), Henrik Placht (billedkunstner, KiO) og Erik Rudeng (Fritt Ord) til debatt med Eivind Slettemeås (UKS) som ordstyrer. Det er snakk om en bok med "et opptrykk av kulturtidskriftet Encounter som sammenstilles med dokumenter og fotos som avslører redaksjonens forbindelser til CIA. Tidsskriftet ble utgitt under den kalde krigens maktspill om kulturell dominans og innflytelse i Europa, og etter avsløringen i 1966 gikk det sosiale nettverket rundt Encounter og stiftelsen The Congress of Cultural Freedom i oppløsning". Amerikanernes bruk og misbruk av kunst og kultur for ideologisk dominans er velkjent, men kraftig underkommunisert i Norge som resten av Vesten - av en eller annen grunn (som jeg for så vidt godt kan tenke meg). Lene Berg fisker i boka si frem et historisk erkeseksempel på ideologisk maktbruk i kulturfeltet, som gir gode spørsmål å stille om forholdet mellom ytringsfriheten og dens sjelden påtalte mørke side. Encounter var et svært respektert tidsskrift, som forsvarte tanke- og ytringsfrihet mot undertrykkende ideologier, politiske system og samfunnsformasjoner under den kalde krigen. De kjempet for kunstens frihet og autonomi fra enhver ideologi, men i sær den kommunistiske. I ettertid viste det seg at de var kjøpt og betalt av politiske forbindelser med en klart ideologisk agenda via CIA. Det ytringsfrie tidsskriftet var mer lik ren propaganda, som de arbeidet intenst med å skjule. Det spørres derfor i dag: "Hvor vellykket ville f.eks. begreper som ”ideologienes død”, lansert gjennom tidsskriftet, vært uten denne støtten? Og hvor mye tilslører begrep som autonomi og uavhengighet faktiske relasjoner mellom kultur, kapital, kunst og politikk? Er det den liberale offentligheten, som bl.a. Encounter propaganderte, som er årsak til at kunsten tjener makten i så mange sammenhenger, ved at den utgir seg for å være fri og uavhengig? Eller er det nettopp bevegelsen mellom frihet og anvendelighet som er dens store fortrinn?". Gode spørsmål. Kunsten er stadig på vei ut av institusjonens klyper, heldigvis, og har i dag ambisjoner om å skape offentlighet og debatt, i en rolle som kritiker og konfliktløser / -skaper, som gjør spørsmålene hyperaktuelle. Hva slags distanse finnes det i dag mellom kunsten og alle dens nye interessenter i næringsliv og byutvikling, eller mot nasjonale instanser og overnasjonale institusjoner? Det er i grunnen fristende å importere hele debatten til kulturhovedstaden. Bare for å skape litt Open Port.

Dr. Ava Cadell mener hun kan revolusjonere sexlivet mitt med en ny vibrator, som hun helt sikkert har patent på. Den skal gi meg trigasme. Hola beibi! Prototypen inneholder en innsugingskopp for junior, en liten vibrator for ballene og det samme for anus. Hvis testene går som de skal, håper frøken doktor at den skal komme på markedet til sommeren. Jeg sliter tidvis med hemorroider, så jeg vet ikke. Kanskje får jeg en i bursdagsgave av Trudi, som forresten tidvis sliter med hemmorroider, også hun. Da får hun få G-punkt-orgasme (ren vaginalorgasme) i returgave fra meg. Som er frøken doktors forslag til venteaktivitet. Til dere som ikke vet hvor kvinnens G-punkt er, skal jeg la være å hovere med at jeg faktisk vet det. Jeg har ikke sagt det til Trudi en gang, at jeg vet det, både fordi at hun "kommer som en engel", som Ole Paus sang, og fordi vi ikke er ferdig utforsket med alle de andre kosevariantene som finnes - klitoris, vaginal eller ei. Og fordi mye ikke trenger å sies, bare gjøres. Her er det bedre å være doer enn thinker. Hastverk er uansett lastverk. Og det er en klar fordel å være absolute beginner hver eneste dag, slik at kroppsutforskingen kjennes fresh og fin. Men ok, G-punktet ligger ca 5 cm inne i skjeden, på oversiden. Om du nå allerede er på vei over til senga, husk på at G-punkt-orgasme oftest medfører ejakulasjon, om enn ikke med samme lavastrøm som for menn. Så ikke la deg overraske av litt mer utflod enn vanlig. Helt nytt for meg er imidlertid at også mannen har et G-punkt. Det er selvsagt inne i endetarmen. Homsene vinner på alle fronter i dag. Mannens prostatakjertel tilsvarer nemlig kvinnens G-punkt, viser det seg. Stimulering av den lille "valnøttlignende" kjertelen innenfra, kan gi oss "en nytelse som vi ikke visste eksisterte", sier sexologen. (Kvinnene finner bruksanvisning til G-punkt-orgasme for mannen HER, mens mennene finner bruksanvisning for G-punkt-orgasme for kvinnen HER.) Stikkord til kvinnen for en times G-tur på mannen: Kroppsmassasje, ronk med oljebasert glidemiddel til kuken er spruteklar, trykk kraftig mot skrukken, gjenta til mannen har hatt nestenklimaks noen ganger, massér rompe og lår, så over til lett ronking og finger inn i anus mot prostata fra innsiden, gni og beføl til han stimuleres riktig, stopp ronking rett før han kommer, og du vil merke at sæden renner ut i stedet for å støtes ut. Yess beibi! Du vil oppleve at "øvelse gjør mester" også her, påstår sexologen. Jaså! Vel, jeg er ikke uinteressert i å utforske verken kroppen eller sinnet mitt, tvert i mot, men holder en knapp på å sette kuk og fitte i sentrum for god basissex, eventuelt kuk og kuk eller fitte og fitte, alt etter som legning. Som en meget god nummer to - nesten bedre enn nummer en - vil jeg anbefale munnen og leppene og tunga. Kyssing er i det hele tatt noe av det mest fenomenale som finnes. Her er det snakk om 50 til dagen, og det kan godt være langdragere av kline- og slikketypen. 50 kyss til dagen er kanskje det eneste som kan gjøre deg til et helt lykkelig menneske, det er jeg sikker på, om det nå er et mål du skulle ha. Som nummer tre må nevnes vår største legemsdel, nemlig huden. Hud mot hud er som å være ett med varm natur. Pingviner er intelligente dyr, vet du. Og selv om vi ikke kan ligge hud mot hud en hel vinter, bør vi gjøre det minst en time til dagen, uansett i dusjen - og hele natta gjennom. (Her kommer også de erogene soner inn: Innsiden av armene, brystene og brystvortene, livet, området omkring kjønnsorganene, lårene. Også issen, ørene, kinnene, øyelokkene, halsen og nakken vil vanligvis reagere over gjennomsnittet på berøring og kyss.) Men skal denne basissexen ha full virkning, så må overbygningen være på plass, og det er selvsagt et villig hode med lyst på kjærlighet, omsorg og empati. Da smeller det garantert i hele kroppen! Prostata kommer i grunnen ganske langt ned på lista - foreløpig da. Bildet over viser forresten et verktøy for mannen som ønsker å stimulere seg selv til G-punkt-orgasme. Den er bakdelen med å være enslig, kan man si. Den skal være idiotsikker i bruk, men ikke for virkning. I motsetning til med kyssing kan det imidlertid være at du trenger en lykkepille for at du skal bli lykkelig med den. I så fall, let it be. Vent heller på dr. Ava Cadells trigasmevibrator. Eller bare gå en tur i marka i stedet, for å få blodet til å pumpe. Invitere naboen på stearinlysmiddag Valentines Day. Kanskje mimre om undgomsskolen, da du under en større utlegning om egne erobringer sa "orgamse" i skolegården, til 300 14-åringers velfortjente gapskratt. Hvorfor ikke tenke gjennom hvilket medmenneske du gjerne ville kysse her i verden, og bare det? Lese en bok duger alltid. Arild Nyquists samlede dikt f.eks., med bl.a. følgende kortdikt: "Kuk og fitte / skal sammen seile regatta". Det finnes uendelig mange måter både å reise og komme på, som ikke ender opp i G-punkt og anus.