Forleden spanderte jeg en halvgod middag på en altfor dyr restaurant på en svært god venninne som for tiden lar seg fore med feminisme fra studiesirkel ved UiS. Vi kom inn på Nabolagskunstneren Lars Ramberg og hans utspill i Dagens Næringsliv om reformering av stipendordningen for kunstnere i Norge. Hun freste at det var det dummeste hun hadde hørt om noen gang. Hun er et av disse gode menneskene som ikke kan la være å være ærlig, følsom og direkte. En perfekt samtalepartner. Hun svarte på samme vis som også Håkon Bleken og mange med ham straks responderte i DN, at dette var typisk elitetenking fra tidsånden selv - en ettertraktet kunstner, mann med finslipte verbale evner, som i tillegg er dagens leder av Billedkunstnernes stipendkomité. Marit Aanestad svarte godt på vegne av NBK at det var nødvendig å forsvare en selvstendig stipendkomité og en demokratisk valgordning, dette også som et pek til Eivind Slettemeås (UKS) som forsvarte Ramberg. Jeg svarte min venninne på samme vis som Bob Dylan i sin tid anerkjente Eminem: Når så mange borgerlige mennesker med så mye makt har så mye mot ham må det være noe vesentlig med ham. Sannsynligvis har Ramberg rett i at stipendordningen og institusjonsstrukturen bør være under konstant debatt, slik hans innspill setter et fokus på kunstnernes arbeids- og levekår, som berører langt utover den rituelle sytingen fra kunstinstitusjonen selv. Det er kanskje Lars Ramberg i et nøtteskall: Han beveger med kirurgisk presisjon. Han vet hva han snakker om, som betyr at han vet hva han tenker. Han vet hvor han snakker, og til hvem. Det er en svært arbeidskrevende kunstnerstrategi å velge kunnskaps- og offentlighetsveien, og er noe flere av deltagerne i det konservative og institusjonsleflende kunstfeltet i Norge med fordel kunne forsøke. Det betyr ikke at jeg er enig med Ramberg i smått, men ofte i stort. Vi valgte Lars som en av kunstnerne til Nabolagshemmeligheter med utgangspunkt nettopp i hans evne til å berøre og bevege en offentlighet og et publikum med enkle om enn gjerne monumentale grep. Tenk på hans Zweifel-prosjekt i Berlin i fjor vår. Derfor ble det naturlig å tenke Ruten på Sandnes for Lars, når stedene skulle fordeles på kunstnerne. Nå har også debatten om kunstverket Knut Haavik i Norsk kulturråd i 2005 kalte "utedasser i rødt, hvitt og blått" blusset opp igjen, altså Rambergs trippeldoverk utenfor Nasjonalgalleriet i Oslo; "Liberté, egalité, fraternité", eller bare Trikoloren, som ungene kaller isen som misvisende er oppkalt etter Frankrikes nasjonalflagg, som igjen har fått navn etter dydene fra den borgerlige revolusjonen. Verket var først innstilt på førsteplass i konkurransen om utsmykking av plassen foran Eidsvollbygningen i anledning hundreårsjubileet for norsk selvstendighet i 2005. Men så forandret juryen mening, de antok verket var for sterke saker - og så kom Nasjonalgalleriet på banen. Men nå vil ikke Nasjonalgalleriet lenger betale for verket, står det i DN. Ramberg kalte i sin tid utsmykkingkomiteens prosess for "feigt og banalt". Nå må han kalle Nasjonalgalleriet for "uansvarlig og uetisk". Begge deler antagelig berettiget. Lars er en tøff jævel, for det er ikke smågutter han tildeler slike karakteristikker. Det skjønner man også om man fikk med seg dokumentaren om hans prosjekt til den prestisjetunge Sao Paulo-biennalen i fjor høst. En ting var at han var i krangel med kuratorene om størrelsen på eget verk - We intended to sing the love of danger, the habit of energy and fearlessness (et verk om og med det konseptuelle fremtidshuset Venturo) - hvor kuratorene endte opp med å klippe bort metervis av et stort gulvteppe til installasjonen under åpningen, mens Ramberg selv ga intervjuer til pressen. En annen er at Rambergs kone, den visuelle antropologen Kristiina Helena Lavia, som medvirket til kunstverket gjennom sin interesse for futuristisk arkitektur, døde av kreft underveis i prosessen. NRK sendte den gode og usentimentale dokumentaren om arbeidet og prosessen den 09. januar i år. I 2005 ledet Ramberg en workshop for palestinske kunstnere i Ramallah, hvor han sa: "Ikke tenk på at du skal lage et maleri eller en skulptur. Research er viktigere." Dette sa han til unge palestinere som er vant til å få den motsatte beskjeden. Oftest er jo kunst som lages av palestinske kunstnere knyttet til konflikten med Israel, men "selvkritikk er viktigere enn kritikk av andre", anførte Ramberg under workshopen, til stor motstand fra flere av de unge kunstnerne som følte et nasjonalt ansvar for å formidle den palestinske "historien" gjennom sitt talent. Nå er han en av to norske kunstnere som er plukket ut av Utsmykkingsfondet til en lukket konkurranse om et kunstverk i vannet rundt det nye operahuset i Bjørvika. Totalt er seks kunstnere invitert til å komme med utsmykkingsforslag, med offentliggjøring i september 2007. Nabolagshemmeligheter åpner på sin side 01. mai 2008. Allerede 19-20. april i år kan du imidlertid oppleve Lars Ramberg under symposiet Art & Site i Stavanger. Han er verdt å høre på. Du kan risikere å måtte tenke selv etterpå. (Jeg vil gjøre presentasjoner av alle Nabolagskunstnerne utover våren.)