David Bowie fylte 60 år i går. Han er en av de gode, gamle heltene. De var neppe flere enn ti. De som overtok etter genbærerne. Cruyff på fotballbanen. Brecht og Bukowski i litteraturen. Brå i skisporet. Bowie i musikken, osv. Gode og heldige valg for en liten drittunge på 70-80-tallet. Det er helter man ikke trenger kaste bort underveis. De vokser i grunnen fortsatt, til de er blant disse få som både er kanon og motkanon, alltid inne og alltid ute, alltid nye og alltid gamle. Bowie var en ekstremt sårbar supermann, som de alltid er, de som gidder å gjennombore virkelighetsmembranen med hele seg. Bowie var den store av dem under det vi en gang kalte postmodernismen. De gamle punkerne pleide i 1977 å si at det fantes punk og resten av musikkdritten, og midt i mellom og på begge sider var Bowie. Selv punkerne kunne ikke kaste Bowie ut med det nye skitne badevannet. Jeg har samlet sammen noe videosnacks som en personlig hyllest: Dagbladet serverer et lite videointervju med Bowie. Bowie er et intellektuelt og interessant intervjuobjekt opp i mot Zappa-klassen. YouTube flommer selvsagt over av bildesnutter, intervjuer og Bowie-videoer: Hør den gnagende vakre 1971-låta "Life on Mars" visuelt fortolket med bilder av Bowie selv. Hvorfor ikke videoen til "Heart’s filthy lesson", som var tittelmelodien til filmen Seven, fra det Eno-produserte Outside-albumet, fra 1995? Eller Bowie på Kenny Everett Show rundt 1979-1980 med "Boys keep swinging", noe nær komplett uforståelig for alle som valgte å bli feminister og/eller antifeminister. Bowie som mimekunstner i "Mask" fra tidlig 60-talls ungdom kan etterfølges av klipp med Bowie som seg selv i den nye 2006-serien (Extras) fra Kontoret-Gervais. Traileren fra Roeg-filmen "The Man who fell to Earth" forteller noe om dimensjonen på Bowie-kulten i 1970-åra. Hør på Glass, Eno og Bowie selv om Philip Glass’ symfoniversjon av Heroes fra 1997 (selv om Low-symfonien er bedre). Litt om det odde radarparet Iggy Pop og Ziggy Bowie er naturlig. Et genuint hjemmesnekra YouTube-jente-hyllest-klipp om Bowie og Lou Reed og betydningen av glam og kunstrock. "Rock’n'roll Suicide" live fra Ziggy-turneen i 1973, bare fordi den handler om det mest rocka og presise mordet på rocken, og er selve starten på anti-rocken som etablert sjanger - datert 1972, med Bowie som et kulturelt popfenomen med rekkevidde langt utover det beefheartske undergrunnsnivået i populærkulturen. Til slutt en historieleksjon i "What is overt?", om hvorfor stjerner er så sinte og skeive når de er unge, og hvordan det går med dem til slutt. Og så lover jeg billig og hedensk å lese gjennom et langt Bowie-essay jeg skrev etter at Heathen kom ut for fire-fem år siden, og som jeg siden glemte bort, og legge det ut her i løpet av noen dager. Sitat og motto: ”Wise like Orangutan / that was me / Gotta get a Word through / One of these days”. Torgrim Eggen skriver i 1999 om DB i Larmen og vreden: ”Han er ikke en artist du vil nærme deg med et slags håp om å få en beroligende korreks til virkeligheten vi lever i. Tvert imot personifiserer han en rekke aspekter ved vår tilværelse som rocken generelt har vært for konservativ, endog reaksjonær, til å forholde seg til”.