reilstad kom

Forleden spanderte jeg en halvgod middag på en altfor dyr restaurant på en svært god venninne som for tiden lar seg fore med feminisme fra studiesirkel ved UiS. Vi kom inn på Nabolagskunstneren Lars Ramberg og hans utspill i Dagens Næringsliv om reformering av stipendordningen for kunstnere i Norge. Hun freste at det var det dummeste hun hadde hørt om noen gang. Hun er et av disse gode menneskene som ikke kan la være å være ærlig, følsom og direkte. En perfekt samtalepartner. Hun svarte på samme vis som også Håkon Bleken og mange med ham straks responderte i DN, at dette var typisk elitetenking fra tidsånden selv - en ettertraktet kunstner, mann med finslipte verbale evner, som i tillegg er dagens leder av Billedkunstnernes stipendkomité. Marit Aanestad svarte godt på vegne av NBK at det var nødvendig å forsvare en selvstendig stipendkomité og en demokratisk valgordning, dette også som et pek til Eivind Slettemeås (UKS) som forsvarte Ramberg. Jeg svarte min venninne på samme vis som Bob Dylan i sin tid anerkjente Eminem: Når så mange borgerlige mennesker med så mye makt har så mye mot ham må det være noe vesentlig med ham. Sannsynligvis har Ramberg rett i at stipendordningen og institusjonsstrukturen bør være under konstant debatt, slik hans innspill setter et fokus på kunstnernes arbeids- og levekår, som berører langt utover den rituelle sytingen fra kunstinstitusjonen selv. Det er kanskje Lars Ramberg i et nøtteskall: Han beveger med kirurgisk presisjon. Han vet hva han snakker om, som betyr at han vet hva han tenker. Han vet hvor han snakker, og til hvem. Det er en svært arbeidskrevende kunstnerstrategi å velge kunnskaps- og offentlighetsveien, og er noe flere av deltagerne i det konservative og institusjonsleflende kunstfeltet i Norge med fordel kunne forsøke. Det betyr ikke at jeg er enig med Ramberg i smått, men ofte i stort. Vi valgte Lars som en av kunstnerne til Nabolagshemmeligheter med utgangspunkt nettopp i hans evne til å berøre og bevege en offentlighet og et publikum med enkle om enn gjerne monumentale grep. Tenk på hans Zweifel-prosjekt i Berlin i fjor vår. Derfor ble det naturlig å tenke Ruten på Sandnes for Lars, når stedene skulle fordeles på kunstnerne. Nå har også debatten om kunstverket Knut Haavik i Norsk kulturråd i 2005 kalte "utedasser i rødt, hvitt og blått" blusset opp igjen, altså Rambergs trippeldoverk utenfor Nasjonalgalleriet i Oslo; "Liberté, egalité, fraternité", eller bare Trikoloren, som ungene kaller isen som misvisende er oppkalt etter Frankrikes nasjonalflagg, som igjen har fått navn etter dydene fra den borgerlige revolusjonen. Verket var først innstilt på førsteplass i konkurransen om utsmykking av plassen foran Eidsvollbygningen i anledning hundreårsjubileet for norsk selvstendighet i 2005. Men så forandret juryen mening, de antok verket var for sterke saker - og så kom Nasjonalgalleriet på banen. Men nå vil ikke Nasjonalgalleriet lenger betale for verket, står det i DN. Ramberg kalte i sin tid utsmykkingkomiteens prosess for "feigt og banalt". Nå må han kalle Nasjonalgalleriet for "uansvarlig og uetisk". Begge deler antagelig berettiget. Lars er en tøff jævel, for det er ikke smågutter han tildeler slike karakteristikker. Det skjønner man også om man fikk med seg dokumentaren om hans prosjekt til den prestisjetunge Sao Paulo-biennalen i fjor høst. En ting var at han var i krangel med kuratorene om størrelsen på eget verk - We intended to sing the love of danger, the habit of energy and fearlessness (et verk om og med det konseptuelle fremtidshuset Venturo) - hvor kuratorene endte opp med å klippe bort metervis av et stort gulvteppe til installasjonen under åpningen, mens Ramberg selv ga intervjuer til pressen. En annen er at Rambergs kone, den visuelle antropologen Kristiina Helena Lavia, som medvirket til kunstverket gjennom sin interesse for futuristisk arkitektur, døde av kreft underveis i prosessen. NRK sendte den gode og usentimentale dokumentaren om arbeidet og prosessen den 09. januar i år. I 2005 ledet Ramberg en workshop for palestinske kunstnere i Ramallah, hvor han sa: "Ikke tenk på at du skal lage et maleri eller en skulptur. Research er viktigere." Dette sa han til unge palestinere som er vant til å få den motsatte beskjeden. Oftest er jo kunst som lages av palestinske kunstnere knyttet til konflikten med Israel, men "selvkritikk er viktigere enn kritikk av andre", anførte Ramberg under workshopen, til stor motstand fra flere av de unge kunstnerne som følte et nasjonalt ansvar for å formidle den palestinske "historien" gjennom sitt talent. Nå er han en av to norske kunstnere som er plukket ut av Utsmykkingsfondet til en lukket konkurranse om et kunstverk i vannet rundt det nye operahuset i Bjørvika. Totalt er seks kunstnere invitert til å komme med utsmykkingsforslag, med offentliggjøring i september 2007. Nabolagshemmeligheter åpner på sin side 01. mai 2008. Allerede 19-20. april i år kan du imidlertid oppleve Lars Ramberg under symposiet Art & Site i Stavanger. Han er verdt å høre på. Du kan risikere å måtte tenke selv etterpå. (Jeg vil gjøre presentasjoner av alle Nabolagskunstnerne utover våren.)

• Når er det beste tidspunktet for å plante et tre? For hundre år siden. Det nestbeste? I dag.  

• Du når bunnen når du slutter å grave. 

  

Hvilken David Bowie er David Bowie?

David Bowie fylte 60 år i går. Han er en av de gode, gamle heltene. De var neppe flere enn ti. De som overtok etter genbærerne. Cruyff på fotballbanen. Brecht og Bukowski i litteraturen. Brå i skisporet. Bowie i musikken, osv. Gode og heldige valg for en liten drittunge på 70-80-tallet. Det er helter man ikke trenger kaste bort underveis. De vokser i grunnen fortsatt, til de er blant disse få som både er kanon og motkanon, alltid inne og alltid ute, alltid nye og alltid gamle. Bowie var en ekstremt sårbar supermann, som de alltid er, de som gidder å gjennombore virkelighetsmembranen med hele seg. Bowie var den store av dem under det vi en gang kalte postmodernismen. De gamle punkerne pleide i 1977 å si at det fantes punk og resten av musikkdritten, og midt i mellom og på begge sider var Bowie. Selv punkerne kunne ikke kaste Bowie ut med det nye skitne badevannet. Jeg har samlet sammen noe videosnacks som en personlig hyllest: Dagbladet serverer et lite videointervju med Bowie. Bowie er et intellektuelt og interessant intervjuobjekt opp i mot Zappa-klassen. YouTube flommer selvsagt over av bildesnutter, intervjuer og Bowie-videoer: Hør den gnagende vakre 1971-låta "Life on Mars" visuelt fortolket med bilder av Bowie selv. Hvorfor ikke videoen til "Heart’s filthy lesson", som var tittelmelodien til filmen Seven, fra det Eno-produserte Outside-albumet, fra 1995? Eller Bowie på Kenny Everett Show rundt 1979-1980 med "Boys keep swinging", noe nær komplett uforståelig for alle som valgte å bli feminister og/eller antifeminister. Bowie som mimekunstner i "Mask" fra tidlig 60-talls ungdom kan etterfølges av klipp med Bowie som seg selv i den nye 2006-serien (Extras) fra Kontoret-Gervais. Traileren fra Roeg-filmen "The Man who fell to Earth" forteller noe om dimensjonen på Bowie-kulten i 1970-åra. Hør på Glass, Eno og Bowie selv om Philip Glass’ symfoniversjon av Heroes fra 1997 (selv om Low-symfonien er bedre). Litt om det odde radarparet Iggy Pop og Ziggy Bowie er naturlig. Et genuint hjemmesnekra YouTube-jente-hyllest-klipp om Bowie og Lou Reed og betydningen av glam og kunstrock. "Rock’n'roll Suicide" live fra Ziggy-turneen i 1973, bare fordi den handler om det mest rocka og presise mordet på rocken, og er selve starten på anti-rocken som etablert sjanger - datert 1972, med Bowie som et kulturelt popfenomen med rekkevidde langt utover det beefheartske undergrunnsnivået i populærkulturen. Til slutt en historieleksjon i "What is overt?", om hvorfor stjerner er så sinte og skeive når de er unge, og hvordan det går med dem til slutt. Og så lover jeg billig og hedensk å lese gjennom et langt Bowie-essay jeg skrev etter at Heathen kom ut for fire-fem år siden, og som jeg siden glemte bort, og legge det ut her i løpet av noen dager. Sitat og motto: ”Wise like Orangutan / that was me / Gotta get a Word through / One of these days”. Torgrim Eggen skriver i 1999 om DB i Larmen og vreden: ”Han er ikke en artist du vil nærme deg med et slags håp om å få en beroligende korreks til virkeligheten vi lever i. Tvert imot personifiserer han en rekke aspekter ved vår tilværelse som rocken generelt har vært for konservativ, endog reaksjonær, til å forholde seg til”.

Nanoteknologien kommer snart til mange av tingene i nærheten av deg. Vinduene blir selvrensende. Tøyet holder seg selv ved like. Datamaskinene blir så små at du kan bære dem under huden. Medisinen så målrettet og med slik kirugisk presisjon at du en gang kan ta piller for hjerteinfarkt og strupekreft. Når du snakker høyt til den telefonaktige dingsen i hånda di på fjellet i Jotunheimen fanges bildet og stemmen din opp av en eller annen satelitt og formidles i de fremtidige nettverkenes gjenkjenningsapparatur slik at hvem som vil kan delta i en videokonferanse med deg fra verden over mens du bestiger Galdhøpiggen. Til alle storebrødres og etterretningsorganisasjoners store fornøyelse. Sommerfugleffekten blir blåbær i forhold. Tingene vil få ny og større betydning i den nærliggende nanofremtida. Tingliggjøringen as we know it, som nyrik eietrang og kommersiell mote under den glupske mediekapitalismens overflatediktatur, vil formodentlig få seg en smell. Tingene vil i fremtiden begynne å leve, ligne på oss selv, bli tatt mer på alvor. De vil få sjel igjen. Kommers og monoteistisk religion kan få seg gode skudd for baugen til fordel for animisme (gudene er i tingene, trossystem fra før vi sendte gudene ut i rommet og bort fra verden med de store religionene) og lærevillig interesse for fysikk og tingenes natur. I forrige århundre ble det sagt: "Animismen besjelte tingene, industrialismen tingliggjorde sjelene." Det kan komme til å bli: "Industrialismen tingliggjorde sjelene, nettverkssamfunnet besjelte og praktiserte tingene." Pendelen svinger tilbake? Hva skjer i så fall i og med litteraturen? Legger den seg ut som en vektstang på andre sida? Mister det visuelle samfunnet og filmen sitt hegemoni og sin forklaringskraft i en nanofremtid? Imploderer den reklamedrevne medieverden eller eksploderer den til six billion bullets with your name on it? Skal simulakra miste sin tiltrekningskraft til fordel for den nyskapende naturen? Blir tingene og miljøet det viktigste? Inngår menneskene i dette miljøet og bestemmes tingene av noe som ligner på humanisme? Alt og mer til får du i neste episode av Verden.