reilstad kom

Fra telefonsvareren: "Ja. Det er Odd. Jeg fikk en følelse av at jeg skulle ringe deg i dag. Og den gikk ikke vekk. Og så ringte jeg bare. Men jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Ha det!". Anonymt og nesten vilkårlig plukket fra sms-arkivet: "Ring meg. Jeg har noe å viktig å fortelle deg."

1. Amartya Sen: Identity and Violence - The Illusion of Destiny. Fabelaktig bok fra en Nobelprisvinnende økonom som tenker om og for verden, og som har en idé om hva kultur og identitet betyr. Skrevet i gammel-vis-mann-sjangeren. Men slik at det funker. I all sin enkelhet en liten bombe i halvparten av norsk medieverden og brorparten av norsk mentalitet.
2. Cecilia Grönberg & Jonas (J) Magnusson: Omkopplingar: Avskrifter, Listor, Dokument, Arkiv (med särskilt avseende på Midsommarkransen-Telefonplan). Noe av det merkeligste som noen gang er utgitt i bokform på et seriøst forlag. Resultatet av 3 1/2 års observasjonskontor på Lille Torget i Midsommarkransen i Stockholm. Et eksperimentelt "samhällsarbete". En 3,5 kgs montasjemaskin. En utforskning av "avskriftens, överflyttningens og rekontextualiseringens" poetikk. Stedsspesifikk litteratur. En aldeles ulesbar Artist Book fra en grenseløs og herlig stormannsgal duo som ikke er redd for ny tenkning, men tvert i mot prøver å ta den i skikkelig bruk. Har tidligere gitt ut den suverene og mye mer overkommelige Leviathan från Göteborg.
3. Georg Johannesen: Sitater fra femti års muntlig praksis. Et must for alle som liker kontant eksploderende visdom i snakkformat. Satt sammen av Arnfinn Aaslund og Øyvind Rimbereid. Sitat fra Bergensavisen 1999: "Hvordan ser du på fremtiden? - Jeg ser ikke på den." Eller fra 1998: "Retorikk har sammenheng med alt som begynner med forstavelsen "sam": sammenheng, samleie, samtale, samkvem, samfunn." Fra 1985 (mer markant i dag kanskje…): "Overliv (ideer) blir til underliv. Reklamen gjør varene seksuelle, mens løssalgsavisene pornografiserer en politisk filosofi." Til sist et lite lesetips: "Man skal ikke lese flere romaner enn man selv har skrevet." (Og skaff deg CD-en Kong J med det samme, dikt av GJ tonesatt og fremført av Håkon Paulsberg.)
4. Kjartan Fløgstad: Grand Manila. For det funker for Kjartan og dermed for oss. Romanen er kvintessensiell langdiktform av Øyvind Bergs briljante vers fra Nede fortelling, som i år er utgitt i paperbacksamling med Kjærlighetc. og Forskjellig, under den treffsikre 2006-tittelen: Billigbok (som anbefales varmt til alle mennesker med lyrisk evne til humor og alvor). Jeg siterer her det Berg-diktet som heter "Lovende nøtt; til Kjartan Fløgstad" som er en slags spørrende forhåndsomtale av årets Fløgstad-bok: Hvor mye er det plass til i et dikt / hvis totalbeskrivelsen av samfunnet / ble avromanisert, metrisk forplikta / og konsentrert ned til hvert enkelt vers / som med Marx’ ord / ikke er et speil for virkeligheten / men hammeren som hamrer den ut / av ting tang og svinn til et syn, så klart / at samtlige kurser på Børsen må dumpes / i havet som puster inn mot polene / og ånder ut i tropene, i ett / synoptisk pust og sirkulære / med påbud om rolig å skylle ned / alt det overflødige; styrt det ned med alt / som ikke gir krystall og klassekamp / hvor elskende i sum og ensomhet / trår den likvide dansen inntil døden / forener oss i ord som splitter disse?
5. Leonard Cohen: Lengselens bok. Bare fordi vi har lengtet sånn. Ikke for resultatet. Allerede i 1999 skrev jeg om Tyngden av stemmen og vår venting på hans lengselsbeskrivelser. Som altså ikke var tunge nok.
6. Mark Kurlansky: Nonviolence - Twenty-five lessons from the History of a dangerous Idea. En virkelig prøvelse for alle oss som leser verden som syke personlige, økonomiske og ideologiske maktspill, hvor det er viktig å være pasifist med forbehold (og som gjerne leser i eller om Sun Zu, Macchiavelli og Clausewitz).
7. Tone Hansen (red.): What does Public mean? Art as a Participant in the Public Arena. Fordi den er utgitt på et nytt norsk forlag, Torpedo Forlag. Og fordi det er en norskprodusert bok som er interessert i kunstens potensiale. (Ellers anbefales på kunstfronten de nye bøkene om Alfredo Jaar, Kendell Geers, Jeanne van Heeswijk og andre av Nabolagskunstnerne. Nevner også det nystartede norske tidsskriftet Kunstjournalen, lovende, med Lars Ramberg, Tore Vagn Lid, Reinhardt Haverkamp m.fl.)
8. Årets BILLEDBØKER: Robert Capa Heart of Spain og Geir Egil Bergjord Roma 01/04-31/05 2005. Den første viser Capas bilder fra den spanske borgerkrigen. Den andre viser Bergjords bilder fra dagens Roma. (Selv om Republica! Cartells i Cartellistes (1931-1939), praktbok med offentlige plakater fra Katalonia i perioden forut for republikken og til og med borgerkrigen, slår begge. Hvilket billedspråk som fantes i det (spanske) offentlige rommet en gang! Men den fåes neppe fatt i fra Norge.)
9. Årets FORFATTERSKAP: Bernardo Atxaga - lest fem av hans bøker på engelsk, samt den gode Waking the Hedgehog, i Basque Studies-serien, om hans forfatterskap, av Mari Jose Olaziregi. Den novellistiske stedsromanen Obabakoak (Gjensyn med Obaba) er eneste som finnes på norsk. Anbefaler ellers hans post-ETA-liv-romaner The Lone Man og The Lone Woman samt Two Brothers, fortalt av fem forskjellige dyrestemmer. Og barneboka Memoirs of a Basque Cow.
10. Årets AKADEMIKER: Joseba Zulaika - lest flere av hans bøker med utsikt fra Nevada til Baskerland, bl.a. hans redaksjon av Oteiza’s selected writings (Oteiza var en av de store filosofiske skulptørene i verden, inspirasjon for Serra og Gehry), Museo Guggenheim Bilbao (må leses av alle som er på jakt etter "kunsten" eller en "kulturby"), Basque Violence - Metaphor and Sacrament (finnes bedre ETA- og voldsforklarende bøker) og litt i Empire & Terror-samlingen samt nasjonalismebøkene han har medredigert fra Reno.
11. Årets GAMLE BOK: George Orwell - Hyllest til Katalonia, fra 1939, er en usedvanlig viktig bok for en som arbeider med Baskerland og Katalonia, selv om den er viktig for alle mennesker som er interessert i Spania, Europa, krig, revolusjon, fascisme og kommunisme, arbeiderdemokrati, fred og menneskelighet.
12. Årets ELDGAMLE BOK: Platon - Drikkegildet i Athen (Symposium på originalspråket). De gamle grekerne med filosofen Sokrates og komediedikteren Aristofanes i spissen diskuterer kjærlighet mens de drikker seg dritings. Venter på at Trudi skal lese den, slik at vi kan diskutere bok og tema på samme vis. (Symposium er altså ikke det samme som Teambuilding eller Kick Off eller Branchseminar eller annet næringslivsnorsk, hvor man tilber salg eller profitt og lærer seg ikke å snakke om de store menneskelige tingene, og hvor den humanistiske retorikken er redusert til vulgære PR-grep og newspeak for brune markedsandeler og manipulert statistikk - før man drikker seg dritings.)
13. Årets ELEKTRONISKE LITTERATUR: Elinor.nu. Står ikke for dattera mi, men elektronisk litteratur i Norden. Uten tvil er dette et av de viktigste nettstedene på lenge. Prøv deg på tekstene, sjekk lenkene. Lek og lær. Det er ikke uventet Jill Walker som er prosjektleder. Rapport fra åpningen På Høyden. Begynne med den eldste teksten i Elinor, som er Tor Åge Bringsværds tekst fra 1971: "Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere". Her finner du også Digitale fortellinger, fra NRK Ulyd, kurert av Per Platou. Så kan du finne ut om det er snakk om hypertext og så drar du videre på litteratur i det virtuelle universet.
14. Årets TEMA: I. Baskerland, II. Kunstneriske intervensjoner og III. Literacy. Alle trekker inn i 2007, kan jeg se. Særlig sistnevnte har jeg tro på at skal sette seg i fletta med ny innsikt og nye mål. I gang med Walter J. Ongs bøker, bl.a. Orality and Literacy. Kjøre videre med slike navn som Havelock, Finnegan, Goody, Freire, Barton, Holme, osv. Finne de norske og skandinaviske bidragsyterne til det ennå uoversettelige literacybegrepet. Forslag?

Trudi ska visst bytta ud firmabilen. Helst i en høgare bil, for ryggen min si skyld. Helst i ein bil så tar hensyn te Trudi si glattkjøring. Så ka slags bil ska det ver? Me tenkte på enten Volkswagen Touran eller Toyota RAV4. Så me har kjikkt på di. Kjørt tur og alt. Eg likte best RAV-en, men an va dyrare. Trudi har limitt på kor dyre bilen kan ver, så med RAV-en va det vanskeligt å få med alt det hu ville ha i an, for at an skolle ver et mobilt kontor óg. Blåtann og GPS og sånne ting så hu meine hu trenge på bissi rondfart i Rogaland og Hordaland. Så stod der någe i Dagbladet ein dag, om ka bilar folk meinte va di beste. RAV-en vant. Det e visstnok ein familie-SUV. SUV har ikkje någe med sosialistisk ungdom å gjørr, forstår eg, for det står at det e ein av "Kristin sine fybilar". Men det va mest status-SUVane hu va imod, di store børstraktorane, så me kalte di før. For di e någen miljøsvin, og bler kjørte av, stod der i aviså, "menn i den beste gadgetalderen". Det minnte meg på ein med status-SUV så eg hørrte spørr ei dama om hu ikkje va ei gedsjettjenta. Nå forstod eg an. Han snakkte om kongehuset og, han va egentligt republikaner, sa an, men han syns heila kongehuset hadde forfalt siden hu der Mette-Marit hadde kommt inn i bildet. Eg fekk det ikkje te å rima. Va ikkje det at hu sørlandska kom inn i balkongvinkebildet nettopp någe så onnergravde kongehuset og åbna for republikk? Pekte uansett på at den der gamle føydale familieblodmåden å tenka på så monarkiet faktisk komme av, nå vannde ud seg sjøl med vanlige folk (+ Ari Behn). Eg håbe at Trudi bare bler littegrann gedsjettjenta, om me nå har råd te ein RAV med blåtann & sånn. Republikaner håbe eg at hu e allerede. Men ikkje sånn gedsjettrepublikaner, for eg e redde for at det kan bety at du verken ser på barneteve eller e for den norske, demokratiske velferdsstaten. Bare litt gedsjettjenta og sjikkeligge republikaner. Det tåle eg. Og då snakke me ikkje om republikaner sånn så di gjørr i USA (så nettopp kanskje betyr det sama så gedsjettrepublikaner, tenke eg), men så det modsatta av monarkist eller troå på at någen ska arva gods & gull & ver statsøvehåve for et land så kalle seg folkedreve. Eg håbe at me komme te å kjøra mest muligt miljøvennligge bilar i framtidå, og helst velge oss ein hybridbil, nå der komme ein sånn ein miljøvennligge RAV4-variant, så der visstnok snart gjørr. PS! I aviså står der og at i alle andre land i verden e det små, billige og miljøvennligge bilar så vinne sånne folkeavstemningar. I Norge e det altså di dyraste, stysste miljøbombene så vinne fram. Her bor der antageligt mange drømmarar og mange så allerede e nyrige. Det e lenge siden Asfalt-Høyre og Bensinavgift-Frp vant alle valg med mediene så villige reklamebyrå. Eller så det og e sagt: "I Norge straffer man heroinselgere, men bensinselgere går fri."

Traff på Geir Tore Holm her om dagen. Oslo-basert kunstner med syngende nord-norsk dialekt og enkelte samefraser på elvisk. En kunstner med en idé om hva det er å være kunstner som går utenpå å bli B-rikskjendis eller A-kunstkuk. Oppmerksom fyr. Første han sier der i baren er: Du har fått deg nytt snitt. Det er mange år siden jeg traff ham sist, men likevel, det var en jævli fin måte å si til meg at han ble usikker på om vi fortsatt var på samme lag. Om jeg hadde gitt opp og konvertert til pengene og makta. Den lysebrune fløyelsblazeren hadde jeg for øvrig kjøpt i Barcelona for en svært billig penge. Men reisen var dyr nok. Så jo, nytt snitt. Korrekt det! Bruker ikke den gamle kofta etter fatteren lengre. Hattene og luene ligger på hylla. Fretex blir sjeldnere og sjeldnere. Selv Dressmann er jeg notorisk utro mot, som jeg lenge følte var mitt særpreg i klesveien inne blant de hippieindividualiserte kulturkapitalistene. Har riktig nok fått meg en kjortel, men den bruker jeg bare i heimen, som luftig kveldsdrakt. Må svippe innom Fretex og ikke Capone nå en dag før jul, for å sikre klesbalansen igjen, forstår jeg. Stå med et fargerikt Fretex-bein i solidaritet med samtidskunsten og den frivillige fattigdommen og et snittriktig dressbein i solidaritet med middelklassesamfunnet og den uunngåelige nyrikdommen. Det er en holdning jeg har hatt. Tror jeg skal holde på den. Så takk, Geir Tore, for reminderen. 

Både på gresk og latin betyr skole (schola) fritid. Skoletida var den tida hvor man ikke arbeidet eller hadde plikter, hvor man var fri til å tenke fritt. Skoletida = fritida begynner ifølge grekerne når vi blir oppmerksomme på vår egen eksistens, når vi kan se oss selv som tenkende og handlende vesen, som vurderer verdien og hensikten med det vi selv gjør som frie mennesker. I dag er skolen gjennomorganisert fra man er seks til man er voksen, og før det går man i barnehage. Etterpå "selvrealiserer" folk seg på jobben, under strikte jobbavtaler og taushetsplikter, lojale til de nye overtidsregimene og muligheten for ufri status og nyrikdom. Når de kommer hjem med motorveikøen er avkobling og TV-underholdning det eneste som duger for en asketisk arbeidskropp, det vil si: anti-schola. Før i tiden visste slavene og de prostituerte hvem de var. Det er blitt umulig i dag. Det har jeg hvert fall fått ut min første krise, at det kun er gjennom eksistensielle livskriser man i dagens verden kommer i berøring med det gamle og frie skolebegrepet. Og det er fali det. Det frie selvdannende mennesket passer ikke særlig godt inn i verden lengre. Da er kanskje verden i krise? Krisene kan bare bli flere, trur eg. Ja, måtte de bli flere, om det er noe sant i denne refleksjonen. (Slik kan man også gjøre bloggende krisepsykologi på seg selv! :-)) Litt tilbake til den gamle radikale synden dette, om å ta verden? Nei, det vil jeg ikke, også det er en ufri posisjon. Ingen kan stå utenfor verden, selv om kritiske posisjoner er forbanna viktige. Denne gang skal jeg heller sette meg ned og studere den norske schola innenfra, tenker jeg, som deltager, antropolog og omsorgsfull dobbelagent. En for alle, alle for en. Individet kommer av samfunnet. Kjærlighet er noe du gir til noe eller noen du elsker uten forbehold. Og viktig! Huske på at slik søvnen pleier den sunne kroppen, er det kjedsomheten som pleier den frie ånden. Dét trenger vi mer av. Kjedsomheten er drømmefuglen som klekker ut erfaringens egg, sier Walter Benjamin et sted. Frem for kriser og kjedsomhet! (Selv om jeg nå er drittlei min egen krise for denne gang, og skulle ønske jeg snarest mulig kunne passe smertefritt inn i det sentimentale, stressede og borgerlige samfunnssystemet igjen, for en stund i hvert fall.)