BILDE: Siden jeg ikke kan kåre en gammel Hasse & Tage-film må det av alle ting bli en fullkommen tragedie, nemlig Woody Allens Match Point, som er den beste filmen jeg har sett på ei stund. Den er mer gresk enn alle greske tragedier jeg har lest, og det er mange. Hovedpersonen er så ond at mange ikke engang vil oppdage det, noen vil til og med identifisere seg med ham med snev av sympati. Det kan altså fortsatt lages film som ikke gir en følelsen av å sitte inne i en datamaskin, hvor dataspill-estetikken og seksualiseringen av samfunnet er de eneste kunstneriske ingrediensene, som helst sauses sammen både som tema og motiv. At Woody Allen skulle gjøre dette er en gedigen overraskelse. LYD: To norske ruler. Jeg liker 120 Days også, men det blir rent tidsfordriv i forhold. Fra utlandet var noen gamle travere bra, kanskje særlig Waits’ Bastards, men jeg digger Nellie McCay både med hode, mage og føtter. Noen få unge innen electronica og rap leverte, mens noen gamle travere kom til heder også her. Men det er viser! Ingenting slår Gunnar Roalkvams tekster til Bjerkestrands musikk sunget av Svein Tang Wa På Kanten. Eller Georg Johannesens gamle dikt tonesatt og fremført av Håkon Paulsberg på kong j. Hør på ”Innerst inne” og ”På kanten” sammen med ungene, og du føres til et høyere level (lev vel) med det samme. Prøv allsangversjonen. Mens det å gå i kjerka for øl og suppe eller møte døden i form av gud som fisker gud med påhengsmotor sammen med GJ og HP, er så befriende at man risikerer å tenke at materiell og kulturell evolusjon + ateistiske gudstanker = moden humor som gjør livet sensibelt og verdt å leve med kropp og ånd bare sånn passe i likevekt. Noe slikt.