tor 14 des 2006
Underskogsidentitet
Skrevet av JanInge under emnet kunst , litteratur , bloggekultur , kulturpolitikk , mediekultur , nettvevnotater , samtidens kunstformerBrukte noen timer på å gjøre meg kjent på Underskog.no i dag. Oppdaterte min egen hittil sovende skogidentitet med følgende: "Løsarbeider og kontekstmellomromsarbeider med base i Stavanger-regionen. Leser og skriver bøker. Kritiserer folk og fe og kunstuttrykk. Prosjektleder og rådgiver for ymse kulturaktiviteter. Oppdrar barn og leker familie med mest mulig alvor. Alltid travel og lat. Trenger stadig mer luft og ganske sikkert en dypere underskog for å vibrere. Liker god vin, høyttravende snakk, travløp og boksing m.m.". Kjenner meg knapt igjen i den biografien nå, tre timer etterpå. Føler det er snakk om et annet menneske. Faen meg ikke klokt. Som om Zelig hadde en finslipt kjernepersonlighet sammenlignet med meg selv. Som om Heraklit overdrev mulighetene for å gå ned i samme elva. For alle som har det likedan kan Underskogen anbefales på det kaldeste, med sitt krattskogsnettverk av norske kulturister, subforum og kalender over mørke hendelser, som kan binde deg opp til noe du kjenner igjen i speilet om morgenen. En gang. Trur eg. (Har vondt i ryggen i dag!)
15. desember, 2006 at 01:35
jeg har altså ikke været i skoven-men noterede mig bare at du klager over ondt i ryggen. Det vil jeg tolke,da jeg er en gammel ,god ven,som vil påstå at kende din livsstil temmelig godt , som et alvorligt tegn. Nogen vil sikkert mene, at du bare sidder alt for meget ned foran en computer, men jeg vil påstå, at med alle de identiteter som kunstnere må bære rundt på nu om dage,er det sgu`da ikke så mærkeligt at man får ondt i ryggen,hvor jeg egentlig mener sjælen sidder. Er sikker på at disse to ting er det samme, eller står i ledtog med hinanden, i en eller anden biosemiotisk forbindelse,som videnskaben bare ikke har opdaget endnu.
15. desember, 2006 at 10:39
Jeg tviler vel på at vitenskapen noen gang vil finne sjelen, siden religionen, litteraturen og kunsten allerede har feilet på området. (Om enn feilingen har vært meget bra til tider.) Det vil si: det skremmende med vitenskapen er at den kan komme til å innbille seg akkurat det - at den har funnet sjelen og gud vet. Vitenskapen kan vel bare ende i alvorlig hybris á la en gresk tragedie, for slik å sluttføre vår sivilisasjon i en vakker sirkelbevegelse. Ellers så vet jeg, Sus, at ryggen kan gjenfinnes i fotbladet. Ryggsøyla er en tynn stripe langs innsiden av fotbladet ned til hælpartiet, hvor halen er nederst, mens isjiasnerven går tvers over fotbladet akkurat i overgangen til hælen, fra halen altså, blir det. Om dette er sant og du har rett i din hypotese, er det antagelig en god idé å be en kjæreste eller venn om massasje, gjerne med en sitronduftende olje (sjel og sitron hører sammen synes jeg), omtrent midt på fotbladet, helt på innsiden, nede i fotbuen. Så kan man eventuelt ha sex etterpå, om denne indirekte ryggmassasjen ikke bare in-indirekte fremmer sjelefred, men også setter fart på de hete kroppsvæskene. Man er mer eller mindre i posisjon allerede.
15. desember, 2006 at 11:59
det jeg egentlig mente at sige,var at du nok hellere har ondt i eksistensen.Der tror jeg hverken citrus eller grøn salat kan afhjælpe. Sex-jo,måske,hvis den går hånd i hånd med kærligheden.
god jul-selv om jeg ikke tror det hjælper heller,men jeg sender mine solidariske tanker.
15. desember, 2006 at 12:33
Det har du rett i, Sus. Både i dette med at jeg for tiden har tatt ned gjerdene som regulerer identiteten min for midtlivspuss, og eventuelt setter grensepostene opp andre steder i og for fremtiden. Men også i dette at jeg sannsynligvis har vondt i eksistensen. Det vil si om “eksistensen” betyr: min forståelse og oppfatning av denne. Jeg har tidligere skrevet at kjærlighetens fysiske bestanddeler er svampene våre, altså hjernen og kjønnsorganet, og kommunikasjonen mellom svampene. Eksistensen har mye mer med fordøyelse å gjøre tror jeg, så der tror jeg sammenhengen finnes mellom hodet og magen. Rett og slett om hva hodet skal like og ikke, av det du stapper i deg hver dag, av fysisk og åndelig føde. Skal man være altetende? Gå for gourmetopplæring? Satse på noen få nære kokkeidoler? Ha nasjonale preferanser? Surfe på nettet etter oppskrifter? Stole på instinktet? Kjøre nøye gjennomtenkt selvopplæring i tråd med klassisk dannelse? Motta mest fra andre eller gi mest selv? Bruke lykkebarometer eller omsorgsbarometer på smaksopplevelsene? Joda, jeg kjenner at det snart er jul igjen. Ha en salig og energisk jul du også, kjære Sus. Og takk for omtanken. Den setter jeg stor pris på. Og husk at vi alle er språkfilosofer på bunn. Det vil si: verden vil alltid være en avgrunn på den måten. Derfor jula finnes, f.eks. Hils.