reilstad kom

Hun ble indianer og jeg ble mer og mere cowboy. Selv blir jeg bare mer og mere klar over hvor mye mer katolsk jeg er enn protestantisk. Men mennesker består av mange lag, og om jeg bare hadde tre religiøse lag er det liten tvil om at mitt innerste religiøst-filosofiske lag er av buddhistisk art. Ytterst er jeg selvsagt protestant, av kultur bare. Dernest katolikk, mer av intellekt. Innerst inne er jeg buddhist, av alle grunner. Men særlig ideen om middelveien er tiltalende både til følelser og intellekt, sterkt i slekt med den nesten samtidige Aristoteles’ etikk og hans begrep om sophrosyne (middelvei). Også begrepene om vennskap, nestekjærlighet, lykke, lidelse og opplysning funker som faen i Buddhas munn og hender. Så det er mine beste leseforslag for 2007: Aristoteles’ Etikk og de buddhistiske skrifter. Kanskje det nærmeste en kan komme en minikanon for en menneskelig verden. Et minstemål av dannelse. Buddhas livshistorie er jo også kanon. For tiden elsker jeg f.eks. slike ting som Buddhas (den våkne, opplyste) 33 strofe i den Den Sanne Lære, som lyder: ”Som en pilmaker retter en pil, / slik retter den vise sitt flakkende sinn, / som er skiftende, nesten ustyrlig, / og vanskelig å holde i tømme.” Mens 40ende strofe sier: ”Vit at vårt legeme er som ei krukke; / Gjør derfor sinnet sterkt som en festning.” Fyll på med rett drivstoff! Våkn opp! Godt Nytt År! PS! Husk at tomme krukker rumler mest. Husk at du er hva du fyller på, men også hva du heller ut.

BILDE: Siden jeg ikke kan kåre en gammel Hasse & Tage-film må det av alle ting bli en fullkommen tragedie, nemlig Woody Allens Match Point, som er den beste filmen jeg har sett på ei stund. Den er mer gresk enn alle greske tragedier jeg har lest, og det er mange. Hovedpersonen er så ond at mange ikke engang vil oppdage det, noen vil til og med identifisere seg med ham med snev av sympati. Det kan altså fortsatt lages film som ikke gir en følelsen av å sitte inne i en datamaskin, hvor dataspill-estetikken og seksualiseringen av samfunnet er de eneste kunstneriske ingrediensene, som helst sauses sammen både som tema og motiv. At Woody Allen skulle gjøre dette er en gedigen overraskelse. LYD: To norske ruler. Jeg liker 120 Days også, men det blir rent tidsfordriv i forhold. Fra utlandet var noen gamle travere bra, kanskje særlig Waits’ Bastards, men jeg digger Nellie McCay både med hode, mage og føtter. Noen få unge innen electronica og rap leverte, mens noen gamle travere kom til heder også her. Men det er viser! Ingenting slår Gunnar Roalkvams tekster til Bjerkestrands musikk sunget av Svein Tang Wa På Kanten. Eller Georg Johannesens gamle dikt tonesatt og fremført av Håkon Paulsberg på kong j. Hør på ”Innerst inne” og ”På kanten” sammen med ungene, og du føres til et høyere level (lev vel) med det samme. Prøv allsangversjonen. Mens det å gå i kjerka for øl og suppe eller møte døden i form av gud som fisker gud med påhengsmotor sammen med GJ og HP, er så befriende at man risikerer å tenke at materiell og kulturell evolusjon + ateistiske gudstanker = moden humor som gjør livet sensibelt og verdt å leve med kropp og ånd bare sånn passe i likevekt. Noe slikt.

A man who wants the truth becomes a scientist; a man who wants to give free play to his subjectivity may become a writer; but what should a man do who wants something in between? Or both? With a woman on top? A woman free of paradox same as thee; who believes paradox sure as hell is from godly truth’s well; and that subjectivity is the earthly truth’s easy play? (Regla må gjerne utvides i takt med julefredens senken eller synken…)

Prosa har en egen spalte hvor de spør folk og fe om hvilken bok de savner eller gjerne så skrevet i nær fremtid. Her er mitt forslag: Juristethos - De seks juristprofesjonenes tilværelse mellom de fire kardinaldydene og de syv dødssyndene. Det beste av alt er at den faktisk kan være på gang. Ande Somby sendte meg nylig en mail med forespørsel om hvor jeg hadde fisket opp at jødiske rabbier opererer med inntil 36 betydningsplan når de leser tekster, der det kristne quadriga kun opererer med fattige fire slike leseplan (som likevel er en god del bedre enn det sedvanlige bokstavelige, som verden er endt opp med). Somby er for øvrig jurist og førsteamanuensis ved UiT med interesse for retorikk og etikk, foruten å praktisere som sjaman. Hvilke kombinasjoner, som det heter på boksespråket. Her gjelder det å følge opp. Den boka må ut, av alle grunner, også fordi jeg da endelig kan gi mine juristvenner en bok i gave som de faktisk kan komme til å lese. I hvert fall de mest naive av dem.

Leser søker bok, heter en allianse av over 20 organisasjoner som jobber for at alle skal ha tilgang til litteratur. De er finansiert av Kulturdepartementet, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, GRAFILL, Den norske Forleggerforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Den norske Forfatterforening. De har nå sendt bud til Stavanger kommune om at de vil ha et eks. av Handlingsplan for litteratur og ytringsfrihet, som jeg laget for dem tidligere i år. De skriver: "Det kan være aktuelt å bruke den som eksempel for andre kommuner. På tross av at vi ikke kjenner detaljene i planen, ser vi ut fra saksfremlegget nok til å kunne gratulere Stavanger med dette." Man har altså muligens gjort noe fornuftig i år, allikevel? Kanskje problemet er omvendt: At man kun har gjort fornuftige ting. Som man glemmer å henge opp på karamelltreet i hagen. For de teller liksom ikke? På tide med en øl.

Brukte noen timer på å gjøre meg kjent på Underskog.no i dag. Oppdaterte min egen hittil sovende skogidentitet med følgende: "Løsarbeider og kontekstmellomromsarbeider med base i Stavanger-regionen. Leser og skriver bøker. Kritiserer folk og fe og kunstuttrykk. Prosjektleder og rådgiver for ymse kulturaktiviteter. Oppdrar barn og leker familie med mest mulig alvor. Alltid travel og lat. Trenger stadig mer luft og ganske sikkert en dypere underskog for å vibrere. Liker god vin, høyttravende snakk, travløp og boksing m.m.". Kjenner meg knapt igjen i den biografien nå, tre timer etterpå. Føler det er snakk om et annet menneske. Faen meg ikke klokt. Som om Zelig hadde en finslipt kjernepersonlighet sammenlignet med meg selv. Som om Heraklit overdrev mulighetene for å gå ned i samme elva. For alle som har det likedan kan Underskogen anbefales på det kaldeste, med sitt krattskogsnettverk av norske kulturister, subforum og kalender over mørke hendelser, som kan binde deg opp til noe du kjenner igjen i speilet om morgenen. En gang. Trur eg. (Har vondt i ryggen i dag!)

Ett bilde forteller mer enn 1000 ord. Sies det. Det er visdom som kun kan erkjennes med sju ord. Til visdomsord. Korrigert ordtak (legg merke til sjangerbenevnelsene): Sju ord forteller at ett bilde forteller mer enn 1000 ord. Ethvert bilde blir synlig i en kontekst av ord. Alternativet er en dyrisk reality, ordløs om ikke lydløs, med altfor mye naturlig fart og blodtørstig spenning for mennesker tilvendt kultur. Ordtak finnes enten som tale (ordtak) i et av verdens om lag 3.000 språk eller som skrift (folkelitteratur) i et av de om lag 80 språkene av disse igjen, som har en egen litteratur. En tidlig konklusjon av mange mulige: Billedkunsten finnes ikke uten talen og omtalen. Eller kanskje heller: All kunst er konseptuell.