reilstad kom

Stavangers første kunstbiennale starter i dag. For elektronisk basert og ustabil kunst. Jeg er stolt av å ha vært jordfar for ideen til biennalen, slik den fremstod i søknaden til EU om status som europeisk kulturhovedstad. Det er i/o/lab som siden har styrt prosjektet fra ustabil idé til håndfast åpning i dag, og spisset den til en biennale som "opererer i spennet fra den teknologi-intensive til den sosialt utfordrende kunsten. Intensjonen med biennalen er å sette søkelys på rollene til media og kunst i vårt samfunn gjennom overraskende opplevelser og kritisk refleksjon. Biennalens grunnleggende problemstilling er det kunstneriske og demokratiske potensialet som ligger i bruk av teknologi i en sosialt aktiv kunst. Biennalens skal derfor fremme kunst som ikke bare tar i bruk elektronisk teknologi i tilvirkning eller visningsform, men som også kommenterer teknologi og teknologisk utvikling." Et meget bra utgangspunkt det, fra iolabberne Hege Tapio og Kevin Foust, som har invitert Jon Brunberg (Sverige), Juha Huuskonen (Finland) og Mogens Jacobsen (Danmark) inn som kuratorer for hovedutstillingen i samarbeid med dem selv. Følgende kunstnere deltar: "Fabric l ch (Sveits) / Gustav Hellberg (Sverige) / Productframes (Norge og Cuba) / Laura Beloff (Finland) / Société Réaliste (Frankrike/Ungarn) / Simon Morris (Frankrike/Finland) / Jørgen Larsson og Bjørnar Habbestad (Norge) / Critical Arts Ensemble (USA)". I dag anbefaler jeg konferansen på Tou Scene fra kl 12.00. Med bl.a. Chris Byrne om ”Artists Collectives: Models for collaborative research and development” og Steven Dixon om ”Instability in the field: definition, localization and the paradigm of art”. Påmelding iolab@iolab.no. Men du kan sikkert komme rett på døra med 200 spenn og få både konferanse og lunsj.

Kendell Geers møtte senterleder på Kvadrat, Hans Inge Skadberg, for et par uker siden. Kendell skal arbeide med Kvadrat som arena for sitt bidrag til Neighbourhood Secrets. Under en vennlig lunsj var Skadberg forbilledlig klar i sin tale: Kendell kunne få gjøre hva han ville på huset, bare det ikke hadde noe med terror å gjøre, herunder vold, blod og slike ting som vil kunne støte kundene på Kvadrat, som Skadberg understreket bestod av alle samfunnsgrupper. Terrorfrykten skriver seg nok fra Kendells hjemmeside terrorealism.net, som Skadberg ganske sikkert hadde sjekket ut. Kendell Geers er fra Sør-Afrika, og har en mer naturlig tilgang til emnet og har da også arbeidet kunstnerisk med problemstillinger omkring terror og terrorfrykt. Det Skadberg antagelig ikke vet, er at Kendell har møtt Nelson Mandela to ganger tidligere i sitt liv. Den ene gangen åpnet Mandela en utstilling Kendell deltok på, hvor Kendell ikledde seg en afrikansk kappe og Mandela-maske, til statslederens velkjente begeistring. Kanskje vet Skadberg heller ikke at Nelson Mandela en gang var en frihetskjemper under apartheidregimet, en mann som deltok i voldelige aksjoner mot militære og andre myndighetsforlegninger i Sør-Afrika, noe han ble dømt til 27 år i fengsel for, som terrorist. Det er verdens mest beundrede mann vi snakker om. Også Kendell er en frihetskjemper, men med kunstneriske virkemidler. Han er også et årvåkent menneske, som straks etter at Skadberg hadde presentert for oss de tre arkitektforslagene til et utvidet Kvadrat i 2011, sa at forslaget fra Jarmund/Vignæs og Ghillard/Hellsten ville vinne. Det fremgikk av presentasjonens ordvalg og forslagets bevegelige modulkarakter, mente han. To uker etterpå kan vi av avisene se at det stemmer. Vi ønsker Hans Inge og Kvadrat lykke til. Og ser frem til like klare og gode samtaler i fremtiden. Samarbeidet må være transparent og ærlig, hvor deltagerne har mot til å utfordre hverandre, med vilje og evne til å forbedre hverandre. Stikkord: Offentlig og åndelig rom, menneskelige kvaliteter. PS! De eneste bøkene Kendell ba om etterpå, var om tidlig lokalhistorie med fokus på trossystem og erotiske kunstuttrykk.

Simons Bok, vers 19-21: "Samleie mellom to kvinner er kjærlighet. Samleie mellom to menn er vennskap. Samleiet mellom mann og kvinne er som to kokende krabber, uten sangstemme, hun er to fisker, han er ingen, begge er alle, det blir krig om barna."

Det tenkte jeg på her om dagen, mens jeg bladde meg gjennom ymse litteratur om kjærlighet og livskriser, at hjertet er en muskel som pumper blod, som The Beste sang så fint en gang. Når det kommer til stykket er hjertet språk- og tankeløst, sitter aldeles ufølsomt bak ribbeinsgitteret og dunker og dunker pulsen til livsrytmen, helt uavhengig av hva som faktisk skjer med hjertebæreren der ute i verden. Det var da det slo meg at verken kjønnsorganet eller hjernen er muskler. De er noe annet og mye mer følsomt. En slags svamplegemer mer. Riktig nok avhengig av blod fra hjertet. Men hjertets hvisken er knapt mer enn pulsen fra en desinteressert tidtager, mens svamplegemene er selve de talende og engasjerte livsdeltagerne. For de telepatiske forbindelsene mellom kjønnet og hjernen går via omverden og medmenneskene på mysteriøst vis, og omdannes en sjelden gang til kjærlighetsimpulser, hypersensitive tråder som slår ut av våre egne svamplegemer og inn i et annet menneskes, og skaper dampende hulrom i bukene våre som fylles med omsorgsfull varme eller levende barn. Svamper til svamper står vi mennesker, når vi har lært oss å elske. I virkelig kjærlighet skyter trådene ubønnhørlig mellom våre svamplegemer til en labyrintisk vevet kjærlighetsskog, som det kan være vanskelig å passe inn i verden på et godt vis. Det er kjærlighetsarbeidet.

Jeg fant fram den gamle Cullbergen (Mennesker i krise og utvikling) min her om dagen. Er midt inne i siste tilskudd på den etter hvert kraftige stammen av 40-års kriser. Hardere enn noen gang nå. 40-års krisa handler om å være på toppen og se nedover mot alderdom, degenerasjon og død. Det er en krise vi alle gir oss selv i rundt-40-års-gave, som en siste sjanse for endring og selvoppgjør. Hva faen holder jeg på med egentlig? Hva skal jeg gjøre resten av livet på vei nedover? Er jeg et godt menneske? Kan jeg ikke lære meg å elske mer og bedre? Hva er det jeg duger til som virkelig utgjør noen forskjell? Ulyst og selvhat veksler med et ønske om radikal livsendring. (Andre blir bare ekstremt selvopptatte og forfengelige, slanketrener og flørter og shopper klær og sminke i et manisk forsøk på å holde fast ungdomskilden.) Kjærligheten eser ut og trekker seg sammen som en ballong andre holder på med. Hvem skal du dele resten av livet med? Kjenner jeg ungene mine? Bruker jeg tida mi rett? Du føler at du står i ditt livs viktigste kryss, hvor veivalget er helt avgjørende, men alt du evner er å gå rundt og rundt rundkjøringen, for veiene er ikke skiltet og du er trøtt som faen og hater deg selv, mistror andre og misliker verden. Det gjør passe vondt. Men er sikkert helt normalt. "Krise" kommer av greske krisis og betyr enkelt og greit "avgjørende vending". Slik epikrise er sykehusspråk for en utredning av krisens/sykdommens årsak og tilkomst. Det var her Cullbergen ble morsom, for da jeg brukte hans utlegning av Eriksons åtte psykososiale livsstadier som mulig epikrise for min egen tilstand - det er utviklingsstadier som alle mennesker går gjennom med enten positive eller negative personlighetsopplevelser - følte jeg at det var berettiget på et hvert stadium for min egen del å velge den negative muligheten, som Erikson da mener at du vil måtte dra på senere i livet som en kilde til, ja, kriser, nevroser og verre mistilpasning. Det er: 1. en personlighet preget av mistro heller enn tillit, fra spedbarnperioden; 2. en personlighet preget av skam og tvil heller enn selvstendighet, fra småbarnsperioden; 3. en personlighet preget av skyldfølelse heller enn initiativ, fra førskolealder; 4. en personlighet preget av underlegenhet heller enn foretaksomhet, fra skolealder; 5. en personlighet preget av identitetsforvirring heller enn identitet, fra tenårene; 6. en personlighet preget av isolasjon og selvopptatthet heller enn nærhet og distanse, fra 20-årene; 7. en personlighet preget av stagnasjon heller enn generativitet, fra denne 40-års krisa her. Her skulle forutsetningene for en alderdom med bitterhet og fortvilelse i stedet for integritet være særdeles gode, føler jeg. Men heldigvis stoler jeg ikke helt på egen evne til å fortolke min personlige verden akkurat for øyeblikket. Og jeg tror vel ikke så mye på Eriksons rigide system heller, når det kommer til stykke. Ser vel egentlig et potensial også i en negativ personlighetsutvikling á la Erikson. Føler meg i grunnen litt bedre i dag.

I dag sier George Bush jr. at han "er åpen for alle gode forslag og ideer" som kan avhjelpe situasjonen i Irak. Dagen før vant demokratene i USA tilbake makt i begge hus i Kongressen og i Senatet. Det må kalles litt av en helomvending. Ikke endringen i maktstrukturen, for som Kåre Willoch sa en gang, demokratene i USA er som Frp i Norge, mens republikanerne er noe mye verre vi ikke har her enda (han sa det i 2001). Men dette: Skal ikke dårlige forslag være lov lengre? Det er som man kan kjenne hele verden få abstinens. Det skal visstnok være ganske umulig å få til en slik radikal holdningsendring kun ved bare å si det. Jeg har derfor sendt et forslag i gåteform til det hvite hus, bare for å løse litt opp på den spente stemningen. Jeg skrev: Here is a Norwegian riddle for you to dwell on whilst you gather good ideas for what to do in Iraq. A little tip is to consider the symbolic language of the little Nordic minority called Sami. The riddle is: Kuk i kano, which means Cock in Canoo. I hope you don’t get offended neither by the riddle or the solution. Which is more connected to the plant and animal kingdoms than to war and oil, or democracy as you call it. And merely meant as a good laugh for you guys in troublesome times. Of course it is possible to literally produce millions of Cock in Canoos, and drop them all over Iraq as a gest of hospitality before leaving the country, or rather during retreat. But then again, it may offend some. Please contact me on email if you want more specific thoughts on this, or you just want more riddles coming your way.

Fant en artikkel i Aftenbladet i dag, med følgende ingress, signert NTB-AFP-Reuters: "Det israelske angrepet som kostet 18 mennesker livet på Gazastripen, har sjokkert og forferdet ledere verden over." Jeg lurer på to ting: 1. Har disse verdens ledere bodd på et fredelig Mars de siste 50 åra? Har alle vært på ferie hele livet? I så fall hvor? Camp David? 2. Disse nyhetsbyråene, er det datamaskiner eller mennesker som skriver artiklene de lar flomme ut over verden? PS! Det poengteres at Norge var blant de sjokkerte.

Mellom 2003 og 2005 ble det igangsatt et samtaleprosjekt i Västra Götalandsregionen i Sverige. Initiativtager var Jörgen Svensson. Deltagere var profesjonelle kunstnere og regionale kulturpolitikere, totalt 16 personer. Formål: Å skape et miljø og en sammenheng hvor disse to viktige men vesensforskjellige samfunnsområdene fikk anledning til lange samtaler og refleksjon om grunnlagsspørsmål. Idé: Personlige møter - det var åtte av dem, 24 timer fra lunsj til lunsj - hvor partene ble kjent med hverandres motiver, rammer, bakgrunn, altså tenke- og handlemåter. Visjon: At en slik samtalegruppe av kunnskapshungrige kunstnere og politikere underveis og i fremtiden vil sette dagsorden og utvikle diskursen om kunsten og samfunnet. Det er et sted mer enn noe annet i vår region som ville hatt stor nytte av et slikt samtaleprosjekt, og det er Sandnes kommune. Både fysisk og mentalt er det Sandnes som de neste årene står ovenfor den mest omfattende transformasjonen av seg selv og sitt eget bilde. Fysisk talt ikke minst gjennom Kunstens Hus og den generelle sentrumstransformasjonen med ny skole og flere offentlige uterom. Urbaniseringen vil medføre en kulturell transformasjon hvor selvbilde og sterk lokal identitet vil og må settes under debatt. Men ikke slik Stavanger-baserte Aftenbladet gjorde det med sin artikkelserie i vår, hvor avisa sementerte Sandnes-identiteten på fordomsfullt vis i stedet for å åpne den opp. I Västra Götalandsregionen har samtaleprosjektet gått utover sitt mandat og produsert et lite hefte med generelle forslag til regionen om hvordan den skal bli den regionen i Sverige med best arbeidsvilkår for kunstnere.