Trudi fortalte akkurat om en venninne som har meldt overgang til øl, for hun begynte plutselig å få blackout av rødvin. Minner meg på den amerikanske kunstneren Paul Kos, en av Nabolagskunstnerne, som fortalte meg at han likte så godt å drikke at det eneste som funket for ham var øl, ellers ble han uhamslig pissed. Med all den hvite iberske og røde italienske vinen jeg har stående i vinskapet nå, er det i grunnen ganske sterkt å melde at jeg denne høsten har slitt med lignende symptomer. En ting er at høsten har stått i et uvanlig altfor-tidlig-altfor-full-modus, en annen at bli-full-personen min ofte har vært av det uhamslige slaget. Ikke bare overdrevet frekk, nedlatende og kverulantisk, men plutselig og periodevis manisk negativ, på leting etter de nervene det gjør mest vondt å borre i, både for meg selv og for andre. Med vilje til å kortslutte verden rett og slett, for å få den til å stoppe opp et øyeblikk, slik at noe fundamentalt kan bli synlig, muligens, som kan gi meg ny retning i det som oppleves som en ufølsom liksomverden. Så da er jeg tilbake til det jeg skrev i min forrige 40-års-krise-blogg: "Du føler at du står i ditt livs viktigste kryss, hvor veivalget er helt avgjørende, men alt du evner er å gå rundt og rundt rundkjøringen, for veiene er ikke skiltet og du er trøtt som faen og hater deg selv, mistror andre og misliker verden." Det var et bilde på krisen i edru tilstand. Om du er full i tillegg, ligger rundkjøringen mørklagt, og du skeiner kanskje litt bortover hver eneste veisnutt, og du roper usammenhengende beskjeder nedover de mørke skogsalléene med gamle trær eller overbærende naturvesen stående i de mørkeste utkantene av det fuktige synet ditt, før du snur og fortsetter den retningsløse gangen rundt i mørket til du kanskje ligger der, like kald som steinen og treet, med noen glade ekorn og en sulten rev som eneste publikum. Alternativt ser du ikke rundkjøringa i det hele tatt, ser kun én farbar vei, kanskje er det en liten asfaltbakke ned fra ei hytte ute i skogen et sted, som du føler at du bare må lange nedover, bort fra alt det som måtte være bak deg. At du velger det som er i andre enden av akkurat den veien - og det for enhver pris. Om ikke noen springer etter deg der og da, og tar tak i armen din, og sier at de skal være med deg og gå rundt rundkjøringen sammen med deg helt til det er opplagt hvilken vei som er den rette å la livet leke langs, ja da er det sant å si liten sjanse for at 40-års krisa ender på en gylden sti i hvert fall (som det kanskje bare er krisen som virkelig kan finne). Alle vet jo at krise er omvurdering og remapping, du skjærer deg selv inn til beinet, antagelig for å finne sinnsro og ny energi, bli bedre på deg selv og hva faen du vil og dermed bedre for dine nærmeste omgivelser. I den virkelige krisen styrer kroppen og følelsene minst like mye som intellektet, det må erkjennes, selv om det er sant at "innerst i hjertet har jeg min forstand". Alle vet jo også at rusen bare forsterker det vi til enhver tid er. Så selv om jeg føler at denne 43-års krisa har nådd toppen nå, og jeg begynner å ane hvilke veier som faktisk er farbare, har jeg bestemt meg for midlertidig å konvertere til øl også jeg, til den etter hvert langvarige krisa er helt ute av min nyutsprungne 43-årige kropp, og jeg er plystrende på vei nedover en opplyst vei sammen med deg uten å spørre meg selv: Hvem faen er jeg?