Traff på bl.a. Per Platou (kunstner, kurator og aktivist) og Tore Ferner (filosof, skribent og aktivist) på fredag, under ARTicle-konferansen. Kossen det går? Ka holde på med? Alle raskt inne på følelsen av å arbeide med mange forskjellige prosjekt på mange forskjellige arenaer, selv om Per nettopp er tiltrådt som leder av PNEK i 50% fast stilling. Tore vurderer universitetet som arbeidsplass, forteller han. Vi var usikre på om vi skulle regne det som genuint positivt å arbeide frilans i mange forskjellige indianerleire med ulike stammespråk og prosjektmål som sprer seg 360 grader i virkeligheten, eller om en slik mangfoldig kunstnerisk-filosofisk arbeidspraksis også hadde en urmørk bakside med en gravitasjon så tung at ingen sammenhenger kan oppstå, ingen kunnskap lette, og slik egentlig dreper våre egne utviklingsmuligheter, både på et personlig og et faglig plan? Per mente at alle spinnville frilansere av vår type kom i berøring med en skjult sannhet: At alle mennesker i alle indianerleire arbeider med de samme store spørsmålene, om du er kunstner, matematiker, lingvist eller kjøpmann. Vi er altså ikke satelitter uten kommunikasjonsmulighet, men selve kommunikasjonen mellom samfunnets satelitter, istemte straks Tore og jeg. Før vi spurte: Men hvor og hvordan i helvete kan vi få anerkjennelse for det, utover Norsk kulturråd? Vi tuslet inn for å høre på Steven Dixon, om "definition, localization and paradigm of art". Han snakket om den store kulturelle konteksten som var "recursive", som hele tiden regenererte seg selv, og han snakket om alle de lokale kontekstene som fagfolkene bodde hver for seg i, og han snakket om de spesifikke kontekstene helt nede på individnivå, og han snakket om en "machine of emptiness" som gikk og gikk og sørget for at disse kontekstnivåene aldri kom i virkelig berøring med hverandre, men tvert i mot sørget for at alle mennesker og all tenkning til enhver tid var begravd i sine kontekster, og at det var det kunsten egentlig handlet om: "Mapping of contexts". Den ekte kunstneriske handlingen var alltid et forsøk på "non-closure" av en kontekst der nesten all annen virksomhet alltid handlet om "closure" og bekreftelse av en gitt kontekst. Kunstens rom er de ustabile gapene mellom kontekstnivåene i samfunnet, forsøk på å se mørket, ikke bare stjernene, alltid å være på spranget mellom forståelsesmønstrene som preger oss. Jeg kikket bort på Per som bare satt og smilte og nikket med hodet. Tore litt mer alvorlig, men åpenbart interessert. Jeg kjente det var et innlegg som gjorde godt for oss. En ørliten bekreftelse på at den kunstneriske satelittfølelsen var feil, det var samfunnsnyttig kontekstmellomromsarbeid vi bedrev. PS! Jeg har ofte kalt meg selv for løsarbeider i det siste, nå blir det kontekstmellomromsarbeider. PS!! ARTicle fortsetter bl.a. med visning på Kino1 av Critical Arts Ensembles filmer Genterra (2002), Body of  Evidence (2004) og Marching Plague (2006) den 21/22/28/29 november kl 13.00. Anbefales.