Jeg fant fram den gamle Cullbergen (Mennesker i krise og utvikling) min her om dagen. Er midt inne i siste tilskudd på den etter hvert kraftige stammen av 40-års kriser. Hardere enn noen gang nå. 40-års krisa handler om å være på toppen og se nedover mot alderdom, degenerasjon og død. Det er en krise vi alle gir oss selv i rundt-40-års-gave, som en siste sjanse for endring og selvoppgjør. Hva faen holder jeg på med egentlig? Hva skal jeg gjøre resten av livet på vei nedover? Er jeg et godt menneske? Kan jeg ikke lære meg å elske mer og bedre? Hva er det jeg duger til som virkelig utgjør noen forskjell? Ulyst og selvhat veksler med et ønske om radikal livsendring. (Andre blir bare ekstremt selvopptatte og forfengelige, slanketrener og flørter og shopper klær og sminke i et manisk forsøk på å holde fast ungdomskilden.) Kjærligheten eser ut og trekker seg sammen som en ballong andre holder på med. Hvem skal du dele resten av livet med? Kjenner jeg ungene mine? Bruker jeg tida mi rett? Du føler at du står i ditt livs viktigste kryss, hvor veivalget er helt avgjørende, men alt du evner er å gå rundt og rundt rundkjøringen, for veiene er ikke skiltet og du er trøtt som faen og hater deg selv, mistror andre og misliker verden. Det gjør passe vondt. Men er sikkert helt normalt. "Krise" kommer av greske krisis og betyr enkelt og greit "avgjørende vending". Slik epikrise er sykehusspråk for en utredning av krisens/sykdommens årsak og tilkomst. Det var her Cullbergen ble morsom, for da jeg brukte hans utlegning av Eriksons åtte psykososiale livsstadier som mulig epikrise for min egen tilstand - det er utviklingsstadier som alle mennesker går gjennom med enten positive eller negative personlighetsopplevelser - følte jeg at det var berettiget på et hvert stadium for min egen del å velge den negative muligheten, som Erikson da mener at du vil måtte dra på senere i livet som en kilde til, ja, kriser, nevroser og verre mistilpasning. Det er: 1. en personlighet preget av mistro heller enn tillit, fra spedbarnperioden; 2. en personlighet preget av skam og tvil heller enn selvstendighet, fra småbarnsperioden; 3. en personlighet preget av skyldfølelse heller enn initiativ, fra førskolealder; 4. en personlighet preget av underlegenhet heller enn foretaksomhet, fra skolealder; 5. en personlighet preget av identitetsforvirring heller enn identitet, fra tenårene; 6. en personlighet preget av isolasjon og selvopptatthet heller enn nærhet og distanse, fra 20-årene; 7. en personlighet preget av stagnasjon heller enn generativitet, fra denne 40-års krisa her. Her skulle forutsetningene for en alderdom med bitterhet og fortvilelse i stedet for integritet være særdeles gode, føler jeg. Men heldigvis stoler jeg ikke helt på egen evne til å fortolke min personlige verden akkurat for øyeblikket. Og jeg tror vel ikke så mye på Eriksons rigide system heller, når det kommer til stykke. Ser vel egentlig et potensial også i en negativ personlighetsutvikling á la Erikson. Føler meg i grunnen litt bedre i dag.