reilstad kom

RTG. AV COLUMNA LUMBOSACRALIS: Reduksjon av discushøyde L1/L2 og L2/L3 samt i mindre grad L5/S1. Spondylose høyt lumbalt. Normale fasettledd og illiosacralledd. R: DEGENERATIVE FORANDRINGER. MR AV COLUMNA LUMBOSACRALIS: Discusdegenerasjon i alle lumbale nivåer unntatt 3. nivå. Median discusprotrusjon L4/L5 med venstresidig overvekt og L5/S1. Ingen påviselig nerveaffeksjon eller trykk på durasekken. Ingen spinalstenose. R: DISCUSPROTRUSJONER I DE TO NEDERSTE NIVÅENE. FORESLÅTT MEDISINERING: Bedre humør og jævli mye trening. Elske skjebnen, ryggraden og kjøttet som kleber seg til den. Elske fasadens teatermasker som skjuler kroppens indre. Elske verden og de store blå lerretene der ute, malt av anonyme naturvesen. Elske verdens storartede tomhet og elske det lekende livets sitrende langsomhet. Elske din nestes selvopptatthet og samfunnets degenerasjon, se verden i et lite sandkorn på Borestranda. Elske alle seire som gjør deg mindre og mindre helt til verden blir synlig igjen fra grasrotnivå. Elske alle tap som imploderer til diamanter som lyser deg opp innenfra eller bare visker ut grensene dine for godt. Ta det lungt! La sanntid skje!

TIL PAPPA! Du er mega giga super bombe grei og snill. Det går ikke ann og få en bedre pappa en deg. Jeg elsker deg så mye at jeg kunne hoppe rundt hele jorden uten og lande! Du har vært med meg i hele mitt liv, og uten deg og mamma hadde jeg aldri klart og leve ett skikkelig liv. Du er den beste pappaen i verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! HILSEN EN SOM ELSKER DEG! 

Trudi fortalte akkurat om en venninne som har meldt overgang til øl, for hun begynte plutselig å få blackout av rødvin. Minner meg på den amerikanske kunstneren Paul Kos, en av Nabolagskunstnerne, som fortalte meg at han likte så godt å drikke at det eneste som funket for ham var øl, ellers ble han uhamslig pissed. Med all den hvite iberske og røde italienske vinen jeg har stående i vinskapet nå, er det i grunnen ganske sterkt å melde at jeg denne høsten har slitt med lignende symptomer. En ting er at høsten har stått i et uvanlig altfor-tidlig-altfor-full-modus, en annen at bli-full-personen min ofte har vært av det uhamslige slaget. Ikke bare overdrevet frekk, nedlatende og kverulantisk, men plutselig og periodevis manisk negativ, på leting etter de nervene det gjør mest vondt å borre i, både for meg selv og for andre. Med vilje til å kortslutte verden rett og slett, for å få den til å stoppe opp et øyeblikk, slik at noe fundamentalt kan bli synlig, muligens, som kan gi meg ny retning i det som oppleves som en ufølsom liksomverden. Så da er jeg tilbake til det jeg skrev i min forrige 40-års-krise-blogg: "Du føler at du står i ditt livs viktigste kryss, hvor veivalget er helt avgjørende, men alt du evner er å gå rundt og rundt rundkjøringen, for veiene er ikke skiltet og du er trøtt som faen og hater deg selv, mistror andre og misliker verden." Det var et bilde på krisen i edru tilstand. Om du er full i tillegg, ligger rundkjøringen mørklagt, og du skeiner kanskje litt bortover hver eneste veisnutt, og du roper usammenhengende beskjeder nedover de mørke skogsalléene med gamle trær eller overbærende naturvesen stående i de mørkeste utkantene av det fuktige synet ditt, før du snur og fortsetter den retningsløse gangen rundt i mørket til du kanskje ligger der, like kald som steinen og treet, med noen glade ekorn og en sulten rev som eneste publikum. Alternativt ser du ikke rundkjøringa i det hele tatt, ser kun én farbar vei, kanskje er det en liten asfaltbakke ned fra ei hytte ute i skogen et sted, som du føler at du bare må lange nedover, bort fra alt det som måtte være bak deg. At du velger det som er i andre enden av akkurat den veien - og det for enhver pris. Om ikke noen springer etter deg der og da, og tar tak i armen din, og sier at de skal være med deg og gå rundt rundkjøringen sammen med deg helt til det er opplagt hvilken vei som er den rette å la livet leke langs, ja da er det sant å si liten sjanse for at 40-års krisa ender på en gylden sti i hvert fall (som det kanskje bare er krisen som virkelig kan finne). Alle vet jo at krise er omvurdering og remapping, du skjærer deg selv inn til beinet, antagelig for å finne sinnsro og ny energi, bli bedre på deg selv og hva faen du vil og dermed bedre for dine nærmeste omgivelser. I den virkelige krisen styrer kroppen og følelsene minst like mye som intellektet, det må erkjennes, selv om det er sant at "innerst i hjertet har jeg min forstand". Alle vet jo også at rusen bare forsterker det vi til enhver tid er. Så selv om jeg føler at denne 43-års krisa har nådd toppen nå, og jeg begynner å ane hvilke veier som faktisk er farbare, har jeg bestemt meg for midlertidig å konvertere til øl også jeg, til den etter hvert langvarige krisa er helt ute av min nyutsprungne 43-årige kropp, og jeg er plystrende på vei nedover en opplyst vei sammen med deg uten å spørre meg selv: Hvem faen er jeg?

Jeg fikk denne matmailen her om dagen: "Har du prøvd røkt chili i olje, i omtrent like store mengder som en porsjon ris? Etter at brannen har lammet munnen popper det i ørene omtrent som på en flytur med en Hercules uten trykkcabin. Så er du over skyene og har en gratis rus som varer i minst 30 minutter og som ikke etterlater hverken kriminelle fingeravtrykk, bakrus eller andre bivirkninger fra en ellers normal lørdagskveld på byen. Glem poppers, go for chili. Guten ape titt!" Det slo meg med en gang jeg leste, at det er faen meg noe å lage: En eksperimentell kokebok for ruselskere. Så for dere 7 og en halv som av og til leser bloggen: Kom med oppskrifter! Jeg mener her ikke å gå i den pastahatende Filippo Tommaso Marinettis fotspor, som med sin La cucina futurista, fra 1932 lagde poetiske blomsteroppskrifter som en idiots protest mot den harde materielle virkelighetens råvarer og tilberedningspraksis. Tvert i mot, det må bli en kokebok for alle dette her, både med hensyn på tilgang til råvarer og kokemuligheter. Ikke som protest, men som lovprising av livet og et uttrykk for amor fati. Slik som Marinetti alt i 1909 skrev Det futuristiske manifest og i 1918 startet et eget futuristisk parti i Italia (som i 1919 ble en naturlig del av Mussolinis fascistparti), ser jeg likevel for meg muligheten for et slags manifest, og om enn ikke et parti, kanskje en langsom og jordnær kosmopolittisk bevegelse, alternativt en dannet ruskult, sånn i første omgang.

TaKK FOR AT DERE  HaR PASTT På MEG i 7 OG SNarT 8 år  jEG VIL jERNE TaKKETT DERE FOR DET FOR JEG ELSKKER DERE HELT OP TIL DiaMaNT VERDEN KLEMM ELLINOR!!

JEG ØNSKER MEG EN BAR BAR PC   OG EN GOD JULEKLLEM OG PENGER OG ET KAMERA OG EN BLOMST OG JEG HVET AT DERE HAR NOE SOM DERE HAR LYST TIL OG KJØPETIL MEG   FOR JEG HAR IKKE MERE FORSLaG SÅ BaRE   KJØP DET DER EGENTLIG HRaR LYSTT TIL OG KJØPE

Traff på bl.a. Per Platou (kunstner, kurator og aktivist) og Tore Ferner (filosof, skribent og aktivist) på fredag, under ARTicle-konferansen. Kossen det går? Ka holde på med? Alle raskt inne på følelsen av å arbeide med mange forskjellige prosjekt på mange forskjellige arenaer, selv om Per nettopp er tiltrådt som leder av PNEK i 50% fast stilling. Tore vurderer universitetet som arbeidsplass, forteller han. Vi var usikre på om vi skulle regne det som genuint positivt å arbeide frilans i mange forskjellige indianerleire med ulike stammespråk og prosjektmål som sprer seg 360 grader i virkeligheten, eller om en slik mangfoldig kunstnerisk-filosofisk arbeidspraksis også hadde en urmørk bakside med en gravitasjon så tung at ingen sammenhenger kan oppstå, ingen kunnskap lette, og slik egentlig dreper våre egne utviklingsmuligheter, både på et personlig og et faglig plan? Per mente at alle spinnville frilansere av vår type kom i berøring med en skjult sannhet: At alle mennesker i alle indianerleire arbeider med de samme store spørsmålene, om du er kunstner, matematiker, lingvist eller kjøpmann. Vi er altså ikke satelitter uten kommunikasjonsmulighet, men selve kommunikasjonen mellom samfunnets satelitter, istemte straks Tore og jeg. Før vi spurte: Men hvor og hvordan i helvete kan vi få anerkjennelse for det, utover Norsk kulturråd? Vi tuslet inn for å høre på Steven Dixon, om "definition, localization and paradigm of art". Han snakket om den store kulturelle konteksten som var "recursive", som hele tiden regenererte seg selv, og han snakket om alle de lokale kontekstene som fagfolkene bodde hver for seg i, og han snakket om de spesifikke kontekstene helt nede på individnivå, og han snakket om en "machine of emptiness" som gikk og gikk og sørget for at disse kontekstnivåene aldri kom i virkelig berøring med hverandre, men tvert i mot sørget for at alle mennesker og all tenkning til enhver tid var begravd i sine kontekster, og at det var det kunsten egentlig handlet om: "Mapping of contexts". Den ekte kunstneriske handlingen var alltid et forsøk på "non-closure" av en kontekst der nesten all annen virksomhet alltid handlet om "closure" og bekreftelse av en gitt kontekst. Kunstens rom er de ustabile gapene mellom kontekstnivåene i samfunnet, forsøk på å se mørket, ikke bare stjernene, alltid å være på spranget mellom forståelsesmønstrene som preger oss. Jeg kikket bort på Per som bare satt og smilte og nikket med hodet. Tore litt mer alvorlig, men åpenbart interessert. Jeg kjente det var et innlegg som gjorde godt for oss. En ørliten bekreftelse på at den kunstneriske satelittfølelsen var feil, det var samfunnsnyttig kontekstmellomromsarbeid vi bedrev. PS! Jeg har ofte kalt meg selv for løsarbeider i det siste, nå blir det kontekstmellomromsarbeider. PS!! ARTicle fortsetter bl.a. med visning på Kino1 av Critical Arts Ensembles filmer Genterra (2002), Body of  Evidence (2004) og Marching Plague (2006) den 21/22/28/29 november kl 13.00. Anbefales.

Du er viktigere enn Bibelen
Conference of the Birds
og Upanishadene
samla /
Du er mer nådeløs
enn de Hellige skriftene
og Hammurabis lov - og spiller et høyere spill
og farligere - enn Luthers teser
spikra til døra på Slottskirken […]
Kjære Blogg
ikke av manglende respekt
men du er mer sublim
enn noen Hellig tekst /
Somme tider er bare oppramsing
av hva som har skjedd
viktigere enn menneskerettighetene
og helligere

Stavangers første kunstbiennale starter i dag. For elektronisk basert og ustabil kunst. Jeg er stolt av å ha vært jordfar for ideen til biennalen, slik den fremstod i søknaden til EU om status som europeisk kulturhovedstad. Det er i/o/lab som siden har styrt prosjektet fra ustabil idé til håndfast åpning i dag, og spisset den til en biennale som "opererer i spennet fra den teknologi-intensive til den sosialt utfordrende kunsten. Intensjonen med biennalen er å sette søkelys på rollene til media og kunst i vårt samfunn gjennom overraskende opplevelser og kritisk refleksjon. Biennalens grunnleggende problemstilling er det kunstneriske og demokratiske potensialet som ligger i bruk av teknologi i en sosialt aktiv kunst. Biennalens skal derfor fremme kunst som ikke bare tar i bruk elektronisk teknologi i tilvirkning eller visningsform, men som også kommenterer teknologi og teknologisk utvikling." Et meget bra utgangspunkt det, fra iolabberne Hege Tapio og Kevin Foust, som har invitert Jon Brunberg (Sverige), Juha Huuskonen (Finland) og Mogens Jacobsen (Danmark) inn som kuratorer for hovedutstillingen i samarbeid med dem selv. Følgende kunstnere deltar: "Fabric l ch (Sveits) / Gustav Hellberg (Sverige) / Productframes (Norge og Cuba) / Laura Beloff (Finland) / Société Réaliste (Frankrike/Ungarn) / Simon Morris (Frankrike/Finland) / Jørgen Larsson og Bjørnar Habbestad (Norge) / Critical Arts Ensemble (USA)". I dag anbefaler jeg konferansen på Tou Scene fra kl 12.00. Med bl.a. Chris Byrne om ”Artists Collectives: Models for collaborative research and development” og Steven Dixon om ”Instability in the field: definition, localization and the paradigm of art”. Påmelding iolab@iolab.no. Men du kan sikkert komme rett på døra med 200 spenn og få både konferanse og lunsj.

Kendell Geers møtte senterleder på Kvadrat, Hans Inge Skadberg, for et par uker siden. Kendell skal arbeide med Kvadrat som arena for sitt bidrag til Neighbourhood Secrets. Under en vennlig lunsj var Skadberg forbilledlig klar i sin tale: Kendell kunne få gjøre hva han ville på huset, bare det ikke hadde noe med terror å gjøre, herunder vold, blod og slike ting som vil kunne støte kundene på Kvadrat, som Skadberg understreket bestod av alle samfunnsgrupper. Terrorfrykten skriver seg nok fra Kendells hjemmeside terrorealism.net, som Skadberg ganske sikkert hadde sjekket ut. Kendell Geers er fra Sør-Afrika, og har en mer naturlig tilgang til emnet og har da også arbeidet kunstnerisk med problemstillinger omkring terror og terrorfrykt. Det Skadberg antagelig ikke vet, er at Kendell har møtt Nelson Mandela to ganger tidligere i sitt liv. Den ene gangen åpnet Mandela en utstilling Kendell deltok på, hvor Kendell ikledde seg en afrikansk kappe og Mandela-maske, til statslederens velkjente begeistring. Kanskje vet Skadberg heller ikke at Nelson Mandela en gang var en frihetskjemper under apartheidregimet, en mann som deltok i voldelige aksjoner mot militære og andre myndighetsforlegninger i Sør-Afrika, noe han ble dømt til 27 år i fengsel for, som terrorist. Det er verdens mest beundrede mann vi snakker om. Også Kendell er en frihetskjemper, men med kunstneriske virkemidler. Han er også et årvåkent menneske, som straks etter at Skadberg hadde presentert for oss de tre arkitektforslagene til et utvidet Kvadrat i 2011, sa at forslaget fra Jarmund/Vignæs og Ghillard/Hellsten ville vinne. Det fremgikk av presentasjonens ordvalg og forslagets bevegelige modulkarakter, mente han. To uker etterpå kan vi av avisene se at det stemmer. Vi ønsker Hans Inge og Kvadrat lykke til. Og ser frem til like klare og gode samtaler i fremtiden. Samarbeidet må være transparent og ærlig, hvor deltagerne har mot til å utfordre hverandre, med vilje og evne til å forbedre hverandre. Stikkord: Offentlig og åndelig rom, menneskelige kvaliteter. PS! De eneste bøkene Kendell ba om etterpå, var om tidlig lokalhistorie med fokus på trossystem og erotiske kunstuttrykk.