reilstad kom

Så kom det noe godt ut av mine tre kulturbrev til SA-redaksjonen om den slette kunstoffentligheten lokalt, hvor jeg måtte sikte både på Trond Borgen og andre med ganske skarpt skyts for om mulig å bevege redaksjonen og opinionen. Av alle uventede ting kan det nå se ut til at Stavanger Aftenblad har økt sitt kritikerkorps med 200%. Det fortjener de stor honnør for i så fall. Og jeg tar litt kreditt. Og så er jeg glad på vegne av den lokale kulturoffentligheten, som i dette tilfellet ser ut til å ha virket. Det er to kvinner som har kommet til. Den ene er Sigrun Hodne, den andre er Line Enervold Berg. Jeg ønsker dem lykke til. Måtte de gi samtidskunsten og lokalsamfunnet et samboerforhold som gir gjenlyd over byen med alle sine dialoger og kamper. Det blir spennende å se hvilket kunstsyn de faktisk representerer. Begge leverer også til Kunstkritikk.no. Vil du sjekke skrive- og tenkemåten per i dag: Sigrun anmeldte sist Anne Klovnings utstilling i Sandnes. Line anmeldte sist Leo Fitzmaurice og Torbjørn Skårilds utstilling på RKS.

Franco Moretti har en teori om at kunsten - som det mest følsomme laget i et samfunns selvforståelse og demokratiske offentlighet - går i sykluser mellom lange strekk av stabil likevekt (ekvilibrium) hvor makten, grepene og normene, selve grunnforståelsen av teori og praxis, er mer eller mindre i ro, og svært korte transformasjonsperioder hvor hele systemet beveger på seg og er under press, og hvor de store grunnlagsspørsmålene er de viktigste. Det er god grunn til å tro at de siste tiårene føyer seg pent inn i den tross alt lille rekken av korte historiske perioder hvor vi snur hver stein på leting etter nye tenke- og handlemåter. Kunsten er utvilsomt fortsatt inne i en snakkefase. Og godt er det. Presset fra den gamle makta har blitt stadig tydeligere for hver dag den siste tida. I stadig nye forkledninger har de gamle normene formert seg. Det er selvsagt mye dritt som følger med debattsamfunnet og seminarismen, som stort sett har som mål å konservere mediemakt og forflate mennesker. På kunstfeltet dukker det likevel stadig vekk opp interessante møteplasser, særlig om kunstens rolle utenfor kunstkirkenes hvite kuber. Generator i Trondheim i september. Kunstneren som overgriper, sist onsdag på UKS i Oslo, med følgende ingress: "Kunst som tråkker over grenser eller er konfliktsøkende, fremstår gjerne som unntakstilfeller fra alminnelige hensyn eller moral. Hva skjer når kunsten gjennom dokumentarfilmen både gjør krav på hevdvunnet autonomi og frihet, og samtidig benytter virkeligheten som sitt materiale, fritt etter egne kriterier?". I forlengelsen av Norsk skulpturbiennale 2006 i Oslo ble sist lørdag følgende seminar/workshop avholdt: A Framework for Modern Cultural Activism: Does Art Create a Public Sphere in Itself? Ingressen fulgte opp med flere spørsmål som kunne skape en større samtale om en motstandens estetikk: "Could it be that activism, just as much as politically investigative art, needs new aesthetic criteria in order to function effectively in today’s society?". Også lokalt skal det skje ting. I første omgang lørdag 02. desember i Stavanger Kunstforening, når Dag Solhjell har ansvaret for et seminar om Kurator - utstilling - nettverk: Utstillingspolitikk og kuratorroller i et regionalt perspektiv. Med den lokale kunsteliten i ordførersetet er det ikke gitt at det rokkes ved ekvilibrium her. Rogaland Kunstsenter er invitert til å fortelle om sin satsing i 2005, hvor bl.a. Localmotives hadde kuratoransvar med 1:1. Martin Worts skriver til oss: "I feel that this is a fine opportunity to evaluate the year that was 2005. In many respects, a small evolution occurred in a disturbingly traditional local landscape." Vi får se. Neste vår blir det 19-20. april et stort internasjonalt symposium om Site + Art, hvor Neighbourhood er med i arrangørrekkene, med Marit Aanestad som pådriver. Det blir garantert interessant om planene våre kan innfris. Sett av dagene til tap av ekvilibrium om kunstens rolle og nytte.

Det er viktig å være nøye med sine engasjement. De bør ikke være mange, og styrke din karakter heller enn din samvittighet. Jeg har ingen idé om hvordan TV-aksjonen har gått, og har, noe tilfeldig må jeg innrømme, ikke gitt en krone. Til ukens opprop anbefaler jeg heller følgende: 1. Mer støtte til Nordens tidsskrifter. 2. Mot avvikling av innkjøpskomiteen for kunst. Førstnevnte lenke gir deg også tilgang til de beste tidsskriftene i Norden. Sistnevnte lenke gir deg noe av argumentasjonen for hvorfor det ikke er gunstig at museene skal kjøpe inn kunst på vegne av det offentlige i fremtiden. Kritikken har ikke minst kommet fra lokalt hold, ved f.eks. John Øyvind Eggesbø og Agnes Tiffon.

Under Berlin-biennalen - Von Mäusen und Menschen - tidligere i år viste den rumenske kunstneren Mircea Cantor sin video Deerparture (2005). En ulv og en hjort er plassert alene inne i et tomt galleri. Å se ulven sirkle rundt etter hjorten inne i en helt hvit kube var ikke bare en særegen estetisk opplevelse. Bildene satte ikke bare i gang en rekke tankeprosesser. Videoen var åpenbart en metakommentar til kunstinstitusjonen. Forholdet mellom mennesket og naturen. Fremmedgjøring. Utarming. Overvåking. Mer påtagelig: Det var som om den lange evolusjonen plutselig begynte å jobbe inne i kroppen, ville sprenge seg ut i min fysiske virkelighet der og da. Kroppen min kjente igjen og identifiserte seg både med ulven og hjorten på en gang. Du og den andre, den andre og du. Eat or be eaten, beat or be beaten. Ulven angrep aldri hjorten i videoen. Slik heller ikke prærieulven angrep Joseph Beuys, da han i sin tid låste seg inne i et galleri i New York med en prærieulv i 24 timer, som for Beuys skal ha vært et slags forsoningsritual i forhold til den europeiske erobringen (nedslaktingen) av det amerikanske kontinentet. En åpenbar referanse for kunstneren. Slik det også er en åpenbar referanse for Jörgen Svensson, når han i dag låser seg inne på Kristinehamns Konstmuseum i 24 timer sammen med Kristinehamns kommunesjef, Lennart Fräjdin. I det lyset, sier Jörgen - som jeg samarbeider med om Neighbourhood Secrets - "kan dygnet på Kristinehamns Konstmuseum ses som en personlig närstudie i problematiken mellan konst och politik". Et yndet tema for Jörgen gjennom det siste tiåret. Hvem som blir ulven i Kristinehamn, det får vi vel svar på når videoen foreligger. Å gjøre et slikt stunt i dag peker nok mye mer mot overvåkings- og realitysamfunnet enn mot forfedrenes barbari og naturens avgrunn. For dem som gjerne vil ha førstehånds informasjon underveis er Jörgens mobilnummer +46733225674.

Trond Hugo Haugen er med oss ennå. Han startet sitt Stavanger2018 allerede for ett år siden. Formål: Å følge prosessen med Stavanger2008 med argusøyne, være djevelens advokat, men uten å være "surmulende og smart-ass", som han skriver. Stavanger2018 er viktig. Sida er grei nok den. Men den burde bli enda bedre, følge prosessen enda tettere, være hardere og mer kritisk, åpne opp for flere debatter og muligheter innenfor kulturbyåret, invitere flere skribenter til å legge frem sine meninger og forslag, berømme de gode sidene ved kulturbyåret. Jeg vet ikke hvordan han finansierer sida, men han burde få støtte overalt ifra. I sitt første Utspark - "Tør vi be om et jordskjelv?" - spør han ganske fint: Hvem er det som egentlig tør i denne byen? Hvem er det som tør å gjøre det som vi faktisk trenger? Han svarer selv med utlegningen nedenunder, men tilføyer; "likevel, av og til virker det bare som alle bruker det samme reklamebyrået". Den skal jeg la ligge til maksimal fordøying i magesekken en stund…