Ni tusen års natt sover i det blå istjernet
når indre del av av den gule breen glir
med samme hastighet som dansende steiner

Det er en anseelig rekke borgerlige mennesker på høyre og venstre side som mener orden er det viktigste, særlig i kunsten. Med orden mener de sjangerbevissthet, materialtreffsikkerhet og spilleregler trygt innenfor det til enhver tid dominerende motebildet i den vestlige kunsten, daglig nedfelt av kunstinstitusjonens mange høyt gasjerte taklingsspillere i og utenfor media. Kunst er estetikk i trygge rammer med en kjent forhistorie som verket lett kan fortelles inn eller ut av, av inderlige kunsthistorikere og kunstkritikere. Kunsten er et eget fagfelt for egne fagfolk på spesialtilpassede arenaer. Litt som en fotballkamp, bare at publikumsmassen er minimal i kunstverden, og innlevelsen introspektiv og meditativ heller enn sosial og utagerende, selv om fansen kan være like dedikert i begge leire.

Det pågår antagelig en kamp i den norske kunstverden for tiden – det gjør det forresten kanskje alltid – sånn cirka mellom de verkorienterte nasjonalistene og de konseptuelle kosmopolittene. Det handler mest om hvorfor-spørsmålet? Hvorfor finnes kunst? Nasjonalistene leser historien med kunsten, mens kosmopolittene ser at de former den. Nasjonalistene har alltid vært tradisjonelle realister (les: romantikere) som mener det er dyp forskjell på kunst og virkelighet, at kunsten i enkelte geniale øyeblikk kan speile den nasjonale virkeligheten i geniets forstørrelsesglass. Kosmopolittene på sin side aner at ”verkligheten är inte en gigantisk readymade färdig att speglas eller reflekteras”, slik Lars O. Ericsson engang skrev, og som jeg har sett f.eks. den norske Stockholmsbaserte kunstneren Lars Traegde sitere mange steder i sine utallige skriv. Kunst og virkelighet er på et plan akkurat det samme, virkelige objekt eller hendelser i tid og rom. For nasjonalistene er derfor god kunst historiske genistreker som forteller dem hvem de er, mens for kosmopolittene er kunsten hardt arbeid med fremtid og fellesrom for å danne seg selv og eventuelt andre. For nasjonalistene er kunst først og fremst estetikk og feelgood. For kosmopolittene er kunst først og fremst avstand og en måte å tenke på, som supplerer filosofien, politikken, vitenskapen, osv.

Er dette en kamp mellom dem som tror de har svarene og dem som tviler og vil stille spørsmål, undres jeg? Kampsonene er uansett ganske tydelige. Nasjonalistenes hjemmebane er utvilsomt museet. Kosmopolittenes hjemmebane er helst det offentlige eller kollektive rommet. De smarte galleriene står midt i mellom og holder seg til lags med begge parter, mindre av holdning enn for å kunne tjene penger på begge lag.

Slikt kan man også komme til å tenke på når man står overfor en presentasjon av Lars Traegdes ”eksperiment-A”, på Norsk Skulpturbiennale 2006, som akkurat nå pågår i Oslo, og som har kunst i det offentlige rom som tema. Jeg ser litt skogbunn og noen ormeplanter i en kasse, der jeg for noen korte sekund står og lurer på om dette er et kunstverk eller bare fortellingen om et kunstverk. Der står noen stoler og et lavt bord med noen papirer og en liten modell av et byggverk på, stilt opp foran et stort svart-hvitt bilde med konturene av et skoglandskap, som har noen informajonsark påklistret nede i høyre hjørnet. That’s it.

Jeg forstår derfor ganske raskt at jeg er kommet til en av Skulpturbiennalens mer renhårede kosmopolitter. En kunstner helt på babord side av Kunstskipet, kanskje allerede i ferd med å hive en taustige over skipssiden. Siden jeg har god tid dumper jeg ned i en av stolene og setter på stoppeklokka på mobiltelefonen. Klokka er 12.57. Jeg vil sjekke ut hvor lang tid jeg bruker på å bestemme meg for om dette er et bra eller dårlig kunstprosjekt akkurat her på Norsk Skulpturbiennale 2006. Det er som det ofte er for oss mennesker: Nå eller aldri.

Men først må jeg bekjenne noe. Jeg kjenner Lars Traegde fra før. Jeg har aldri truffet ham personlig, men har, som en av kuratorene for utstillingen1:1 på Rogaland kunstsenter høsten 2005, tidligere invitert ham til å stille ut et verk med den likelydende tittelen ”eksperiment-B” (jeg var i Tyrkia da Traegde installerte). Så min interesse for ”eksperiment-A” er nok over gjennomsnittet for Skulpturbiennalens publikum, vil jeg tro. Derfor tenker jeg å legge til anslagsvis 45 minutter på den tida jeg bruker på å bestemme meg for om jeg liker Traegdes nye eksperiment, og eventuelt hvorfor, for slik å få en mer korrekt tidsangivelse på hva som normalt kreves for tilgang til de hardcore kosmopolittenes kunst.

Jeg regner imidlertid med at leseren setter pris på en rask innføring i ”eksperiment-B” før jeg går videre (så stiller vi likt ved neste avsnitt). Vel, ”eksperiment-B”, i utstillingsform i Rogaland kunstsenter høsten 2005, bestod av omtrent de samme rekvisittene: En liten modell, av Mølen den gang, som er en endemorene ved kysten sør i Norge, mellom Nevlunghavn og Helgeroa. Det er et fredet område med masse gravhauger og 10.000-år gamle spor etter den siste store isbreen som trakk seg oppover landet og etterlot seg et finslipt landskap av rullesteiner. Videre: Noen oppblåste svart-hvitt bilder av mennesker nede iblant rullesteinene. Søknader til Vestfold fylkeskommune, Universitetets kulturhistoriske museer samt Riksantikvaren, om å få legge ut fem falske rullesteiner i diabas i dette landskapet på Mølen, datert oktober 2002.

Informasjonsskriv om prosjektet lagt ut på noen pidestaller i galleriet, hvor det fortelles at Traegde ikke ventet på tillatelse fra kulturvernmyndighetene, som han uansett ikke forventet å få, men istedet satte igang eksperimentet, som gikk ut på at han inviterte fem personer til å forsøke å finne de falske rullesteinene, herunder den allerede omtalte svenske kunstkritikeren Lars O. Ericsson, tre kunstnere (Kurt Johannessen og Matias Faldbakken fra Norge, samt Anna Kleberg fra Sverige) og en clairvoyante, spanske Isabel Garcia. Traegde ville finne ut hvem av disse som kunne skille de falske fra de ekte rullesteinene, kulturen fra naturen, kunsten fra ikke-kunsten. Var det kritikeren, kunstneren eller den synske? To av steinene ble funnet. Det fremgår i skrivet ikke av hvem. Tre av steinene ble liggende igjen, for selv ikke med eksakte GPS-data på hvor de var lagt ut i endemorenen var det mulig å finne dem igjen. Traegde lette siden etter steinene mange ganger, men mener at de kan være flyttet på eller at turister har tatt dem med som souvenirer, hvilket, som han påpeker, ikke er tillatt etter Lov om vern av kulturminnesmerke, av 1976. (Akkurat som han brydde seg om loven i første omgang!) Så der stod vi – mine medkuratorer og jeg, samt et ganske stort publikum – tre lange år etter eksperimentet, en til en i en kunstinstitusjon på det norske vestlandet, og lurte vel fortsatt på hvorfor-spørsmålet. Hvorfor? Hvorfor i helvete?

Dere forstår i det minste hvorfor jeg regner 45 minutter ekstra med slik forhåndskunnskap under huden, selv om jeg har skrudd ned og gjenfortalt hele eksperimentet til lesning som her antagelig bare tar et par minutter. Men jeg har jo heller ikke tatt med de lange kveldene til vurdering av prosjektet på forhånd, og heller ikke de sene kveldene etter utstillingsåpning som gikk med til sosial omgang og diskusjon av selve utstillingen og den lokale resepsjonen av denne. Jeg bestemmer meg likevel på vegne av foregående avsnitt kun å legge til 30 minutter på mobiltelefonens stoppeklokke, for å finne ut hvor lang tid en normalt vil bruke på å felle en passe gjennomtenkt dom over ”eksperiment-A”. 30 minutter er jo når det kommer til stykke en anseelig tid i utstillingssammenheng i vår tid, selv om Goethe brukte ett år på å kontemplere Vatikanets kunstskatter under sinItalienske reise (en bok som forresten anbefales, nyutgitt på norsk for noen år siden, med Sverre Dahl som oversetter). Men tidene forandrer seg jo, og Goethe var ikke bare svært bemidlet, han slapp å reise med bil og fly. Han var heller ikke koblet til Internett, brukte god tid både på sin skriving og sitt konsum av kunst, lot seg neppe distrahere verken av kunstkritikernes anmeldelser eller museumsvokternes fortolkningsregimer, og tok nok et svært personlig ansvar for begge deler. Altså: Han visste godt at input og output henger nøye sammen. Selv har jeg vært nede i godt under minuttet på MunchsSkrik.

Ok. ”eksperiment-A”. Lars Traegde selger neppe mange av sine kunstverk, tenker jeg, når jeg leser gjennom skrivene kunstneren har lagt ut på bordet. Det kan være årsaken til at han i forbindelse med det nye eksperimentet har byttet bort en av sine gamle skulpturgrupper til Östra Göinge kommun i Skåne i Sverige, mot at kommunen har gitt ham eiendomsretten til et skogsområde i kommunen. Dette skogsområdet vil Traegde bevare slik det er, med to unntak. Han vil lage en svær rullestein i diabas (1,5 x 2,5 x 1,7 m) som han plasserer på skogslappen, i tillegg til å bygge opp et gjesteatelié på tomta, som igjen skal åpne opp for nye kunstprosjekt med utgangspunkt i ”eksperiment-A”. Atelieet er for øvrig tegnet av de to danske arkitektene Jan Yoshiyuki Tanaka og Jakob Christensen, som kaller seg for JAJADA. Der har du ”eksperiment-A”, kortest og mest mulig objektivt fortalt. Det er dette grunnkonseptet du møter på Skulpturbiennalen, som selvsagt er utfylt med enkelte utlegninger fra kunstnerens side, om motivet for eksperimentet og de problemstillingene han ønsker å ta opp. Stoppeklokka viser fortsatt ikke mer enn 17 minutt på dette tidspunktet. Klokka er 13.14. Men jeg har langt igjen.

Likevel, en foreløpig konklusjon: Planene for ”eksperiment-A” er mindre konseptuelle og mer fysiske enn for ”eksperiment-B”. Dette skal åpenbart bli til en konkret installasjon på et sted som er lokaliserbart, og som man kan besøke, til og med bebo. Jeg ser nærmere på modellen av atelieet, som forresten er jævlig flott. Jeg ser det store fotografiet av skogslappen på veggen bakenfor. Jeg forestiller meg rullesteinen. Jeg tenker på gjestekunstnerne i stille arbeidspositur i et fremtidig atelié ute i skogen. Med utsyn rett på den levende skogsbunnen i Skåne. Med en ganske enorm falsk stein rett bortenfor. Når vil steinen bli til en mer naturlig del av landskapet? Ta farge av skogen?

Jeg synker straks hen i tanker om Woody Allens Zelig, om han som er så selvutslettende at han bare finnes gjennom de andre. Som når han spiser middag med en gjeng jødiske rabbinere faktisk gror på seg et langt og stritt rabbinerskjegg der og da under middagen, på en halvtime eller så. Så intens er hans vilje til å være som de andre, at det slår ut i fysikken, han forandrer ikke bare sine egne tankeformer og tilpasser sin konversasjon, men til og med kroppsform og kroppsholdning etteraper straks hans umiddelbare omgivelser. Zelig er et slikt menneske som aldri tar ansvar for sitt kulturkonsum, og derfor kan han heller ikke ta ansvar for sin produksjon, hva det nå enn er han produserer. Under Nazi-Tyskland står han i første rekke foran Hitler. Sammen med Lars Roar Langslet ville han vært Mikkel Berg eller omvendt. Han er til å kjenne seg igjen i. Men steiner er ikke som mennesker. De vet ikke om de andre steinene eller trærne eller sine omgivelser, eller vi går i hvert fall ut i fra det. Vi tilkjenner dem ikke en slik form for eksistens. Det er bare i barnelitteraturen at vi gir liv til noe slikt som naturen, og selv der er steiner langt ute. (Jeg bruker altfor lang tid på dette resonnementet, 12 minutter sitter jeg slik. Men jeg trekker dem fra til slutt, for jeg tror ikke det er naturlige tankerekker for den jevne publikummer på Skulpturbiennalen.)

Jeg går rundt i presentasjonen. Bruker tid foran hvert enkelt objekt. Setter meg ned igjen. Tenker. Det synes som om Traegde i alle sine seneste kunstprosjekt er opptatt av å etablere noen referansepunkt som umuliggjør kun sosiale, politiske og i alle fall eksklusive kunstinstitusjonelle forståelsesformer. Rullesteinens rolle henleder i stedet tankene på naturens tid, hvor menneskets individuelle tidshorisont blir et lite pust, hvor selv sivilisasjonenes opp- og nedturer blir ganske kjappe hendelser, og hvor en undring over eksistensen av tid og rom og former som sådan er det vesentlige. Hvor lang tid bruker fjellet på å kle av seg sin hardhet og bli til fin sand? Hvor lang tid bruker isbreen på å trekke armene sine sammen innover i landet og opp i fjellet? Hvor langsomt danser rullesteinene under isbreen? Kan dansen studeres? Stoppeklokka mi viser 1.02.34 (minus 12 minutt = ca 50 minutt). Klokka er 13.59. Der forsvant mye tid. Skynder meg nå, har ikke spist lunsj ennå, men stod seint opp, så jeg bør ha litt å gå på.

Men hva har så alt dette med kunst i det offentlige rommet å gjøre? Traegdes eksperiment spør ikke om hvorfor det ikke står en statue av Gro Harlem Brundtland midt i Spikersuppa? Eller om hvor lenge skulpturer bør stå i byrommet? Tvert i mot er han opptatt av det offentlige rommet som ligger lengst borte fra det vi først og fremst forbinder med offentlig rom, som jo stort sett er det urbane byrommet. Representasjoner av staten eller makten, som statuen selvsagt alltid er, interesserer neppe Traegde. Han arbeider i det offentlige rommets utkanter med kunstformer som ligger godt i utkanten av hva kunst i det offentlige rommet vanligvis fremstår som. Istedet lager han altså konsept som kanskje kan realiseres, hvor han kobler rullesteinenes dans til sentrale politiske begrep som eiendomsrett og allemannsrett. Han vil gjerne sammenligne rullesteiner med kunst. Han spør under hånden om naturvern er viktigere enn kunst? Og om når og hvorfor kunsten eventuelt blir underlagt kulturvernet? Han vil heller skape kunstnerisk aktivitet og fellesskap for noen få i utkanten av samfunnet, i overgangen mellom kulturen og naturen, enn hogge frem permanente skulpturer av kjente materialer til sentrale offentlige tomter som alle kan se. Det sistnevnte, billedhugging, er han kanskje ikke en gang faglig kapabel til å kunne gjøre, for alt jeg vet. Men jeg vet at klokka nå er 14.13, og magan rumler.

Det var et bestemt ord jeg i utgangspunktet ikke ville bruke i denne teksten. Og det er rekontekstualisering. Nasjonalistene ser blodrødt med en gang, og selv kosmopolittene er halvredde for begrepet. Jeg liker det heller ikke. Absolutt ikke. For er det ikke bare et typisk akademisk, kunstteoretisk tungvint begrep for noe så enkelt som forandring? Villet forandring? Forandring ved inngrep? Ommøblering. Det kjennetegner Traegdes eksperimenter at han vil ommøblere litt. For å se hvordan det ellers kunne sett ut? Han vil forandre. Han vil gripe inn. Men ikke vilkårlig. Det er snakk om en form for undersøkelse. Eksperimenter i overgangene mellom virkelighetens bestanddeler. I kunstens navn lager han overgangsobjekter å tenke sammenhenger mellom disse bestanddelene med. I naturen. I kulturen. Med naturen. Med kulturen. Hva annet representerer en konseptuell kunstner enn kulturen? Med rullesteinene velger han likevel objekter som representerer naturen, riktignok i form av kulturprodukt.So what! Eksperimenterer han med naturen eller med kunsten? Snakker vi om kunstige eksperiment med virkeligheten? Eller virkelige eksperiment med kunsten? Det siste synes mest korrekt. Mens det første synes mer relevant for enkelte krigspolitikere, religiøse ledere og transnasjonale bedrifter, hvis eksperimenter er reelle heller enn konseptuelle, og som uansett ikke bryr seg om å tenke over og gjennom naturens rolle i formateringen av samfunnet og individet. Jeg ombestemmer meg likevel, der jeg sitter, og forfølger ikke den tanketråden lengre. Den må bli til en stor vase, som forventet. Hadde jeg hatt så god tid som Goethe, så hadde det kanskje vært en mulighet. Stoppeklokka viser 1.28.07. Jeg er sulten som et pattedyr. Hvor mange kilo naturprodukter kjører jeg gjennom kroppen hver dag, bare for å eksistere? Hvor mange kilo kulturprodukter kjører jeg gjennom dette underlige naturorganet som kalles hjerne hver dag, bare for å holde meg ajour? Det var en indre stemme som umiddelbart kontret inn den siste. Jeg har alltid likt den verselinja: Jeg er et veikryss som står i et veikryss. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Jeg vet ikke hvor jeg kommer fra. Men jeg vet mye. Nok? Jeg oppdrar barn i hvert fall, arbeider daglig med hvordan de skal føle virkeligheten på kroppen på en slik måte at de duger når jeg ikke er der selv.

Tida er ute. Jeg bestemmer meg for at ”eksperiment-A” holder. Selv om jeg ikke akkurat føler meg i mål med den konseptuelle forståelsen av verket. Kanskje er det likevel slik at ”eksperiment-A” kun holder om det faktisk realiseres der nede i Skåneskogen. Jo, det vil være viktig, i hvert fall for meg. Jeg føler likevel bestemt ikke at tida har vært bortkastet, og vil tross alt anbefale å bruke 1 time og 16 minutt på eksperimentet, slik jeg nå rent faktisk har gjort. Jeg runder lett av nedover til en time for en mer generell angivelse på hva et standardverk fra en middels konseptuell kosmopolitt krever (skriver av 16 minutt i og med at jeg føler at jeg ofte overdriver eksegesen og gjerne skeiner ut i periferien av verkbetydningene), om man som publikummer skal ha noe igjen fra den konseptuelle kunsten, som man kan ta med seg videre, som et referansepunkt iMemoria. Leserspørsmål: Hvor mange nasjonalistiske verk går det på et kosmopolittisk?

Man skal aldri lese noe man ikke ønsker å huske, sa Bergensfilosofen Arild Haaland en gang. Det kan jo være vanskelig å vite på forhånd. Men jeg håper for din skyld at denne teksten, min tekst, er så pass kort at den ikke – om du altså ikke ønsker å huske det som er nedskrevet her – føles som et overgrep, men eventuelt bare som helt normal og typisk misbruk av tid i et overutviklet mediesamfunn.

Her kjenner jeg at jeg bør bekjenne noe igjen. ”eksperiment-B” var det Lars Traegde selv kaller en ”institusjonalisert løgn”. Jeg har visst det hele tiden. Lenge før jeg skrev dette og lenge før utstillingen i Rogaland kunstsenter i 2005. De falske rullesteinene ble ikke utplassert. De fem personene lette aldri etter steinene. Ingen ble funnet og ingen ligger igjen. Det gjør selvsagt ”eksperiment-B” til et enda mer konseptuelt verk, hvor ingen fysisk ommøblering faktisk fant sted. Selv om søknadene finnes, som ble sendt kulturvernmyndighetene i 2002. Men det hjelper liksom ikke på hvorfor-spørsmålet. Hvorfor i himmelens navn? Ville Traegde lage ”debatt”? Ha natur- og kulturvernmyndighetene på nakken? For å diskutere hva? Om natur er viktigere enn kultur? Om kulturvern er viktigere enn kunst? Om natur- og kulturvernet er for sterkt eller for svakt? Eller forventet han at glupske medier og kunstfiendtlige kulturjournalister skulle sable ned den nye kunsten og den altfor frie kunstneren, som tror han er stilt over loven og samfunnet? Svaret er antagelig ja. Til alt. Det vil si: Jeg vet det. Traegde initierte til og med et ”eksperiment-T”, hvor han inviterte flere fagperoner og forfattere til å skrive om ”eksperiment-B”. Han kontaktet flere tidsskrift for om mulig å publisere disse tekstene. Også Morgenbladet. Men det ble ikke noe av. Selv om Nora Simonhjell skrev en luftig og fin liten tekst, hvor det bl.a. står. ”Leitar og les. Går ut mellom steinane. Nok ein gong. Går inn mellom bøkene. Ser ut glaset. Merkar at treet utanfor vindauget ikkje er det same.” Og der er det vel noe. Det er ikke snakk om rekontekstualisering, det er snakk om å peke på naturen, denne mest av alt soldrevne rekontekstualiseringsprosessen, fra samtidskunstneren og samtidskunstens ståsted. Dette enkle kanskje bare, formulert til alle snakkende tider, f.eks. av Heraklit for 2500 år siden, med sin berømte elv. Men også, antageligvis, tenker jeg, dette nye, at vi, menneskene, kan ommøblere ikke bare hjemmene våre, men hele naturen. Ikke så mye med fem små rullesteiner i diabas i Mølen eller en stor en i Östra Göinge kommun, men med stadig flere kjernekraftverk som kortslutter av mangel på ansvarlig politikk, og på grunn av stadig flere atomstridshoder i hendene på hodeløse folk som, ulikt Goethe, ikke tar ansvar for sin produksjon og sin konsumpsjon. Det er stor forskjell på nedbrytningstida for diabas og radioaktivt materiale, så mye vet jeg. En forskjell som kanskje bare en isbre ville kunne berette om. Men deres barn, rullesteinene, de snakker knapt et språk vi mennesker har evner til å forstå. Eller? Forestillingsevnen og tankene finnes jo. Selv om tankene som vi vet oppfører seg som utro skyformasjoner på himmelen (som jo bare er det todimensjonale navnet på et uendelig lufttomt dyp), så kan mennesket til og med gjøre noe naturen ikke kan, nemlig skape tenkte rekontekstualiseringer, som jo ”eksperiment-B” viste seg å være. Scenario heter det i politikken og økonomien. Ekstrapolering når det er kulturpessimister som står bak tankeforkyviningene.

Jeg har for så vidt ennå en viktig tilståelse å komme med til leseren, før jeg helt avslutter. Jeg ikke bare kjenner, men er også betalt av Lars Traegde – kr 2.500,- har han lovet meg – for å skrive en tekst til hans utstilling, som han gjerne vil legge ut på det lave bordet ved siden av ormeplantene, for om mulig å gi publikum en ytterligere anledning til å bli kjent med ”eksperiment-A”. Jeg er blitt noe forsinket så teksten ligger neppe der før tidligst i uke 38. Det er meg også bekjent at Traegde har tatt kontakt med Morgenbladet for om mulig å få dem til å trykke denne teksten, men den blir helt klart for lang til det. Det ser jeg nå. For alt jeg vet har han snakket med andre også, tidsskrift og aviser og gud vet, for å prøve å få dem til å skrive om ”eksperiment-A”, diskutere kunsten på hans premisser. Det har jeg for så vidt ingenting imot, men i forhold til min egen tekst er jeg usikker på om og hva jeg eventuelt bør be om i honorar, om den skal trykkes annetsteds hen. Men det er mitt problem. Jeg er genuint opptatt av å ta ansvar både for min skriftproduksjon og min kunstkonsumpsjon, som jeg skjønner her har løpt kraftig sammen.

I hovedspørsmålet om jeg dermed kun har speilet virkeligheten i Vigelandsparken i Oslo anno september 2006 eller om jeg har skapt virkelighet for meg selv og de få leserne av dette skrift… der er jeg helt klart åpen for debatt. Det er alltid noe rett på begge sider av en konflikt eller en disputt. Jeg er for eksempel moralsk og filosofisk talt en slags kommunist, på linje med alle religionsstiftere og de fleste moraltenkere (nesten aldri med deres tilhengere). Men jeg tror på handel og markedsplasser og ser at en mest mulig demokratisk og sosialistisk orientert kapitalisme (les: en eller annen form for strukturert utvekslingsvirksomhet) antagelig har størst sjanse til å fungere i praksis.
Det nasjonale museet er viktig, den kosmopolittiske kunsten er viktigere.

Man blir aldri ferdig med å være diplomat, sørge for samtale, være et overgangsobjekt. Slik Maria Yassa har sett på rullesteinene som Traegdes særegne overgangsobjekt, mest i henhold til psykoanalytikeren D.W.Winnicotts teorier, hvor han ser på barnets første teddybjørn eller sutteklut som barnets første symbolske skaperverk, det fysiske objektet hvor barnet første gang selv tar ansvar for sin trygghet og sitt liv, men hvor mammas bilde finnes i teddybjørnens ansikt og sutteklutens folder. Hva er det Lars Traegde ser avbildet i rullesteinens overflate?

For ordens skyld: ”eksperiment-A” er bare så vidt i gang. Og det finnes virkelig en avtale mellom Lars Traegde og Östra Göinge kommun i Skåne i Sverige. Jeg tror ham på dette. Han har oppgitt en referansegruppe som består av både naturvitere, jurister og kunstnere. Kommunen er virkelig blitt et skulpturverk rikere, Traegde er virkelig blitt eier av en skogslapp. Det finnes virkelig et motiv og et konsept for den svenske skogslappen. Lars Traegde deltar virkelig på Skulpturbiennalen med en presentasjon av ”eksperiment-A”, om du skulle være i tvil der du sitter. (Jeg liker ikke at det snek seg inn en liten orm der, i hjertet mitt. For selv jeg, som åpenbart vet mer enn deg, akkurat om dette, kjenner plutselig behov for noe å holde meg fast i. Nei, jeg tror!)

Men fortsatt er det uansett bare tegningene som finnes, av det kunstatelieet som er påtenkt. Og den enorme rullesteinen i diabas som skal forpurre skogsnaturen er ennå ikke laget. Det må alt først finansieres. Men lik en kunstner som skjønner myten om Sisyfos synes Traegde mer enn komfortabel med slike utfordringer. Han synes villig til å trille tenkte og falske rullesteiner med samme tålmodighet som en hvilken som helst isbre.

Det er heller ikke bestemt hvem som skal få benytte atelieet når det eventuelt dukker opp av skogsbunnen, men det må antagelig være kunstnere med en viss interesse for naturen og dens forhold til det menneskeskapte. Med evne til ensomhet. Folk som leser mye. Selv om det er på tale med inntil fire sengeplasser i atelieet, noe som muliggjør både familiebesøk og mer kollektive prosjekt, og som dermed også har en åpning for seksuell omgang, f.eks. midt under skogsfuglenes parringstid. Med atelieet stående ubrukt vil skogslappen fortsatt være en skogslapp. Atelieet skal delvis graves ned – har jeg fortalt det? – og den oppgravde skogsbunnen skal bevares oppå atelieets tak. Ingenting skal forsvinne. Men noe skal altså komme til. Den store, falske rullesteinen i diabas vil det gro fast mose og andre skogsvekster på, ganske sikkert mye fortere enn rullesteinene danser under en isbre.

Spørsmålet – som vi vel får besvare likevel da – er om skogslappen vil bli til et kunstverk, om ”eksperiment-A” fullbyrdes? Eller om det vil finnes et kunstverk på skogslappen? Enkel og spennende arkitektur er det jo åpenbart snakk om. Arkitektur er kunst. Inne i atelieet er meningen til og med at det skal skapes mer kunst. Rullesteinen er utvilsomt kunstig, med egne referanser som gjør den enda mer kunstig akkurat på denne svenske skogslappen. Det vil slik utvilsomt finnes kunst på skogslappen.
Men blir skogslappen selv en form for installasjonskunst? Den ville utvilsomt vært kunst om man fikk satt hele skogslappen med atelié og rullestein inn i et museum eller et galleri, for da ville den vært på nasjonalistenes kunstarena – som derfor fortsatt definerer kunsten, i form av hovedbane og korte spilleomganger tilpasset det urbane kulturlivet. Men skogslappen som installasjon der ute i Östra Göinge kommun overskrider kunstens borgerlige rom-og-tid-kategorier. Ikke bare stiller den seg helt i utkanten også av kunsten i det offentlige rommet, når den så åpenbart prøver å unngå menneskemylderet, gjemme seg bort fra offentligheten, en slags, tross alt, beboelig utgave av Luciano Fabros ”Il Nido” (”Reiret”, plassert på en av Røsts små fugleøyer, del avSkulpturlandskap Nordland, et verk som av Arte Povera-kunstneren Fabro kun er tilpasset fuglenes livssfære).

Men ”eksperiment-A”, Traegdes skogslapp, vil med tiden ikke kunne overraske en stakkars fuglekikker med en åpenbar skulptur – slik som ”Il Nido” på Røst, og slik la henne oppdage kunsten, og dermed seg selv, i naturen – men heller det motsatte. En sopplukker som beveger seg gjennom den tette skogen vil med tiden ikke kunne skille den falske rullesteinen fra resten av naturen, i hvert fall ikke bare ved hjelp av blikket, han må i så fall antagelig tenke nøye etter, ha kunnskap om skogens liv og formasjoner, om han skal kunne skjelne skogslappens forrykte naturlighet. Selvsagt vil atelieet vitne om menneskeinngrep, antagelig gi assosiasjon til en eller annen forskningsvirksomhet eller en mer obskur kriminell aktivitet som trenger skjul, men sopplukkeren vil neppe kunne tenke på Kunst når han beveger seg gjennom landskapet. Han vil kun oppdage seg selv som natur der han går, med soppleksikon i ene hånda og spannet i den andre.

”eksperiment-A” er slik sett en kunstinstallasjon som søker sin egen utslettelse med naturens eget tempo. Det er et eksperiment hvor kunstverket skal oppløses i naturen, bli en del av den. Men det er også et eksperiment hvor kunstverket avvikler seg selv til fordel for aktiviteten og handlingen kunst, hvor verket skjuler seg i naturen, blir natur, men med en innside (inne i atelieet) hvor menneskeskapt kunst likevel skal kunne oppstå, uavlatelig, i hvert fall tanker om forholdet mellom kunsten og virkeligheten, kulturen og naturen, hos dem som skal stå der og kikke ut på maur og sopp og skimte en stor stein mellom trærne. Som Lars Traegde selv så ofte liker å sitere:

Verkligheten er inte en gigantisk readymade färdig att speglas og reflekteras. Det pågår tvärtom en ständig kamp om dess gränser, struktur och innehåll. Och den kampen förs med såväl vetenskapliga, politiska, ekonomiska som konstnärliga medel. Och det främsta vapnet i den kampen er representationen. Ty vilken makt kan vara större än makten att definiera vad som er verkligt?

Så spørs det, helt til slutt, om ”eksperiment-A” vil kunne utgjøre et referansepunkt for kosmopolittene i kampen om kunsten, mot nasjonalistene. Det tviler jeg sterkt på, kanskje tvert i mot. Men jeg tror Lars Traegde har blitt en enda bedre og staere kunstner med dette eksperimentet, med en vilje til å gå inn i sin tids både intellektuelle, sosiale og eksistensielle utfordringer som går langt utenpå de fleste kunstnere jeg kjenner. Men jeg kjenner ikke så mange.

Jeg skriver selv denne teksten ut med Per Olof Enquists ord i minnet, slik de står nedskrevet i Jonas Cornell og Leif Nyléns intervju, publisert i Ord & Bild i 1964:

Om läsaren drivs inn i skapelsesprosessen, drivs att uppleva mislyckandena, upplever hur materialet forceras, då får han tillgång till någat mycket viktigt: inte ett ferdigt resultat, inte ett genomorganiserad material, utan en mall för en arbetsprocess… Då blir inga återvendsgrender meningslösa, eftersom läsaren varit med hela tiden.

Det vil si. Jeg må igjen innrømme. Jeg kan ha blitt påvirket av Lars Traegde, også her. For et slikt sitat som dette, svensk og prosessorientert, ville vært typisk for ham å komme drassende med i en hvilken som helst sammenheng, på et hvilket som helst skriv, i en hvilken som helst installasjon, om den så stod midt i en skog. Personlig kommer jeg til å melde fra til kunstneren om at jeg skal ha et opphold i atelieet, om det en gang reiser seg opp fra skogsbunnen nede i Skåneskogen. Det fortjener jeg. I tillegg kjenner jeg de to unge danske arkitektene ganske godt, som har laget tegningene for atelieet. Også de kjenner jeg fra utstillingen 1:1 i Stavanger i fjor, der de fikk ansvaret for å kle inne hele galleriet i Rogaland kunstsenter med falske vegger.

PS! Det innledende diktet er av Georg Johannesen, og finnes i Ars vivendi (Kunsten å leve), fra 1999, og heter ”Odins dag”. Det er onsdagsdiktet i uken for Klokskap. Mandagsdiktet i uken for Rettferd har til orientering følgende innledning:

Denne byen er en skog av berømte statuer
der byfolk er på leit etter folk som ikke er av stein
Ser vi en fyrstikk, planter vi den midt på torget