reilstad kom

SOM FORRETT TIL ET BLOGGÅR MED NABOLAGSHEMMELIGHETER, FÅR DERE ET DEBATTINNLEGG JEG SKREV FOR ET PAR UKER SIDEN, UNDER DE BORGERLIGES MEDIEKJØR MOT 2008. DEN LOKALE MAKTELITEN I KUNSTFELTET ARBEIDER FOR TIDEN HARDT MED Å SIKRE MER RESSURSER TIL ET KULTURHOVEDSTADSÅR I STIL MED DERES EGET BORGERLIGE / NASJONALISTISKE KUNSTBEGREP. JEG VALGTE Å IKKE PUBLISERE DET I LOKALAVISENE FORDI DET VILLE KUNNE GJØRE F.EKS. TROND BORGEN MYE VIKTIGERE ENN GODT ER, THE NEW BANDLEADER HE IS: Stavanger2008 trenger kritikk. Jeg deltar gjerne selv i en kritikk av mangelfulle kunstnerråd eller tendenser til kvantitativ festivalisering av 2008. Det viktige er at Stavanger2008 viser sikker evne til å skape allmenn deltagelse og utvikle nye profesjonelle nettverk – med en videre og bedre kulturoffentlighet i Stavanger-regionen som ønskeresultat. Alt som skissert i 2008-visjonen om Open Port, hvor det flerkulturelle samfunnet og den urene kunsten åpenbart er implisitte hovedmål, velsignet av EU som grunnlag for kulturbystatusen. Toleranse og ytringsfrihet er ledetråder for 2008-visjonen. Derfor er det helst Trond Borgens uforståelige tirader som trenger korreks i denne omgang.

Kunstkritiker Borgen er lei seg for at hans anmelderfavoritter på kunstfeltet ikke er programfestet. Han sørger mest over at Robert Wilson er ute av programmet. For det første, Wilson er teaterregissør, ikke billedkunstner! Vel er han en ekstremt estetiserende teaterregissør, med tanke på scenografi og scenebevegelser, men han virker knapt i billedkunstfeltet, selv om han i 2000 fikk lage ny regi på utstillingen i Kunstindustrimuseet i København. Wilson er et struttende kirsebær på de borgerlige kulturelskernes meny, han har de siste 30 årene deltatt på alle store kulturfestivaler og kulturbyår som finnes verden over. Wilson til Stavanger2008 er det samme som Yes til Pulpit Rock. Det er det lett å si nei til. Borgens borgerlige kunstsyn har her parret seg med hans affeksjon for kjendiser, og er neppe noe å ta alvorlig av 2008.

Borgen og andre mener videre at det er en skam at det ikke satses på Hertervig i forbindelse med 2008. Det blir som å be om at Stavanger2008 heller skal satse på oljeutvinning i stedet for kultur. De siste 5-10 årene har vi hatt så mange Hertervig-utstillinger & prosjekt at mer av det samme bare kunne fortalt oss at vi er inngjerda strutser, som helst vil stå med hodet i sanden mens vi mimrer myten om Hertervig. Til orientering: Trond Borgen skrev i fjor en bok om Lars Hertervig. Hertervig-satsting under det europeiske kulturhovedstadsåret burde kun handle om å sende en utstilling av ham rundt i Europa. Det glemmes litt for ofte at 2008 skal handle om tosidig utveksling med resten av Europa, av ideer, tanker, personer og kunst. Skulle man satse på en lokal ”helt” for et institusjonsdrevet prosjekt i vår region, burde det være Jan Groth og Kunstmuseets Groth-samling som blir den satsingen til del. Men det avhenger jo igjen av Kunstmuseet, om de har gjort jobben sin overfor Stavanger2008. (Til min glede ramlet i skrivende øyeblikk akkurat inn en beskjed om 2008-midler til dette. Godt valg, igjen.)

Det mest graverende med Borgens kritiske innlegg er imidlertid hans desavuering av seg selv som kritiker. Det har han gjort ved en rekke anledninger den siste tiden, hvor han igjen og igjen presiserer at det er to gallerier i byen han aldri gir dårlig kritikk. Disse leverer alltid kvalitetskunst, ifølge Borgen, og er i front av kunstens utvikling. Det er interessant at Borgen mener at to kommersielle lokale gallerier, som trenger å selge for å overleve, er dem som forteller oss hva kunst er til enhver tid. Jeg kan for min del se to gode og ganske tradisjonelle borgerlige gallerier, hvor av det ene er agent for flere av byens bedre billedkunstnere samt for Antony Gormley, som det vel kan tenkes at galleristene vil selge inn mer av til Stavanger, siden vi allerede har det fra før. Safe Port.

De to kommersielle galleristene har mye makt i Stavangers kunstverden. Det er påpekt tidligere, av Aftenbladet. De er i tillegg også durkdrevne mediestrateger, det kan man også finne ut ved å lese Aftenbladet. Det er ikke uventet Trond Borgen som fører pennen mot kunstsatsingen i 2008, det er en penn som stort sett skriver under på galleristenes tale. Det er videre kjent at det finnes prosjektsøknader fra galleristene til 2008 som har fått avslag, men de hemmes ikke av slikt. De gjør alt på vegne av Kunsten. I hvert fall om den kommer via dem selv.

Trond Borgen har dessverre desavuert seg selv som kunstkritiker med sin stillingstagen for galleristene mot resten. Han har på et vis offentliggjort sin egen inhabilitet, og kan ikke lenger tas alvorlig som lokal kunstkritiker. Han har vaklet, og ligner mer og mer på en lokal utgave av de hyperborgerlige og dypkonservative Lars Roar Langslet og Mikkel Berg, maktgutta oldboys som på sleipeste vis ”fikk avsatt” svenske Sune Nordgren fra Nasjonalmuseet. Deres reaksjonære og skammelige innsats er utlagt over fem sider i Dagens Næringsliv forleden, og har over lang tid medført en ekkel nasjonalistisk reaksjon i kunst-Norge, med god hjelp fra ytterste venstre (Klassekampen) og ytterste høyre (Aftenposten) i kulturpressen. Denne tendensen må ikke få forpeste ambisjonene for det europeiske kulturhovedstadsåret.

Det finnes imidlertid et stort gode med at Borgen så tydelig velger side for den eksklusive gallerikunsten og for den etablerte makta i det lokale kunstfeltet, som han selvsagt har tilhørt i 25 år nå. Det åpner endelig for en større kunstdebatt i regionen, det skaper noen interessante fronter i feltet, og det åpner for at Stavanger Aftenblad eventuelt bør se på Borgen som en rendyrket 2008-kritiker, men på et overordnet plan. For Borgen har også inntatt rollen til Dag Steinfeldt, snakkemaskinen som ble kjørt foran av institusjonsmakta i Bergen, da de i sin tid ville kuppe Bergen2000.

Stavanger2008 har så langt gjort noen svært bevisste valg i forhold til sin satsing akkurat på visuell kunst. De har i stor grad satset på kunstprosjekt som tar plass utenfor det kommersielle galleriet og det historiske museet. De har satset på de kunstformene som søker virkning ved å være der hvor folk er, på de kunstformene som er de mest interessante i dag; f.eks. den stedsspesifikke kunsten i et prosjekt fra Rogaland kunstsenter; den ustabile kunsten i et biennale-prosjekt fra i/o/lab; Nuart som er en del av Numusic har fått midler; Kunstskolen i Rogaland har fått midler til utsmykking av skolens fasade; og Nabolagshemmeligheter har fått midler til en utstilling som skal ta plass på åtte av Stavanger og Sandnes’ viktigste steder, med sterke internasjonale kunstnere innen relasjonelle og interaktive kunstformer. Dette signaliserer ingenting annet om 2008 enn en meget konsekvent linje fra søknadens ethos og visjon om Open Port. Dette signaliserer vilje til å satse på de kunstformene som har størst potensiale og som trenger et ressursmessig løft. Det blir sågar et eget internasjonalt symposium allerede til april neste år, om kunstens forhold til stedet, med arkitekt og billedkunstner Marit Aanestad som pådriver.

Trond Borgen kaller (u)forståelig nok denne satsingen for populistisk. Han mener antagelig at den er instrumentell, tar for mye hensyn til ønsket om å nå ut til et større publikum. At f.eks. chilenske Alfredo Jaar skulle være en populistisk og instrumentell kunstner kan bare bero på to ting: Borgen er kunnskapsløs og/eller han ser sin egen makt og posisjon truet av en satsing på kunstformer han åpenbart mangler kompetanse på. Et relevant spørsmål etter Borgens kritikk er imidlertid: Hvem er den lokale institusjonelle kunsten et instrument for? Svaret er bl.a. Trond Borgen og de to kommersielle galleristene han stadig reklamerer gratis for på Aftenbladets sider.

Det er en fallitterklæring å påberope den eksklusive hvite galleriveggen som kunstens eneste sanne plass. Men det er heller ikke slik at kunstens eneste sanne plass er utenfor galleriet og museet. Begge deler trengs og har sine klare styrker. Men i Stavanger-regionen – for 2008 – vil det være riktig å satse bevisst på de mest aktuelle kunstformene i samtiden, som ikke har institusjoner, økonomi og makt i ryggen. Det er her noe nytt kan bygges opp, det er også gjennom de ovennevnte prosjektene en fremtidig Stavanger-biennale kan oppstå. Det er der idealismen og krafta er, en generasjon under den rådende makteliten i det lokale kunstfeltet, som derimot besitter pengene og kjendisnettverket.

Det eneste som virkelig mangler på det visuelle kunstfeltet, fra 2008, er en sterk og uttalt vilje til å satse på Tou Scene og Kunstens Hus, på de lokale kunstnerne og de lokale produksjonsmulighetene. Det er der den institusjonelle satsingen bør vise igjen.

Rådet til Stavanger2008 er derfor: Ta vel i mot kritikken og tål den inderlig vel. Stå for noe. Fortell hvorfor uten blygsel. Det er uvurderlig for å nå målet om Open Port.